Nok er nok for brasilianerne

Hva er det egentlig brasilianerne er så sinte for? Er det ikke de som har fått det så mye bedre det siste tiåret?

Analyse av Arnt Stefansen

Brasil har eksplodert i massedemonstrasjoner og gatevold den siste tiden. Det som startet som en protest mot dyrere bussbilletter er blitt en nasjonal oppstand. Hva er det egentlig brasilianerne er så sinte for? Er det ikke de som har fått det så mye bedre det siste tiåret?

Flashbang og tåregass

Kanskje ville det hele gått annerledes om ikke en utrent politistyrke i Brasils største by São Paulo hadde gått så brutalt frem. Frem til midten av forrige uke var mediene og brasilianere flest bare sånn passe interessert i at noen tusener protesterte i gatene mot en økning på 20 centavos, drøyt 50 øre, i prisen på bussbilletter.

Torsdag den 13. juni ble et vendepunkt. En gruppe politifolk uten navneskilter på sine uniformer fyrte gummikuler inn i mengden av demonstranter, samtidig som de kastet såkalte «flashbang»-granater, som gjorde deltakerne midlertidig døve og blinde.

Mange ble skadd i aksjonen i São Paulo, blant dem flere journalister. Neste dag var mediene sterkt kritiske til politiets fremferd, samtidig som tallet på gatedemonstranter økte til flere hundre tusen.

Massedemonstrasjonene i Brasil er de mest omfattende på mer enn 20 år, og nådde sitt foreløpige høydepunkt torsdag kveld da mer enn 800.000 brasilianere aksjonerte i Rio de Janeiro, São Paulo og en rekke andre steder rundt om i landet.

Protestene er også blir gradvis mer voldelige, og har utartet i angrep på offentlige bygninger og plyndring av forretninger. Opprøret har også rettet seg mot prøve-VM i fotball som nå avholdes i Brasil, og i Salvador i nordøst brukte politiet tåregass og gummikuler for å stanse demonstranter foran en fotballkamp.

Høy skatt – lite velferd.

Opprøret i Brasil kommer overraskende. Tiden etter tusenårsskiftet er blitt kalt «Lykkens tiår» for brasilianerne. Mer enn 30 millioner mennesker er kommet ut av fattigdommen, tallet på nye arbeidsplasser har økt kraftig og økonomien har vokst til å bli den sjette største i verden.

Det er derfor ingen tvil om at livet, for det store flertallet av befolkningen, er bedre enn det var da Lula da Silva fra PT, Arbeidernes Parti ble president i Brasil i januar 2003.

At mye er blitt bedre betyr likevel ikke at forholdene er bra. Fortsatt er Brasil et ekstremt urettferdig samfunn, der 10 prosent av befolkningen bruker 40 prosent av landets ressurser – og omvendt.

For den raskt voksende middelklassen er det enormt provoserende at de offentlige tjenestene er så elendige, samtidig som skattene har vokst kraftig de siste årene. «Vi har et skattenivå som i Europa og en velferdsstat som i Afrika», hører man ofte fra brasilianerne.

Det gjennomsnittlige skattenivået i Brasil er nå på 36 prosent, mens folk må ta til takke med dårlige skoler, et elendig offentlig helsevesen, dårlige veier og kommunikasjoner, et underbetalt, korrupt og brutalt politi, og en skyhøy kriminalitet.

Det er nettopp disse problemene som nå står i fokus for opprøret i Brasil. Bussbillettene som utløste protestene er allerede glemt, og dessuten har myndighetene gått tilbake på sitt krav om en prisøkning. Men nå er det for sent å stagge demonstrantene.

Et tålmodig folk

For en som har bodd i Brasil i mange år bør det egentlig ikke overraske det minste at folk gjør opprør. Jeg har utallige ganger både tenkt og sagt at fattige brasilianeres tålmodighet og evne til å finne seg i urett er ubegripelig.

I en by som Rio de Janeiro bor de styrtrike, i bydeler som Leblon og Ipanema bare et steinkast fra de lutfattige, i favelaer som Cantagalo og Rocinha. Likevel har alvorlige voldshandlinger mot den rike befolkningen vært nærmest fraværende.

I 9 av10 tilfeller har drap i Rio dreid seg om gjengoppgjør i favelaene, der fattige tar livet av andre fattige. Med årene har jeg, og alle andre, sluttet å tro at brasilianerne en dag vil slå i bordet og si «nok er nok». Det gjør de altså nå. Men hvorfor nå?

Den franske samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville skrev på 1800-tallet at undertrykkelse i seg selv ikke er nok for å skape en revolusjon. «Den kritiske perioden er nå folk begynner å få det bedre, og deres forventninger vokser raskere enn de kan innfris.»

Den berømte analysen er intet dårlig bilde på situasjonen i dagens Brasil. Folk er lei av urett. De har bedre utdanning enn før, og forstår dermed samfunnet bedre.

Gjennom internett og andre medier kan de sammenligne sin egen virkelighet med det livet andre lever. I tillegg kommer det faktum at den gode utviklingen i Brasil i stor grad har stagnert de siste par årene.

Økonomien står i stampe, det er blitt vanskeligere å få jobb, det er ingen bedring i de offentlige tjenestene, og kampen mot korrupsjonen gir ingen målbare resultater.

En hellig ku

Det er på mange måter symptomatisk for det brasilianske opprøret at det også retter seg mot fotball-VM. For få år siden var brasilianerne ufattelig stolte over å bli vertsland for fotball-VM i 2014 og De olympiske sommerleker i 2016.

For mange var dette nærmest prikken over i-en for en nasjon i ustoppelig fremgang. Nå protesterer altså hundretusener av mennesker mot prislappen på fotball-VM – i fotballgalskapens hjemland. Ingen kyr synes å være for hellige for brasilianerne i disse dager.

Et interessant trekk ved masseprotestene i Brasil er at de ikke retter seg spesielt mot landets myndigheter. Det er et opprør mot «den politiske klasse» i sin alminnelighet, og forklaringen er enkel: Brasils underpriviligerte vet utmerket godt hvem de har å takke for den fremgangen landets fattige har opplevd det siste drøye tiåret: i første rekke sentrum-venstre-regjeringene til Lula da Silva, som styrte landet fra 2003 til 2011.

Et frontalangrep mot Lulas etterfølger Dilma Rouseff vil kanskje føre til at høyresiden overtar makten ved presidentvalget neste år, og det ønsker de færreste av dem som nå protesterer.

Likevel er opprøret i Brasils gater en kraftig advarsel til dagens regjering: Vår tålmodighet er slutt. Hvis dere ikke leverer bedre enn dette kan dere ikke regne med vår støtte!

Det budskapet skjønner presidenten utmerket godt. Problemet er bare at hun sloss mot en arv som sitter svært dypt i det brasilianske samfunnet. De viktigste stikkordene er: Vanstyre, korrupsjon, og kortsiktig økonomisk tenkning.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt