Den amerikanske tidligere diplomaten Robert Haass på dagens pressekonferanse.
Foto: Cathal McNaughton / ReutersDu kan nærmest bare se på kalenderen for å finne ut når det blir bråk i Nord-Irland neste gang, når nabolag står mot nabolag, når politimenn blir angrepet av demonstranter. Det handler om gamle tradisjoner, det handler om identitet som føles krenket og om sår som aldri ser ut til å gro.
Til tross for intense forsøk ledet av den amerikanske tidligere diplomaten Robert Haass på overtid i natt, endte nok en gang forhandlingene uten en avtale på bordet. Ordlyden i forslaget ble for vanskelig for både unionister og republikanere.
Klokken 06 norsk tid i morges var samtalene ugjenkallelig over. Flere av partiene var villige til å undertegne dokumentet som lå på bordet, men ikke alle.
Forargelser om flagg
Det første punktet som strandet sent i går kveld skal ha vært uenighet om flaggbruk. Nord-Irland har i motsetning til Skottland, Wales og England ikke noe eget flagg, og det britiske Union Jack er et kontroversielt flagg for republikanerne.
Derfor ble det i desember 2012 vedtatt at flagget kun skal brukes ved spesielle anledninger, nærmere bestemt 18 dager i året, på offentlige bygninger i Belfast.
Tidligere ble det heist hver dag. Dette har ført til store protester hos unionistene, som på sin side ikke har noe forhold til det irske flagget som mange katolske innbyggere føler mer identitet til.
Over 100 politimenn ble skadet i demonstrasjonene som fulgte etter det kontroversielle vedtaket.
Like fullt flagger folk fra sine hjem, og i sine nabolag. Et britisk eller irsk flagg symboliserer derfor hvilket territorium du går inn i, henholdsvis protestantisk eller katolsk. Det finnes et uoffisielt nord-irsk flagg, men flertallet identifiserer seg med et av de to hovedflaggene.
Symbolikken rundt flaggene er tung, og Robert Haass bekreftet at det hadde vært en svært vanskelig punkt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I Belfast starter marsjene til Oransjeordenen ved rådhuset i Belfast.
Foto: Peter Morrison / APRetten til å marsjere
Parader eller marsjer er et velkjent symbol for mange fra Nord-Irland. Det er først og fremst unionistene, eller protestantene som har lange tradisjoner for å marsjere.
Problemet med marsjene er at de har en tendens til å gå gjennom nabolagene til katolske og nasjonalistiske områder, til stadig irritasjon.
- Les også:
Det fremste nasjonalistpartiet, Sinn Fein, også kjent som IRAs politiske fløy, har sagt at de godtar marsjene, men ikke uten forbehold. De krever at de som utfører marsjene må gjøre avtaler med nabolagene de skal gå gjennom. Også nasjonalister har tidvis marsjert, til protester fra protestantiske nabolag.
Da den såkalte Langfredagsavtalen fra 1998 ble vedtatt, og fredsprosessen var et faktum, ble det nedsatt en egen parade-kommisjon for å løse opp i disse konfliktene, men langt fra alle er fornøyd med resultatene. Unionister har ønsket at hele kommisjonen skal legges ned.
Den vonde fortiden
Det aller vanskeligste punktet i forhandlingene har likevel trolig vært det som handler om fortiden. Den vonde fortiden. 30 år med voldelig konflikt, fra 1968 til Langfredagsavtalen i 1998.
Sinn Fein-president Gerry Adams på vei ut av pressekonferansen i dag etter at forhandlingene mislyktes.
Foto: Peter Morrison / ApEn borgerrettighetsmarsj i oktober 1968 som endte i opptøyer startet det som i dag bare refereres til som «The Troubles», tre tiår med drap, vold og fiendskap.
Om lag 3.500 mennesker mistet livet gjennom disse årene, og mange er aldri straffet for sine ugjerninger.
Tilbake sitter familier hvor fedre, sønner, døtre og andre ble tatt av dage, men hvor det aldri ble stilt noen mordere for retten.
- Les også:
Også her ble det nedsatt en egen enhet som skulle undersøke drap fra disse årene, men også denne viste seg å bli for kontroversiell. Problemet har vært å definere hvem som var ofre.
Unionistene mener de som selv, eller hadde familier som var involvert i former for vold skulle holdes utenfor, mens nasjonalistene mener båndene er for sterke mellom britisk politi og unionistene.
Kommer ikke tilbake
Richard Haas som i månedsvis har forsøkt å lede de nord-irske partiene satte nattens forhandlinger som sitt punktum. Et forsøk på å bli enige før jul strandet, fra klokken 11 søndag morgen forsøkte de for siste gang. Han har varslet at han ikke kommer tilbake.
På en pressekonferanse i morges sa han det ville vært flott om han kunne fortalt at alle de fem partiene hadde signert på alle punktene i avtalen.
- Vi er ikke der, men jeg tror det er muligheter for at flere av partiene vil godta teksten slik den er. Andre igjen vil godta viktige deler av den, og til sammen vil det gi grunnlaget for en viktig politisk prosess.
Flere av de politiske lederne roser også arbeidet, selv om det på ingen måte endte slik de håpet.
Leder av Sinn Fein, Gerry Adams, sier han kommer til å anbefale forslaget til partiledelsen, selv om han mener det ikke er perfekt.
- Jeg er sikker på at mange vil bli skuffet der ute når de innser at det ikke er noen enighet på dette tidspunktet.
Jeffrey Donaldson fra det demokratiske unionistpartiet sier at han ikke liker flere av formuleringene i avtalen, og at detaljene ikke ble slik de ønsket.
- Vi gikk inn i denne prosessen for å få til den riktige avtalen for folket i Nord-Irland, men ikke hvilken som helst avtale.
Skuffelse
Storbritannias Nord-Irlandminister Theresa Villiers uttrykte i morges skuffelse over at partiene ikke klarte å bli enige, men roste dem for innsatsen de har vist de siste månedene mens forhandlingene har pågått.
- Jeg ønsker velkommen forslaget fra Haass om at partiene umiddelbart kommer sammen og ser hvordan de på best mulig måte kan ta tingene videre.
Den britiske regjeringen har valgt å stå utenfor forhandlingene mens de har pågått. Det har også utvilsomt vært en økende tendens til vold i Nord-Irland, og særlig i Belfast i høst.
Om noen måneder er det igjen marsj-sesong i den trøblete landsdelen. Dersom partiene fortsatt ikke er enige om noe, kan den bli voldeligere enn på lenge.
