Norsk Folkehjelp og UD betalte millionregningen til opprørsleder

Og Folkehjelpen betalte.

Ikke bare én gang, men mellom 1997 og 2002 skjulte de telefonregninger i størrelsesorden 5–8 millioner kroner i regnskapene til organisasjonens «Sudan-program».

Dette kommer frem i en ny bok som tidligere generalsekretær i Folkehjelpen Halle Jørn Hansen skriver.

Støttet Garang

Norsk Folkehjelp var den eneste internasjonale hjelpeorganisasjonen som klart og åpent støttet den sørsudanske opprørsgeriljaen SPLM/A i kampen mot myndighetene i nord på dette tidspunktet, og de følte de måtte ta over den hemmelige avtalen som Utenriksdepartementet hadde inngått med den nå avdøde opprørslederen, John Garang, i 1994.

• Les: Mysteriet rundt Sør-Sudans landsfader: – Ikke i tvil om at det var mord

En avtale der Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen la ut for regningene og siden fikk dem refundert av UD.

– Det var fordi Garang levde mesteparten av livet sitt ute i bushen, og der fantes det jo ingen telekommunikasjonsmuligheter. Den eneste muligheten Garang hadde for å kommunisere med Jan Egeland og de andre forhandlere i UD, var via en satellitt-telefon, sier Halle Jørn Hansen til NRK.

I boken «På livet løs» beskriver han hvordan dette foregikk i praksis:

«CMI måtte ha en teleoperatør som ville samspille. Dermed fikk man opprettet en hemmelig konto i Telenor for betaling av regningene. CMI ville deretter etter hvert som regningene ble betalt, sende krav til UD om etterbetaling til CMI. UD-folkene som var med i forhandlingene skulle være de eneste som hadde adgang til av- og på-knappen. Garang og hans menn skulle ikke ha anledning til å ringe hvor de ville og til hvem de ville.»

I perioden 1994 til 1997 overholdt UD sin avtale med CMI og John Garang, ifølge Hansen.

– Vi inngikk avtalen med Garang, for ellers ville det ikke vært noen fredsforhandlinger i det hele tatt. Vi måtte kommunisere med partene og da var det å ha en telefon som vi kunne slå av og på eneste mulighet. I nord var det veldig lett å kommunisere med partene på vanlige telefoner, sier Jan Egeland til NRK, som på det tidspunktet var statssekretær i Utenriksdepartementet og en av dem som satt tettest på fredsforhandlingene i Sudan.

• Les: Disse landene fikk flere milliarder kroner fra Norge

UD avsluttet

CMI gjorde som de skulle og betalte regningene til Telenors hemmelige konto, først i Oslo, senere til Telemedia Communications i Nairobi, og sendte deretter refusjonskrav til UD i Oslo.

– Jeg har ikke sikker oversikt over beløp, men i 1996 lå angivelig telefonutgiftene på i overkant av 300.000 kr, og i halvåret som fulgte fram til 1. august 1997 var beløpet omtrent like stort, forteller Hansen.

Dette er tall Jan Egeland ikke kjenner seg igjen i.

– Det norske engasjementet var over i 1995/96 og da var det også slutt på enhver mulighet for UD til å finansiere dette. Det var da snakk om ganske små beløp. Opp mot 30.000 kroner tror jeg, for det var ganske få forhandlingsmøter, sier Egeland.

UD mente de hadde avsluttet sin avtale med Garang, uten at det stoppet opprørslederens kommunikasjonsbehov.

Etter stortingsvalget den høsten var en ny regjering var på plass og Jan Egeland var ikke lenger statssekretær.

– Det samlede beløpet var så stort at ansvarlig embetsperson i UD nektet å godkjenne refusjonen. Saken måtte til den nye utviklingsministeren. Hun (Hilde Frafjord Johnson jour.anm.) var lite villig til den slags opprydding etter sine politiske forgjengere, men sa til slutt ja, og det siste beløpet ble refundert CMI, sier Hansen.

Midt i et militærtslag

Regningen ble betalt, ifølge Hansen, og ingen hørte noe før en rasende John Garang tok kontakt med Norsk Folkehjelps mann i Kenya.

«Jeg fikk nettopp en melding over radio fra Garang inne i felten i Sør-Sudan. Han er rasende. Han og SPLA er mitt oppe i et stort militært slag, og han har mistet sin viktigste kommunikasjons- og kommando kanal, satellitt-telefonen. Han sier at UD har brutt sitt løfte om betaling av fakturaen, og han forlanger at Folkehjelpen tar ansvar og sørger for at fakturaen blir betalt omgående», skriver Hansen om telefonen han fikk fra Afrika.

Og folkehjelpen betalte regningen som da var på 600.000 kroner og bakte dem inn i driftskostnadene til Sudan-programmet.

Tre år senere skjedde nøyaktig det samme. Nå var det en ny mann på plass i Nairobi som ikke kjente til den hemmelige avtalen mellom Garang, UD og Folkehjelpen.

«Du Halle, jeg har fått en faktura for satellitt-telefonen til Garang på over 800.000 kr på mitt bord. Den er ikke blitt betalt, og telefonen er stengt. Garang er midt oppe i viktig militært slag. Han har nettopp via radio meldt til oss at han er rasende over på nytt å bli sviktet av NPA og UD når det gjelder betalingen av telefonregningen. Hva gjør jeg»?, skriver Hansen.

Denne gangen tok ikke Halle Jørn Hansen beslutningen alene. Han involverte for første gang ledergruppen i Norsk Folkehjelp. Resultatet ble det samme.

– Vi betaler, var svaret.

Men hverken satellitt-telefonen eller regningene forsvant med dette.

Trosset ledelsen

Halle Jørn Hansen sluttet som generalsekretær i Folkehjelpen i 2001, og hans etterfølger Eva Bjøreng sa blankt nei til å følge den gamle praksisen.

Samtidig som situasjonen i Sudan hadde forandret seg og Garang trengte nå mer enn noen gang å bruke satellitt-telefon sin, ikke bare for militære og politiske formål inne i Sør-Sudan, men også som et viktig kommunikasjonsmiddel i fredsforhandlingene, der tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson spilte en sentral rolle.

• Les: Vil kaste norsk FN-sjef ut av Sør-Sudan
• Les: Brende: – Kritikken av Norge er meningsløs

Folkehjelpens mann i Kenya skal ha trosset sin nåværende generalsekretær og lyttet til sin forhenværende.

En avtale med Telemedia Communication ble inngått, og Folkehjelpen fikk betydelige rabatter mot at selskapet kunne få bruke noen av organisasjonens kontakter når nye avtaler innenfor telemarkedet skulle inngås etter at fredsforhandlingene var i havn.

«Folkehjelpen fikk en stor rabatt, 40 prosent. Resten av beløpet ble uten Oslos vitende og vilje bakt inn i Norsk Folkehjelp regnskap for Sudan-programmet som del av driften i 2002», skriver Hansen.

Etter dette opphørte faktureringen av Garangs satellitt-telefon.

– Ikke greit, men vi gjorde det vi måtte

Ifølge Hansen betalte Norsk Folkehjelp samlet for de fem årene dette gjaldt, et sted mellom 5 og 8 millioner kroner for Garangs bruk av satellitt-telefon. Dette var i utgangspunktet en hemmelig «gave» fra UD som Folkehjelpens ledelse absolutt ikke måtte vite noe om, ifølge Hansen.

– Dette er ikke nødvendigvis helt greit, men det er slik det måtte gjøres, sier Hansen regnskapsføringen i dag.

– Beløpene Folkehjelpen betalte, havnet alltid på bunnlinjen i regnskapet for Sudan-programmet noe som hvert eneste år svekket Folkehjelpens økonomiske sluttresultat, sier Hansen, som ikke angrer på de avgjørelsene som ble tatt den gangen.

– Jeg tror ikke vi kunne gjort noe annerledes. For vi gjorde det vi kunne og det vi måtte. Vi hadde tatt et standpunkt om å støtte folket i Sør-Sudan i frigjøringskampen, og ved å kutte betalingen som en norsk regjering hadde inngått mente vi at det ville vært politisk uansvarlig å ikke betale, sier Hansen som selv om han følte seg litt lurt av UD ikke vil kritiserer departementet.

– Jeg følte jeg meg bondefanget, ikke minst pengemessig, for de midlene kunne vært brukt til nødhjelp, men det ligger ingen kritikk av UD i dette. For John Garang kunne ikke ha deltatt i fredsforhandlingene uten satellitt-telefonen.

Jan Egeland forstår ikke helt hvordan Folkehjelpen kunne la dette pågå så lenge.

– Feilen som her ble gjort av primært andre enn UD og CMI, var at man ikke stanset det hele når fredsprosessen var over, sier han.

Så det var feil av Norsk Folkehjelp å fortsette å betale for telefonen?

– Ja, det var åpenbart feil. De sier jo også selv i etter tid at det var feil, for de hadde jo ikke midler til dette og UD hadde ikke midler til en satellitt-telefon til en geriljabevegelse, kun til en fredsforhandlinger. Det som også er gåtefullt er at operatøren bare lot dette tikke og gå slik at det ble en enorm regning. Hele abonnementet burde blitt stoppet for lenge siden, sier Egeland.

Halle Jørn Hansen presiserer at Folkehjelpen ble på den tiden hovedsakelig finansiert av utenlandske donorer og at kun 20 prosent var norske bistandsmidler.

LES OGSÅ: Norsk Folkehjelp: Uaktuelt å bruke penger slik Halle Hansen gjorde