Norsk politi lærer brutale kollegaer alternativer til vold og tortur

Kulene haglet mellom politi og soldater i Batam, på Riau-øyene sist uke. Flere titalls soldater omringet hovedkvarteret til det lokalet politiet og åpnet ild, skriver The Jakarta Post.

– Soldatene skyter på oss. Vi er omringet, sa viseguvernøren Soerya Respationo, som sammen med flere journalister havnet midt i kryssilden. Episoden skal ha blitt utløst av morderiske blikk partene skal ha gitt hverandre da de fylte bensin på motorsyklene sine.

Artikkelen fortsetter under bildet

Sammenstøtene hindret ikke representanter fra de to styrkene å delta sammen på et norsk kurs om menneskerettighetsbaserte etterforskningsmetoder, et annet sted i landet.

– Konflikten mellom medlemmer av det nasjonale politiet og militæret (TNI) på Batam, fikk ikke konsekvenser for samarbeidet mellom de to bevæpnede styrkene. Beviset for dette er at treningen i etterforskning ble gjennomført etter planen, i Bandung, skriver avisen Rakyat Merdeka.

Alternativ til tortur

– Vi merket ikke noe til de indre motsetningene. Så langt jeg kunne se opptrådte de respektfullt overfor hverandre, og mot oss er de alltid vennlige og overraskende åpne, forteller politioverbetjent Asbjørn Rachlew.

Sammen med politioverbetjent Ivar Fahsing og politiinspektør Ivar Husby, er han nettopp kommet tilbake fra sitt tredje oppdrag for Senter for menneskerettigheters Indonesiaprogram.

Alternative metoder til vold og tortur står høyt på dagsordenen når de prøver å få sine indonesiske kollegaer på ny kurs.

Politi og militære i Indonesia er beryktet i befolkningen for sin tøffe linje, og for dem er tortur en ganske vanlig arbeidsmetode når de skal innhente informasjon.

Aha-opplevelser

Fahsing forteller at prosjektet har gitt flere av deltagerne aha-opplevelser.

– Definitivt, men når de får kunnskapen oppstår raskt viljen til å ville gjøre det bedre, og det synes jeg er veldig gledelig, sier Fahsing.

Han mener det er en stor parallell til Norge. Selv om tortur ikke brukes her i landet, har også norsk politi blitt sterkt irettesatt for sine metoder. Etter Karmøy-saken fikk politiet skarp kritikk for å ha ledet avdøde Birgitte Tengs fetter til tilståelse.

–Jeg tror ikke det norske politifolk gjorde før var mot bedre vitende. De tenkte at dette var en god måte å utføre arbeidet på og forstod ikke hvor farlig det var. Det samme tror jeg langt på vei kan sies om Indonesia, sier Fahsing.

PEACE

Kritikken i kjølvannet av Karmøy-saken førte til at Rachlew og Fahsing reiste til Storbritannia for å lære PEACE-metoden.

Den handler i hovedsak om å møte den mistenkte med et åpent sinn og åpne spørsmål, i stedet for å tvinge frem det som i verste fall kan være en falsk tilståelse.

Fahsing mener at det er viktig å understreke at det er et hav av forskjell på graden av røffhet i Indonesia og i Norge, men at begge land har nytte av å innføre den britiske metoden.

– Medisinen mot disse to formene for dårlig politiarbeid kan være det samme, sier Fahsing.

Bokstavene i PEACE-metoden står for fem trinn i et avhør; planlegging, engasjering, innhenting, avslutning, evaluering. Metoden er menneskerettighetsbasert og forhåndsdømmer ikke den som avhøres.

– Det er hyggelig å møte engasjerte fagfolk fra politiet og forsvaret og viljen til å gjøre en god jobb synes å være like mye til stede i Indonesia som i Norge, sier Fahsing.

Øst-Timor et vendepunkt

Leder for Indonesiaprogrammet, Knut D. Asplund mener at Øst-Timor var vendepunktet for Indonesia.

Det kom som en overraskelse på landet at Øst-Timor valgte selvstendighet. Det opplevdes som selvsagt at østtimoreserne ønsket å være en del av Indonesia, og ville de ikke, så kunne de bli tvunget til det. Det stemte ikke.

– De opplevde at de rent strategisk ikke oppnådde det de ønsket, sier Asplund.

Øst-Timor meldte seg ut av Indonesia. Hæren og lovens lange arm, som befolkningen i utgangspunktet hadde mange dårlige opplevelser med, mistet anseelse. Da grep flere reformvennlige aktører sjansen til å nå frem med budskapet om at maktmisbruk ikke er vegen å gå.

– Hovedlinja i våre kurs er at hvis de driver militære operasjoner i egen befolkning med betydelige menneskerettighetsbrudd, så får de ikke befolkningens støtte, sier Asplund.

Gode kontakter

Omtrent samtidig fant den første og eneste norske menneskerettighetsministeren noensinne, Hilde Frafjord Johnson, tonen med sin indonesiske kollega.

– Trolig var de to de eneste i verden som hadde samme tittel, og det var vel derfor de begynte å snakke sammen, mener sosialantropolog Knut D. Asplund, som leder Indonesiaprogrammet ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo.

Asplund fikk selv også gode kontakter i landet. Sammenlagt begynte et gryende norsk engasjement i en mindre brutal fremtid for Indonesia. Da Indonesia fikk en reformvennlig general som president i 2004-2014, i Susilo Bambang Yudhoyono, fikk landet staket ut en ny kurs.

Politiet mer sentralt

Den norske menneskerettighetsdialogen med Indonesia begynte i 2002. Fem år senere begynte kursingen opp mot den kvasseste enden av militæret. Først de to siste årene er kursene blitt rettet mot politiet.

Mens det tidligere var militæret som stod i første rekke når det var konflikter innad i landet, har politiet overtatt mer av denne rollen, og er derfor oftere i krevende situasjoner med sivilbefolkningen.

– De forstår at menneskerettsfunderte avhørsmetoder er fremtiden, men påpeker samtidig at systemet de arbeider i forventer resultater raskt, sier Rachlew.

Uten ressurser til å innhente tilstrekkelig informasjon gjennom andre metoder, kombinert med et sterkt oppklaringspress, blir nødvendigvis målet med avhøret å få den mistenkte til å tilstå. Rachlew påpeker at det er et skummelt mål for ethvert politiavhør, uansett hvor i verden snarveier fremmes som effektivt politiarbeid.

– En behøver ikke reise langt, verken i tid eller sted for å underbygge den påstanden. Fritz Moen satt uskyldig fengslet i 18 og et halvt år, basert på de falske tilståelsene vårt eget politi presset frem, sier Rachlew.

Artikkelen fortsetter under bildet

– Hever kvaliteten på demokratiet

Indonesia har et folketall som er mer enn 60 ganger Norges. Etter diktaturets fall i 1998 har landet utviklet seg til å bli verdens tredje største demokrati. Med såpass få år på baken som demokratisk nasjon, sammensatt av mange etniske grupper, er utfordringene fremdeles store.

– Nå jobber vi for å heve kvaliteten på vårt demokrati, sier Indonesias ambassadør til Norge, Yuwono A. Putranto, som er glad for at 1500 representanter for politiet og hæren har deltatt på kursene som Senter for menneskerettigheter organiserer.

Situasjonen er langt bedre enn før. I fjor ble en soldat fra spesialstyrkene skutt på en kafé av en politimann. Tre personer ble satt i varetekt, mistenkt for å stå bak hendelsen. Da kom elleve soldater fra spesialstyrkene i fullt kombatutstyr, raidet fengselet og skjøt de tre.

– Hadde dette skjedd for 15 år siden hadde hendelsen ikke fått noe etterspill. Men, lederen bak raidet fikk elleve års fengsel i en militær domstol, sier Asplund.

Han forklarer at det til tider oppstår situasjoner på kurset der indonesierne foreslår mindre maktbruk enn det norsk politi ville ha tillatt i konkrete situasjoner.

Det er den tilfeldige voldsbruken i Indonesia man vil til livs.

– Vi innrømmer dem retten til å bruke makt, fordi det er en del av deres rolle, men det må være innenfor menneskerettighetene og i henhold til internasjonale avtaler, sier Asplund.

Internasjonal standard

Målet for Senter for menneskerettigheter er at indonesierne selv skal overta arbeidet med opplæring av egne styrker i PEACE.

Fahsing håper at samarbeidet kan være begynnelsen på å utvikle en internasjonal standard, der man på et globalt plan er enige om hva som gir avhør og etterforsking av god kvalitet, og der menneskerettigheter er grunnleggende ivaretatt.

– Slike internasjonale standarder finnes ikke. Men, når dette samarbeidet mellom to så ulike samfunn som Norge og Indonesia kan etableres gir det håp om å få en slik standard på sikt. Det finnes ikke engang i Europa, sier Fahsing.