NRK i Eritrea – landet med frykt og frihet

ASMARA (NRK): Som en av få kringkastere i verden fikk NRK innpass landet som ofte kalles Afrikas Nord-Korea. Landet har i mange år toppet listen over asylsøkere til Norge og druknede i Middelhavet.

Utsikt fra veien mellom hovedstaden Asmara og havnebyen Massawa

Utsikt fra veien mellom hovedstaden Asmara og havnebyen Massawa.

Fra bilradioen roper en kjent stemme ut sitt opprør mot undertrykkelse.

– I have a dream.

Mississippi er langt fra Afrikas horn, men ingen som bor i et diktatur trenger drømmetyder for å tolke Martin Luther Kings ikoniske tale om menneskerettigheter.

Vi er på veien mellom hovedstaden Asmara og havnebyen Massawa, ned 2600 høydemeter på få mil. Hårnålssvingene får Trollstigen til å virke triviell.

Asmara, en søvnig hovedstad

Asmara, en søvnig hovedstad.

Radioprogrammet om den afroamerikanske frihetskjemperen varer i en hel time. Lyttere får vite at han først fikk Nobels fredspris i 1964, så en dødelig kule i 1968. Eritreiske lyttere hører han ble drept for sin kamp mot ulikhet og overgrep. Som tonefølge til tordentalen har statskanalen valgt Bob Marleys «Stand up for your rights».

Oppfordringen til å kreve sin rett virker malplassert i et land der undertrykkelsen er så beryktet at eritreere i flere tiår nesten automatisk har fått asyl i Norge og andre europeiske land.

Europa drar ungdommen vår ut av landet

Europas åpne armer er ikke populære hos eritreiske myndigheter.

– Vissheten om at de får asyl hos dere er den viktigste årsaken til at de drar fra oss, sier informasjonsministeren Yemane Ghebre Meskel til NRK.

Myndighetenes forklaring overrasker.

– Det er våre fiender som har fått europeiske land til å ta imot eritreere, slik at vårt land skal tappes for soldater og arbeidskraft, sier informasjonsministeren.

Fienden er først og fremst Etiopia, godt støttet av USA. Nesten hele verden er mot Eritrea, mener regjeringen.

Pansergravplassen

Solomon Dirar er en gammel kriger. En etiopisk granat tok høyrebeinet godt ovenfor kneet. Han mener eritreere som rømmer landet, er forrædere. Samtidig sier han at mange ikke kunne klart seg uten pengene som rømlingene sender hjem.

Da benet forsvant tok Solomon pennen fatt. Nå skriver han bøker og skuespill for å fortelle ungdommen hva friheten kostet, og at de selv må bli og kjempe.

Solomon viser rundt på verdens største gravplass for tanks.

Solomon viser rundt på verdens største gravplass for tanks.

Gravplassen for erobrede militærkjøretøyer skal være verdens største. Flere hundre løpemeterne med tanks og lastebiler, stablet i 10–15 meters høyde.

Krigsveteranen Solomon svinger seg lett på krykkene mellom rustne kanonløp og beltebiler. Nesten alt er sovjetiske krigsmaskiner, erobret fra Etiopia.

– Vi kjøpte dem med vårt blod, sier Solomon.

Etiopia er ti ganger så stort, med 20–30 ganger så mange innbyggere. Krigen varte i 30 år. David vant over Goliat.

Norge har blod på hendene

– Vi ble forrådt av en hel verden. Vi hadde ingen venner. Vi måtte klare oss selv. Det må vi ennå, sier Solomon.

At også Norge var med på å ødelegge landet hans, forteller han med et smil, for ikke å fornærme. Sammen med andre uviktige land som Burma og Guatemala, var vi med i FN-kommisjonen som i realiteten forærte Eritrea til den Etiopias keiser Haile Selassie.

Keiseren hadde lenge ønsket seg dette lille landet, som han mente italienerne hadde tatt fra dem på slutten av 1800-tallet. Slik ble Etiopia sperret fra havet. Etter at keiseren hadde støttet de allierte under Den andre verdenskrigen, så ble dette ordnet via FN

– Alt var regissert av USA. Sovjetunionen måtte ikke få kontroll over Afrikas horn, sier Solomon Dirar.

Men keiseren ble fjernet og fengslet av nye despoter. De hang opp plakater av Marx og Lenin på regjeringskontorene. Leonid Bresjnevs nye allierte fikk store mengder våpen for å knuse Eritrea.

David med rastafletter

Da hadde frigjøringsgrupper med rastafletter, hjemmelagde bomber og børser allerede sloss i 12 år for et selvstendig Eritrea. De hadde sympatien med seg blant vestlige revolusjonsromantikere og mer enn én generasjon nordmenn som var opptatt av internasjonal solidaritet. Det hjalp ikke mye på slagmarken.

Men Sovjetunionen kollapset. Eritrea seiret etter 30 års krig. Optimismen var stor. Frigjøringshelten Isaias Afewerki ledet landet. I en FN-kontrollert folkeavstemning i 1993 sa nesten 100 prosent ja til uavhengighet. Afewerki fortsatte å lede landet. En progressiv, demokratisk konstitusjon ble skrevet.

Folk jublet. Men noe gikk galt. Grunnloven ble aldri innført.

Eritreas forklaring er at Etiopia ville ha omkamp. Landet ville, og vil fremdeles ha tilgang til havet. Hinderet heter Eritrea.

Derfor gikk Etiopia igjen til angrep. Siden 1998 har det enten vært krigshandlinger eller spredte trefninger. I dag er det hva man kaller en spent situasjon. Dette er årsaken til at presidenten fremdeles heter Isaias Afewerki, at ungdommen rømmer og landet har stagner, ifølge ministeren. Det er denne situasjonen som har nødvendiggjort den forhatte nasjonaltjenesten.

– Det er klart nasjonaltjenesten skaper vanskeligheter for unge mennesker, men Etiopia truer våre grenser og vi trenger soldater og arbeidskraft. Vi er i en slags unntakstilstand, sier informasjonsministeren.

Dugnad eller tvangsarbeid

Nasjonaltjenesten tvinger unge mennesker til å jobbe for staten på ubegrenset tid, med en månedslønn ned mot ti dollar. Ingen kan leve av en slik inntekt og ungdommen vil ikke leve med uvissheten om hvor lang tid tjenesten kan vare. To, ti, tjue år?

Komedier dsettes opp på Cinema Dante

Komedier settes opp på Cinema Dante-

Lærere, ansatte bak godtedisken på kinoene, byråkrater, journalister, nesten alle unge over 19 år jobber for staten, for en luselønn. De jobber uten å vite når de blir dimittert, uten å vite når de kan begynne å forme sine egne liv. For mange har lyset slukket i den andre enden av tunnelen. De vil bort.

Informasjonsminister Yemane Ghebre Meskel sier til NRK at de som rømmer er økonomiske flyktninger.

Det mangler ikke på gode grunner til å flykte fra landets økonomi. Fattigdommen er stor. Økonomien er havarert. FN innførte sanksjoner da landet ble beskyldt for å støtte terror på Afrikas horn. Bygningsprosjekter står halvferdige. Ved den den største havna stod kranene stille. Kun to skip lå ved kai.

Et åpent informasjonssamfunn?

Abrehet Tesfimicahel. Jordmor. Stolt av at landet oppnår FNs milleniumsmål om redususert barnedødeli

Abrehet Tesfimicahel. Jordmor. Stolt av at landet oppnår FNs milleniumsmål om redususert barnedødelighet.

Men flyktningene sier at de også flykter fra mangel på frihet, og frykter fengsling og tortur om de returneres. Myndighetene kaller det oppspinn. Men fra dette lille, vakre landet på Afrikas horn rømmer tusenvis av unge mennesker mot Europa, hver måned.

De rømmer fra tvangsarbeid og diktatur. De rømmer fra et regime som fengsler og torturerer opposisjonelle, ifølge FNs menneskerettighetsorganisasjon.

Den rapporten er godt kjent i Eritrea.

– Vi fulgte med her på BBC da den ble lagt fram, sier en macchiato-gjest på Cafe Impero i Asmara.

Han forteller at folk i landet er godt informert om hva resten av verden mener om landet hans. De som har parabolantenner hjemme får inn all verdens TV-kanaler, usensurert.

Tallerkenene står så tett på takene i Asmara at de skjemmer ut den vakre hovedstaden. BBC, CNN og Al Jazeera er de mest populære stasjonene, i tillegg til dem som viser Premier League. Selv har ikke Eritrea et fungerende landslag i herrefotball, etter at to hele trupper på utenlandstur nylig lot være å benytte returbillettene.

Eritrea tømmes for folk

Det er de unge som rømmer landet, de som lager barn. Folketallet går ned, ifølge ekspertene. Det er sprengstoff i spørsmålet om hvor mange mennesker som bor i Eritrea. Det kan si noe om rekrutteringsgrunnlaget for landets forsvar. Tallet varierer fra seks og en halv million til under tre millioner.

Fødestua ved Embadhero helseklinikk

Fødestua ved Embadhero helseklinikk.

– Internasjonale eksperter mener det mest sannsynlige tallet er tre millioner, sier professor og seniorpartner i ILPI, Kjetil Tronvoll.

Allikevel har Eritrea i årevis toppet statistikken over asylsøkere i Norge og druknede i Middelhavet.

På tur med Schwarzenegger

Netay, jåfør og krigsveteran på 193 cm.

Netay, sjåfør og krigsveteran på 193 cm.

Senay setter Landcruiseren i krabbegir. Det er bratt, litt sleipt i morgentåka og bilen fra Camel bilutleie er ikke helt ny. Men Senay ser ut som han kan overleve alt, en farget Schwarzenegger på 193 cm, med smale, svarte, solbriller. En gammel kriger han også.

Han hentet oss før sola stod opp. Hovedstaden Asmara var ikke våknet ennå. Vi kjørte forbi stengte barer og kafeer, Ristorante Roma, Cafe Impero. Et italiensk bysentrum med Art Deco-arkitektur på Afrikas horn, der kafeene våkner når sola går ned, for den som har råd til slikt.

Hotell Albergo Italia. I kontinuerlig drift fra 1899.

Hotell Albergo Italia. I kontinuerlig drift fra 1899.

– Det er mest eritreere som er tilbake fra Europa på ferie, sa en eritreer fra Malmö.

Men rundt Fanta-flaskene stumper ungdommen praten om mikrofonen kommer fram.

– Det er ikke helt trygt, sa en hipp type med klister i håret, da jeg spurte om jeg kunne ta opp det han fortalte om den forhatte nasjonaltjenesten.

Jeg sa jeg kunne gjøre stemmen hans ugjenkjennelig og viste ham tillatelsen jeg hadde fått av informasjonsministeren til å snakke med dem som vil snakke med meg. Men nei.

– Det skjer kanskje ingenting om noen melder fra at jeg intervjues, men vi tar ikke sjansen. Ingen gjør det, sa han.

Han betalte 12 Nakfa, to og en halv krone i svartebørsvaluta for kaffen, og forsvant inn på en av de mange internettkafeene tvers over hovedgata, Liberation Avenue.

Drømmen

– I have a dream.

Fredsprisvinneren talte om Mississippi, men drømmen om at ens eget land skal bli en «oase av frihet og rettferdighet», kjenner ingen grenser.

Sola stiger opp bak blåne på blåne. Det tutes i svingene, som på norske veier langs vestlandsfjorder på 50-tallet. Et hvitt kors med falmet maling i veikanten. Kjør forsiktig, Senay. Hauken følger bilen. Jeg ser rovfuglens pupiller før den stuper bratt ned juvet.

Morgentåka letter. Bratte fjell og grønne åser, med striper. Terrasser bygget opp av små og store steiner fra dalbunnen der nede, til toppen her oppe. Millioner av stein, bare her i dette dalføret.

Noen ungdommer langs veien selger søtt kliss og kaller det te. Koppen er halvfull av sukker. Jeg peker på steinarbeidet.

– National Service, sier de. Nasjonaltjeneste.

Unge mennesker har lagt stein på stein for å hindre jord og grus i å rase ned dalbunnen. Et nasjonalt kjempeløft for å hindre erosjon, ifølge myndighetene. Andre kaller det tvangsarbeid.

– Get up, stand up. Stand up for your rights.

Sjåføren Senay digger reggae, selv om rastafolket dyrket fienden, Haile Selassie som en gud.

Et vrak og et kulehull

Senay peker på et vrak av en utbrent etiopisk tanks. Sanden har nesten begravet rusthaugen i ørkenen. Fotografen Lutta sitter i forsetet og vipper kameraet opp.

Stabler med erobrede militærkjøretøer

Stabler med erobrede militærkjøretøyer.

Senay skjønner ikke fascinasjonen, men har selv tall og typebetegnelse for vraket. Selv var han med på å erobre en slik, og satt som sjåfør i tanksen i åtte år, men det er ikke noe å snakke om.

Motvillig viser han oss rundt. Hvordan kanonløpet kunne dreies og hvor granatene lå stablet. Han bretter opp skjorta og viser et arr etter kulehullet nær bicepsen, men nekter å la Lutta filme krigsminnet.

Afrikas svar på Nord-Korea?

Vi er nede på sletta. Kamelene forsvinner i migrenehvitt lys. Ikke langt unna ligger stedet der noen av verdens høyeste temperaturer er målt. Det er her langs kysten at flyktninger forteller om fanger i ovnsvarme, stappfulle containere.

Jehame Ghebre Meskel, informasjonsminister i Eritrea fikk se tegninger av torur

Jehame Ghebre Meskel, informasjonsminister i Eritrea fikk se tegninger av tortur.

Myndighetene mener påstanden er absurd og hevder at landet ikke engang torturerte etiopiske krigsfanger da det kokte som verst.

– Tortur er ikke en del av vår historie og kultur, sier informasjonsministeren.

Eritrea er et diktatur. Den progressive konstitusjonen ble aldri gjennomført. Demokratiet aldri innført. Presidenten har sittet i 23 år. Kritikerne, den såkalte G15-gruppen har sittet innesperret i 15 år. Det har også den svensk-eritreiske journalisten Dawiit Isaak. Normalitet og undertrykkelse, café-kos og tvangsarbeid, heftig natteliv og tortur.

Folk kritiser myndighetene rundt kafebordet. Frihet. Få kritiserte regimet når vi hadde mikrofonen oppe. Frykt. De som gjorde det, klippet vi bort, av hensyn til dem selv. Man vet aldri.

Men Eritrea har ikke absurditeten vi smiler av fra Kim Jong-uns rike, når hundretusener smiler stivt i gåsegang for lederen. I hovedstaden Asmara henger det få portretter av landets president.

I Eritrea er det private business, handel og kommers. Diktaturet prøver ikke å hjernevaske befolkningen for å ale fram en ny mennesketype, slik som i Hitlers Tyskland, Maos Kina og Hoxas Albania. Regimet gjøre heller ingen synlige forsøk på å begrense informasjonsstrømmen inn fra omverdenen. Vi følte oss som journalister ikke overvåket, men man vet aldri.

– Her ser man ikke engang politi i gatene, sa en annen kafégjest. Han lot utsagnet henge i luften.

Eritrea stemples ofte som Afrikas svar på Nord-Korea, også av solide medier som Al Jazeera og The Telegraph. De som hevder det, kan umulig ha vært begge steder.

Det har jeg.

SISTE NYTT

Siste nytt