Broa mellom liv og død

Avstanden mellom livet og døden kan være så kort at man kjenner den på kroppen. En uke etter at jeg flyttet til Nairobi som ny Afrika-korrespondent rammet terroren utenfor vinduet. Da var det bare en liten bro som skilte livet fra døden.

Gangbroa ved området der terrorangrepet skjedde

Denne gangbroa kan ha reddet opptil 700 menneskeliv. Det var 1000 mennesker inne i det store hotell- og kontorkomplekset da terroristene slo til tirsdag 15. januar.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Slanke, irrgrønne trær vaier lett i vinden utenfor vinduet når jeg skriver mitt første korrespondentbrev.

Et par apekatter hopper over hustakene mens rovfugler flyr i sirkler på himmelen.

Nedenfor vinduet tar en skitten elv med seg søppel fra byens innbyggere på sin ferd mellom trestammene, mens to barn jakter sommerfugler med hendene ved elvebredden.

Øynene mine glir mot broa som knytter den ene siden av elva til den andre. Den er rundt ti meter lang og to meter bred. Hvem skulle tro at akkurat denne broa skulle redde flere hundre mennesker?

Jeg puster dypt, og plutselig er tankene tilbake til terrorangrepet.

Da bombene gikk av

Lyden av glede og liv fylte rommet da fotograf Robert Lutta og jeg satt og redigerte et TV-innslag om en dansegruppe fra Johannesburg i Sør-Afrika. Plutselig smalt det kraftig utenfor vinduet. Flokker av fugler fløy mot himmelen før et nytt smell drønnet i veggene.

– Det der var definitivt en bombe, sa Lutta.

Han kjenner lyden av eksplosjoner etter å ha dekket en rekke konflikter på det afrikanske kontinentet.

Jeg løp opp til vinduet i andre etasje for å få bedre oversikt over situasjonen. Gangbroa fra hotell- og kontorkomplekset var som en tynn flaskehals, der hundrevis av mennesker presset på hverandre for å komme seg over til den andre siden av elva.

Da de var kommet over til den andre siden, løste proppen av panikkslagne hotellgjester og kontoransatte seg opp, og de sprang i alle retninger.

Da selvmordsbomberen sprengte seg i lufta ved en restaurant på baksiden av hotellet kom gjester og kontoransatte strømmende over broen. Først gikk de rolig, men etter hvert spredte panikken seg.

Det vanskelige valget

Hva er det de løper fra? lurte jeg, og det knøt seg i magen.

Hvis de flykter fra noe, burde vel jeg også gjøre det samme i stedet for å bli stående her? Sekundene tikket i brystet, og hvert øyeblikk ble mer avgjørende for hvert slag.

– Ta med deg kameraet, vi må ut og filme. Kom igjen, vi må ut nå!, ropte Lutta mens han løp ned trappa.

Hendene mine skalv, og beina ville ikke lystre. Skulle jeg løpe ut eller bli?

Etter at Lutta hadde forsvunnet ut, bestemte jeg meg for å krabbe ut døra for å se hva som foregikk.

Jeg skvatt til da det første skarpe skuddet ble avfyrt fra hotell- og kontorkomplekset. Det ble etterfulgt av en rekke skudd, og jeg kastet meg ned bak en stor søyle utenfor døra.

Hjernen begynte å lete etter fluktveier. Jeg visste bare om én, og det var en utgang som vendte ubeskyttet mot området der skuddene kom fra. Hvis jeg løp den veien, kunne jeg bli skutt.

Blodrester på broa etter angrepet

Gangbroa er cirka to meter bred og ti meter lang. Terroristene visste trolig ikke om denne fluktruta.

Foto: Hennie Aasen

Angsten innenfor døra

For hver gang skuddene gjallet rundt meg, ble det mer og mer tydelig at jeg måtte ta et valg.

En gammel mann som satt på huk bak murveggen utenfor inngangsdørene til bygget, vinket på meg og gestikulerte at jeg måtte komme meg inn igjen. Hjernen vurderte raskt for og imot, før jeg krabbet tilbake inn døra.

Jeg skalv på hendene da jeg låste sikkerhetsporten i metall og tredøra med fire ulike låser. Hvis noen skulle prøve å ta seg inn, ville det forhåpentligvis ta litt tid.

Innenfor følte jeg meg fanget. Hvis dette var et terrorangrep, noe det virket som om det var, kunne terroristene ta seg over den lille broa for å skyte mennesker som hadde rømt. Da ville jeg være et mulig offer.

Jeg tenkte på angrepet på kjøpesenteret Westgate i Nairobi i 2013, der terroristene barrikaderte seg i tre dager. De tok gisler til fange på kjøpesenteret, og det kunne de gjøre nå også.

Jeg gikk opp i andre etasje og tittet forsiktig ned fra vinduet. Det var altfor langt ned til å hoppe.

Stresset spredte seg i kroppen mens jeg lette etter fluktruter som ikke fantes. Hvis terroristene kom hit, hadde jeg ikke noe annet valg enn å gjemme meg og håpe på det beste.

En kvalme bredte seg i kroppen da jeg forstod at jeg ikke hadde kontroll over mitt eget liv.

Bak disse søylene fulgte jeg med på dramaet som utspant seg på utsiden.

Sikkerhet og terror

Skuddene utenfor gjorde det farlig å oppholde seg ved vinduet, men jeg gløttet likevel ut når jeg hadde mulighet for å se hva som skjedde. Flere hundre mennesker hadde kommet seg i sikkerhet via broa, men ikke alle greide det.

Jeg så dem som løp bakerst og som ikke rakk over elva før terroristene kom fram til broa og fyrte av skudd. Sju mennesker ble liggende.

Noen døde der på broa, mens andre var så hardt skadd at de ikke kom seg noen vei. Det slo meg at de lå på en forbindelse mellom død og terror på den ene siden, og livet og sikkerheten på den andre.

Eiendelene lå på bakken etter terrorangrepet

Mange mistet klær og eiendeler da de flyktet fra terroristene.

Foto: Robert Lutta

Rundt tusen mennesker oppholdt seg inne på området som ble angrepet av terrorister.

Det var umulig å klatre over de høye, elektriske sikkerhetsgjerdene som beskytter det luksuriøse hotell- og kontorkomplekset.

Gjerdene som skulle gjøre det trygt for gjester å bo på hotellet og for ansatte å jobbe i bygningene, ble som en felle som hindret dem i å komme seg i sikkerhet.

Komplekset var som en inngjerdet øy, der terroristene bestemte hvem som skulle leve og hvem som skulle dø.

Heldigvis visste de trolig ikke om den lille broa på baksiden av området, som ble en livsåre for så mange mennesker.

Synlige kulehull etter terroren

Terroristene skjøt med AK-47 og kom helt fram til broa for å skyte på dem som løp bakerst. Kulehullene i metallet forteller taust om det grusomme som utspant seg.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Hjelperne

Midt i håpløsheten og strømmen av mennesker som flyktet, så jeg også dem som løp motsatt vei.

En mann i begynnelsen av tjueårene krabbet langs gjerdet, snek seg opp på broa og dro en kvinne med en hvit T-skjorte som var farget rød av blod ned på gresset mens terroristene når som helst kunne komme tilbake. Litt lenger oppe stod flere mennesker klare for å løfte henne i sikkerhet.

Den unge mannen fortsatte å snike seg bort til broa for å redde venner og kollegaer.

Det gjorde så sterkt inntrykk å se på dem som risikerte livet for å redde andre, mens ambulanse og politi lot vente på seg.

Jeg tenkte at midt i alt det onde som foregikk på den ene siden av broa, så var det godhet på den andre.

Selv om jeg fryktet for mitt eget liv den ettermiddagen, ble jeg litt mindre redd da jeg så at det fantes så mye medmenneskelighet utenfor vinduet.

Gode hjelpere

En person blir hjulpet ved broa, mens terroristene når som helst kan komme tilbake.

Foto: Robert Lutta

Fluktruta

Etter flere timer kom fotograf Lutta tilbake og overførte de dramatiske bildene sine til NRK i Oslo.

Vi hørte nye skudd med noen minutters mellomrom. Nå hadde terroristene beveget seg opp på taket av kontorkomplekset, slik at de var på høyde med vinduet vårt.

I all hast ble jeg intervjuet av nyhetsanker Atle Bjurstrøm fra studio i Oslo.

Da mørket falt på, bestemte vi oss for å rømme. Jeg pakket en liten bag og prøvde å puste dypt. Det føltes ikke trygt å åpne døra ut mot nattemørket, men det kunne også være farlig å bli.

Lutta gikk i forveien, og jeg ålet meg langs bakken på fluktruta jeg ikke hadde turt å ta tidligere. Her var det fri sikt til området der skuddene hadde kommet fra bare minutter før, men vi måtte komme oss ut. Hvis skudd ble avfyrt fra kontorbygget nå, kunne ingen hjelpe meg.

Det føltes som å være i en film, men det var virkeligheten. Jeg løp med krummet rygg ned trappene ved siden av heisen. Nede på bakken trakk jeg pusten mens jeg løp rundt hjørnet, langs baksiden av huset og til sikkerhetsporten som førte ut av området.

I bilen på vei til den norske ambassaden kunne jeg endelig puste lettet ut. Jeg hadde overlevd et terrorangrep utført av Al Shabaab.

Broa som ble en livslinje for mange mennesker hadde fortsatt spor etter angrepet bare timer etter at det var over.

De smilende kenyanerne

Da jeg satt i bilen slo det meg at det kunne ha vært meg som lå der på broa og svevde mellom liv og død. Bare fire dager tidligere hadde jeg bodd på DusitD2-hotellet, som nå var utsatt for et terrorangrep av Al Shabaab.

Da jeg kom til lobbyen for første gang, ønsket sikkerhetsvaktene meg velkommen mens de skannet koffertene og kroppsvisiterte meg.

– How are you Madam? Welcome to Dusit, enjoy your stay with us, sa Dedricks Lemisi.

Han var en nesten to meter høy sikkerhetsvakt med et bredt smil. Kenyanere er kjent for å være vennlige og imøtekommende, og de ansatte på DusitD2 levde opp til det gode ryktet.

Dedricks Lemisi var på vakt i lobbyen da selvmordsbomberen sprengte seg i restauranten på baksiden av hotellet. Han satte andres sikkerhet før sin egen og reddet et titalls gjester ut av hotellet før han selv ble skutt ved inngangen.

De drepte under terrorangrepet

Sikkerhetsvakten Dedricks Lemisi gikk i døden sammen med sikkerhetsvakten Zachary Nyambwaga, kokken Ericson Momanyi, hotellets økonomidirektør Bernadette Konjalo, personlig assistent Beatrice Mutua og rengjøringsansvarlig Trufosa Nyaboke.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Skranten tillit

– Hvorfor var det så mange som risikerte livet sitt for å redde andre?, spurte jeg venninna mi Shiro Ndegwa, som er fra Nairobi.

Vi møttes på en kaffebar etter at angrepet var over og ga hverandre en god klem.

– For kenyanere er det viktig å ta vare på hverandre. De som reddet folk på broa, visste at det ville ta tid før ambulansen kom, og ofte har ikke ambulansepersonellet med seg nok medisinsk utstyr til å hjelpe når de først kommer, sa Shiro.

Hun fortalte at kenyanere ikke har stor tillit til hverken politi eller helsevesen.

– Under Westgate-angrepet så vi på overvåkningsvideoer at politiet stjal fra butikkene i kjøpesenteret i stedet for å prøve å få gisler ut av bygningen, sa Shiro.

Hun var ikke overrasket over at flere krabbet ut på broa under angrepet for å dra skadde kollegaer i havn.

– Hvis de ikke hadde gjort det selv, hvem skulle da ha gjort det? Ambulansen kom jo ikke før det hadde gått nesten en time.

Det minnet meg på de døde kroppene som lå nedenfor vinduet under terrorangrepet. Det var en mann i dress og en kvinne i bluse og blyantskjørt som ikke pustet lenger da ambulansen omsider kom.

Det tok tjue timer før politiet hadde situasjonen under kontroll inne på hotellet.

Noe slikt ville trolig ikke skjedd i Norge, tenkte jeg. Det ville aldri tatt en time før ambulansen var på plass dersom et terrorangrep rammet et hotell i Oslo sentrum, og politiet ville trolig ikke brukt nærmere et døgn på å få kontroll på situasjonen.

Samtalen med Shiro ga meg en bedre forståelse av heltemotet jeg hadde sett den dagen, men også av at tilliten til helsevesen og politi i Kenya ikke er som i Norge.

Restauranten der selvmordsbomberen sprengte seg

Restauranten Secret Garden der selvmordsbomberen sprengte seg i lufta er fortsatt dekket til. Han stod på gangstien da bomben gikk av.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Ilddåpen

Det har gått noen uker siden angrepet, men jeg reagerer fortsatt når fuglene flyr raskt mot himmelen.

De fem timene med jevnlige skudd utenfor vinduet uten mulighet til å komme meg ut, har satt sine spor. Trolig blir jeg mindre skvetten med tiden.

Akkurat nå sitter rovfuglene rolig på greinene utenfor. Det er ikke mye som minner om et terrorangrep her lenger. Blodflekkene på asfalten er vasket bort, og knuste mobiltelefoner, sko og vesker er fjernet.

Om ikke så lenge skal broa som ble flere hundre menneskers livslinje åpnes igjen.

Livet går videre, også etter et terrorangrep av Al Shabaab som tok minst 21 menneskeliv.

DusitD2-hotellet skal snart åpnes igjen for gjester

DusitD2-hotellet åpner snart dørene for hotellgjester. Siden angrepet har hele området blitt reparert for kulehull og knust glass.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Mitt første møte med Kenya var en ilddåp som introduserte meg for flere av menneskets mørke sider.

Men hendelsen gjorde også at jeg raskt fikk lære å kjenne hva som bor i kenyanere.

De er ikke bare er varme og hyggelige når du sjekker inn på et hotell, som sikkerhetsvakten Dedricks Lemisi med det store smilet.

Jeg har lært at de gjør det de kan for å redde kollegaer og venner i livsfarlige situasjoner og når hjelpen fra myndighetene lar vente på seg.

Jeg har også fått erfare at livet er skjørt, men at en liten bro kan være nok til å redde liv. Og at midt blant terror og død finnes det håp og menneskelig varme.

Det håpet tar jeg med meg videre inn i jobben som NRKs nye Afrika-korrespondent.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt