Edvard Lingjærde Hozman skulle feire den franske nasjonaldagen med kjæresten sin og hennes familie. De havnet midt i nattens terror.
Da fyrverkeriet var ferdig hadde Edvard og kjærestens familie satt seg på strandrestaurant, under strandpromenaden. De satt ute under et tynt ståltak.
– Det begynte først å dunke og så falt det mennesker ned fra taket og landet på bordet vårt. Jeg tror det var to små jenter, forteller han til NRK.
Deres første reaksjon var å skvette opp og løpe inn i på restauranten.
– Folk begynte å skrike. Da skjønte vi at det var terror, forteller han videre. De kom seg opp på gaten.
– Noen skjøt sør for oss, så vi løp nordover langs stranden. Etter 200 meter kom folk fra den andre siden og sa det kom skudd derfra også. Vi havnet i et kaos. Folk løp vilt rundt og var dritredde.
Døde mennesker lå strødd
Edvard og de andre seg kom opp til promenaden. Han forteller at det lå døde mennesker overalt.
– Det var skummelt å være langs stranden så vi løp innover mot hotellet. Mennesker lå overalt på bakken, skadet eller døde. Mange fikk hjelp, de var fortvilte og fulle av redsel, fortsetter han.
– Jeg var jævlig paranoid
De de kom mot hotellet var de usikre på om de skulle tørre å gå inn. Ved hotellinngangen stod det en sivil politimann.
– I den situasjonen var jeg jævlig paranoid. Han hadde vanlig klær, men med en glock i hånden og masse skjegg. Jeg lurte på om det faktisk var politi eller ei. Vi gikk, men følte oss fanget i hotellet. Han stod utenfor å voktet inngangen med pistol.
Det viste seg å være ekte politi som beskyttet hotellet.
– Når man ser på TV virker det mye mindre skummelt enn det egentlig er. Vi løp rundt og ingen visste hva som skjedde eller hvor noe var, forteller Edvard.
Morens sjokk
Moren til Edvard hadde lagt seg da terrorangrepet fant sted i natt.
– Jeg visste ingenting. Da våknet hadde jeg fått tekstmelding fra sønnen min. På meldingen stod det at en lastebilen hadde kjørt vilt over folk», sier Elisabeth Schanche Lingjærde til NRK.
Selv om sønnen kom seg i sikkerhet på et politibevoktet hotell, er moren fortsatt skjelven.
– Jeg tenkte ikke at min sønn kunne være utsatt for internasjonal terrorisme. Jeg begynte å gråte og skjelve, forteller hun.
– Nå får vi det ikke bare gjennom nyheter, ungene våre opplever det selv.