NRK Meny
Normal

Norsk utenrikspolitikk over evne

Norge opptrer med høy sigarføring på mange felter internasjonalt, men det er et spørsmål om vi ikke strekker oss ”Over ævne”.

I påskehelgen og ukene før var det en enorm norsk aktivitet i mange verdensdeler og på mange problemfelter.

Dersom man holdt seg til bare norske medier, kunne man få inntrykk av at Norge er en viktig stormakt og ikke et lite land som strekker seg ”Over ævne” på det internasjonale felt.

Jonas Gahr Støre
Foto: Bondevik, Andreas / SCANPIX

Utenrikspolitiske seminarer

En sak er at vår intellektuelle dux, utenriksminister Jonas Gahr Støre, ustanselig er på farten med sine utenrikspolitiske seminarer og at statsminister Jens Stoltenberg belærer kineserne om menneskerettigheter og miljøpolitikk.

På det sistnevnte felt får han konkurranse av utviklingsminister Erik Solheim, som vil gi ”fattige” land som blant annet Kina og India flere hundre millioner slik at de kan kjøpe norsk teknologi for å redusere sine utslipp.

Tenk det, Hedda!

For å gå fra den bjørnsonske til den ibsenske terminologi: Tenk det, Hedda, ”fattige” – India og Kina?

Riktignok er det hundrevis av millioner i de to land som er ytterst fattige, men inderne er globalt ledende i datateknologi, og kineserne tjener så mye på sin billigeksport at de snart kan opptre som långiver for u-land.

Kina og India er så visst ingen fattigperer i den internasjonale familie.

Miljøpolitisk verdensmester

Solheim får følge av sin partikollega, miljøvernminister Helen Bjørnøy, som tviholder på at vi er miljøpolitisk verdensmester. I virkeligheten har EU en langt mer ambisiøs miljøpolitikk enn Norge.

Som utenriksjournalisten Sten Inge Jørgensen skriver i sin nye, viktige debattbok, ”Vesten mister grepet. Norge uten retning” (Kagge Forlag), finnes det knapt noen land som forurenser så mye i forhold til folketallet som Norge. De norske CO 2-utslippene bare øker og øker. 

Kina og India er så visst ingen fattigperer i den internasjonale familie.

Klasevåpen og ren samvittighet

Og enda en SV-politiker, finansminister Kristin Halvorsen, forsikrer oss om at vi har verdens reneste samvittigheter når det gjelder Oljefondet og klasevåpen.

Vår uskyld på dette felt er, som SKUP-prisvinner Tormod Strand dokumenterte lenge før Dagbladets ”hermetikk-journalistikk” påskeaften, høyst tvilsom.

Men humanitær verdensmester er Norge uansett, og EU må ikke komme her og komme her når det gjelder menneskerettigheter eller miljøpolitikk.

Kampen mot korrupsjon

Både Støre og Solheim skal kurse u-landene i hvordan de skal få bukt med korrupsjonen, som om vi ikke har mer enn nok å rydde opp i vår egne grumsete andedammer.

For øvrig kunne de begynne kursingen her hjemme i hovedkontorene til norske hjelpeorganisasjoner - Norad, Kirkens Nødhjelp, Røde Kors og Norsk Folkehjelp - som alle har demonstrert en rørende naivitet når det gjelder et urgammelt problem i den tredje verden, en praksis like vanskelig å utrydde som prostitusjonen.

Enhver som har arbeidet i Midt-Østen, Afrika eller Latin-Amerika, som journalist, hjelpearbeider eller forretningsmann, vet at du får utrettet lite uten bakshish – bestikkelser på arabisk.

George Soros, Eva Joly og Erik Solheim
Foto: Høiness, Helle / SCANPIX

Raymond Johansen på verdenstoppen

Men vår evne og vilje til å gjøre internasjonal innsats stopper ikke med dette.

Statssekretær Raymond Johansen, som er den proletare motvekt til Støre i UD, har på en måte som både Ibsen og Bjørnson ville ha funnet litterære inspirasjoner i, operert på det storpolitiske plan den siste tiden.

Da han, i motsetning til Frps utenrikspolitiske amatører, ikke fikk møte den israelske utenriksminister etter at Norge hadde ”normalisert” forholdet til Hamas, uttalte han til Morgenbladet, der Jørgensen for øvrig er fast kommentator:

”Man må virkelig skjønne hvor langt vi har gått nå i forhold til det internasjonale samfunn. Vi ligger langt foran de andre. Og vi må stille oss i en posisjon hvor vi har stor påvirkningskraft overfor dem.”

Ikke foran EU

”Langt foran de andre?”

Raymond Johansen må ha oversett at det i EU, som Norge neppe blir medlem av så lenge jeg lever, er en rekke land som har inntatt en lignende holdning til den palestinske regjering etter kompromisset mellom Fatah og Hamas, som Saudi-Arabia hjalp frem og Israel burde ha vært takknemlig for.

Det er nok å nevne land som Spania og Italia, som har presset på i EU. Når Unionen formelt vil gjøre det samme som Norge, er det slett ikke på grunn av at vi ”liger langt foran de andre”. Norges innflytelse i EU er også på dette området lik null.

Oppgjør med norske myter

Sten Inge Jørgensen tar i sin bok, som er langt viktigere enn skandaleboken om Se og Hør, men selvfølgelig ikke får det samme salg, et oppgjør med mange myter i norsk utenrikspolitikk.

Hans hovedtese er at vi er på full fart inn i en verden der globaliseringen ikke kan trylles tilbake i flasken av en moderne Alladin, en verden der det bipolare mønster fra den kalde krigen (supermaktene USA og Sovjetunionen) ikke blir erstattet av et unipolart system (USA alene), men av et multipolart (USA, Russland, Kina, EU, India) og der FN og andre gamle internasjonale institusjoner vil miste mye av sin betydning.

Det vil for øvrig NATO også gjøre, dersom alliansen i det hele tatt overlever Afghanistan.

I denne situasjon mener Jørgensen at Norge burde orientere seg mot EU, men det er et fåfengt ønske.

Nordområdene er viktige

Men Jørgensen har rett i at USA alene i fremtiden ikke vil være nok for Norge, selv om jeg synes forfatteren undervurderer de strategiske interesser amerikanerne fortsatt har i nordområdene.

Det er bokens svakhet at han ikke går skikkelig inn på nordområdene, som igjen er kommet i fokus etter at den forrige regjering neglisjerte denne problematikk og raserte deler av vårt forsvar der nord.

Norge vil i fremtiden antagelig bli opplevd av det internasjonale samfunn som en ”havrettsimperialist”, som Guttorm Hansen i sin tid så treffende karakteriserte det forhold at vi ble en Krøsus fordi vi fikk ”suvereniteten over noen sjøområder – ikke fordi Norge på noen måte hadde gjort seg fortjent til det ”(det siste er Jørgensens formulering).

Oppgjør med norsk uhjelp

Jørgensen tar også et oppgjør med norsk u-hjelpspolitikk og den utbredte forestilling at bistand skaper vekst. Internasjonal forskning viser det motsatte, nemlig at det ikke finnes noe klart belegg for at u-hjelpen faktisk virker. Den sementerer tilbakeliggenhet og styrker diktatoriske og korrupte regimer.

Forskningsleder Terje Tvedt ved Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen og professor i statsvitenskap ved universitetet i Oslo, Øyvind Østerrud, har ut fra forskjellige ståsteder tatt opp denne problemstilling.

Støre og Solheim svarte på vegne av det norske u-hjelpsetablissement at det er for enkelt å liste opp ”alle de tilfeller der et engasjement ikke har lykkes i å skape fred og en velfungerende stat, som en slags illustrasjon på at innsatsen ikke nytter. For vi må spørre hva effekten ville vært dersom vi ikke hadde engasjert oss.”

Myter er seiglivede

Hvorfor kunne ikke de to herrer ha nøyd seg med å si som Jørgensen skriver i sin bok, nemlig ”at den klassiske bistand antakeligvis har langt mer begrenset effekt enn vi liker å tro.”

Men myter er seiglivede. Nå opptrådte Støre og Solheim med pavlovske reflekser, og det blir det ingen reell debatt av.

Det er ytterst vanskelig å ta et skikkelig oppgjør med norske utenrikspolitiske myter og vår klokkertro på u-hjelp, liksom det bistandsindustrielle kompleks lever sitt eget liv, uavhengig av hva de internasjonale erfaringer forteller oss.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt