Nok en avtale – nye muligheter?

Avtalen er undertegnet og framforhandlet av medlemmene av Den internasjonale støttegruppen for Syria (ISSG).

Den inkluderer både regionale makter og land som Frankrike og Storbritannia, men det er USA og Russland som leder an og forhandler på vegne av hver sin allianse.

Avtalen har to hovedpilarer, våpenstillstand og humanitær tilgang. Den bygger videre på FNs Sikkerhetsråds resolusjon 2254, som oppfordrer til en politisk løsning på krisen i Syria.

• Hele avtalen kan leses her

Humanitær tilgang

I avtalen heter det at humanitær hjelp skal leveres straks til de mest utsatt områder, inkludert kjente, beleirede områder som Madaya i regimekontrollerte områder og Fouah og Kefraya i opprørskontrollerte områder.

Det skal være første skritt mot full humanitær tilgang til Syria. Det er satt oppe en støttegruppe for å sikre at den planen følges opp. Den skal ledes av Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland. FN skal spille en sentral rolle.

Våpenstillstand

Medlemmene i ISSG forplikter seg til å legge press på partene for å få til en våpenstillstand – ikke en våpenhvile, som juridisk sett er mer komplisert og bindende. Det arbeidet skal gjøres i løpet av den kommende uken.

Den islamske staten (IS) og Al Qaida-tilknyttede Jabhat an-Nusra er eksplisitt unntatt fra avtalen. Russlands bombing er heller ikke nevnt. Også her skal det settes opp en støttegruppe – task force – for å overse avtalen.

Det skal også trekkes opp tydelige linjer for hvor det de betegner som terrorgrupper befinner seg.

Fallgruvene

Det har vært utallige forsøk og vedtak om både våpenstillstand og humanitær tilgang. Det har vært så mange at FN nå er helt diskreditert i mange syreres øyne, og av noen til og med ansett som delaktig i den syriske regjeringens politikk.

Det er mer trykk rundt avtalen nå, men den første testen om noe er annerledes kommer raskt. Det trengs massiv innførsel av humanitær hjelp til de mest trengende områdene, der folk er i ferd med å sulte i hjel, som i Madaya.

Hvis ikke sterkt press legges på partene og hjelp fraktes inn med en gang, risikerer dette å bli bare «nok en avtale» og det internasjonale samfunn vil miste ytterligere tillit.

Hvor er terroristene?

Russlands deltakelse i krigen har vært den drivende faktoren i oppblussingen av kampene den siste måneden, særlig i og rundt Aleppo. Flere sivile har omkommet som følge av bombingen. De beskyldes også for å ha bombet flere sykehus, noe de selv benekter. At Russland ikke er en del av våpenstillandsavtalen, er en åpenbar svakhet.

Dernest er utelatelsen av IS og Jabhat an-Nusra problematisk, ikke fordi det nødvendigvis går an å forhandle med disse gruppene, men fordi de i Jabhat an-Nusras tilfelle er geografisk tett sammenvevd med resten av opposisjonsgruppene.

Det åpner for at Russlands bombing kan fortsette som nå, med begrunnelse i at de bomber terrorister. Hvis Russland ikke de slutter å bombe, hva skal da opprørsbevegelsen gjøre? Det er heller ingen garanti for at de utenforstående statene er i stand til å legge nok press på de lokale partene for å legge ned våpnene.

God tro

En slik avtale, som de foregående, forutsetter et minimum av god tro på begge sider og ønske om å finne en fredelig løsning. Det er vanskelig å se hvor dette ønsket finnes på bakken i Syria etter fem år med konflikt.

Det snakkes om et stemningsskifte internasjonalt i München og at amerikanerne har vært tydeligere i forhandlingene denne gangen. Men sett fra Midtøsten er det nå Russland som dikterer betingelsene mens USA følger etter. Det igjen kan åpne for at USAs regionale allierte, som Saudi-Arabia og Tyrkia, muligens begynner å følge en mer selvstendig politikk, med mindre det er inngått avtaler eller gitt forsikringer som ikke er offentlig kjent.

Saudi-Arabia har åpnet for å sende soldater til Syria for å slåss mot IS. Russlands statsminister Dimitri Medvedev advarte i et intervju med tyske Handelsblatt om at det kunne bety en evigvarende konflikt og verdenskrig.

USAs utenriksminister John Kerry anerkjenner at avtalen så langt bare er «ord på papiret». Det kan ha vært en slumsete formulering, men når slikt sies fra USA øverste diplomat, lover det ikke særlig godt.