Hopp til innhold

Røverstaten som lette etter helter

«Min aller kjæreste Eileen. Jeg tenkte jeg skulle skrive dette til deg i tilfelle jeg plutselig faller. Bare tenk på meg som ikke-eksisterende i ånd. Helt utslettet. Farvel min kjæreste. Måtte du få all den glede du fortjener i livet ditt. Det er mitt siste ønske.»

Turkey Gallipoli

Hvert år markerer tonene fra en sekkepipe årsdagen for slaget om Gallipoli. Den markeres på ANZAC-dagen 25. april, datoen da troppene fra Australia rodde i land mens kulene haglet rundt dem. Kampene om Gallipoli varte fra april 1915 og til januar 1916.

Foto: Lefteris Pitarakis / Ap

Disse ordene er skrevet av den australske soldaten Tom Whyte på Gallipoli 25. april 1915. Han regnet med å dø på fremmed jord og tok farvel med sin forlovede.

Dagen etter ble Whyte drept.

Hvor er Gallipoli?

Den første gangen jeg kom over navnet Gallipoli var da jeg besøkte Australia i 1996. Og senere da jeg skrev bok om australsk historie. I ett sett støtte jeg på navnene Gallipoli og ANZAC. Overalt. Gallipoli var et mytisk sted, et begrep, ja nesten en tilstand for den australske nasjonen.

– Men hvor er egentlig Gallipoli? spurte jeg en australier.

– I Tyrkia, var svaret.

– I Tyrkia? Hva i all verden gjorde australske soldater der borte?

Her måtte jeg lese meg opp.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 var det hvite Australia en ung nasjon, bare 13 år. Den nye nasjonen slet imidlertid med omdømmet som røverstat. For i 80 år hadde slitne skuter dumpet Storbritannias straffanger ved australske strender. Britiske politikere trodde da, at de kunne bli kvitt den kriminelle klasse ved å sende kjeltringer til sin koloni på motsatt side av kloden.

Men nå var det nye tider.

Australierne skulle bygge sin nye nasjon og var på søken etter egen identitet og egne helter å være stolte av. Sjansen til å markere seg på den internasjonale scene kom snart.

Verdenskrig

Da moderlandet Storbritannia erklærte krig mot Tyskland i 1914 lovte Australias statsminister å sende soldater. Tusenvis av eventyrlystne menn meldte seg for å kjempe for heder og ære under banneret til The British Empire.

I London hadde den sigarrøykende marineministeren Winston Churchill lagt en slagplan.

Han var på krigsstien og ville slå til mot Tysklands allierte, tyrkerne i Det osmanske riket.

Målet var Gallipoli. For den som kontrollerer Gallipoli, kontrollerer Dardanellene, som stredet inn til Marmarahavet heter. Og Maramara leder rett til Istanbul der Bosporosstredet leder til Svartehavet og Russland. Storbritannia og Russland var allierte og Churchill ville ta Konstantinopel, som Istanbul het da, for å sikre forsyningslinjene til Russland.

World War One Centenary Timeline

TYRKISKE SOLDATER frakter artilleri mot frontlinjene. Britenes ordre var å okkupere, tyrkernes ordre var å drive angriperne bort.

Foto: Ap

Churchill mente at tyrkerne ville bli en lett match, siden "Europas syke mann",

som det Det osmanske riket ble kalt, lå på sotteseng.

Men han skulle ta grundig feil.

ANZAC

«Vi er alle opprømte og begeistret for å dra ut. Men det er veldig tungt for mor»,

skrev en forventningsfull australsk soldat i 1915.

The ANZACs var på vei, Australia and New Zealand Army Corps.

Og nå står jeg her og ser utover Anzac Cove, bukten der australierne og new zealenderne rodde i land i kuleregnet for hundre år siden.

Gallipoli er en lang halvøy. På den ene siden ser jeg stredet som fører til Istanbul. Vannet lyser nesten turkist mot de mørke skyene. På den andre siden ligger Egeerhavet som et gråblått teppe under den mørke desemberhimmelen.

Anzac Cove Gallipoli

VED ANZAC COVE: I 20 år har jeg ønsket å se denne stranden. Og like lenge har jeg vært fascinert av dette historiske slaget og de politiske etterdønningene det skapte.

Foto: NRK

Jeg har en sterk dragning mot historiske steder der dramatiske hendelser har funnet sted. Og få områder har sett blodigere kamper der så mye sto på spill, som denne strategiske halvøya.

– Jeg beordrer dere å dø!

På åskammene sto de tyrkiske soldatene og ventet på australierne. Tyrkerne hadde alt å miste, de kjempet for å overleve som nasjon. Mistet de hovedstaden Konstantinopel raknet alt. Johnny Turk, som australierne kalte dem, ble ledet av Mustafa Kemal Atatürk.

– Dere skal ta høydene. Det var ordren australierne hadde.

– Jeg beordrer dere ikke til å kjempe, jeg beordrer dere til å dø! Det var Mustafa Kemals brutale ordre til sine soldater.

De hardeste kampene sto om tunnelene og skyttergravene på høydedraget. På tre døgn døde 6000 soldater i nærkamp. Mer en mann i minuttet.

Hærfører Mustafa Kemal skrev brev fra felt til sin venninne Corinne Lutfu:

«Livet her er virkelig et helvete. Men heldigvis er mine soldater svært modige og tøffere enn fienden. I tillegg gjør deres personlige tro det lettere å sende dem til deres død. De ser bare to utveier: Seier for troen eller martyrdom. Vet du hva det siste betyr? Å gå rett til paradis. Der venter Guds vakreste kvinner som vil tilfredsstille deres ønsker i evighet. Hvilken stor lykke!»

Turkey Mustafa Ataturk World War I

GALLIPOLIS SEIERHERRE: Mustafa Kemal Atatürk ble for alvor kjent etter at han ledet sine styrker til seier i 1916. Og Winston Churchill måtte innrømme at han hadde truffet sin overmann.

Foto: Ap

Ingenmannsland

Jeg står i området midt mellom skyttergravene i det som var ingenmannsland. Så nære hverandre de sto! Bare 10- 12 meter skilte posisjonene her. Soldatene kastet sigaretter og små ting over til hverandre.

Etter uker med angrep lå likene strødd overalt. For å få begravet sine døde kamerater ble partene enige om en 18 timers våpenhvile.

Tyrkere, australiere og new zealendere møttes på nøytral grunn. Der, blant hundrevis av illeluktende lik, hilste de nysgjerrig på hverandre.

«Vi utvekslet sigaretter med de andre offiserene. En tyrkisk medic gav meg to ulldotter til å putte i neseborene. Både våre menn og tyrkerne tittet opp fra skyttergravene. Alle virket fornøyd over å kunne betrakte hverandre med nysgjerrighet uten frykt for snarlig død» skrev oberstløytnant Fenwick fra New Zealand.

Etter våpenhvilen med raske minneord over de døde og gryende vennskap mellom de levende, gikk soldatene tilbake i skyttergravene sine. Deretter fortsatte de å angripe hverandre, men med større respekt enn før. Også brevene hjem endret tone:

«Tyrkeren er en gentleman», skrev australierne nå.

I den tyrkiske hæren kunne bare 5 % lese og skrive.

Et av få bevarte brev er ført i pennen av kaptein Mehmet Tevfik til foreldrene:

«Jeg skriver disse linjene så dere skal ha et minne om meg. Dere gjorde alt dere kunne for å oppdra meg og gjøre det mulig for meg å tjene mitt land. Men jeg har ingen forhåpninger om å overleve kampene jeg skal delta i nå.»

To uker etter falt Tevfik.

De dødes halvøy

Å rusle rundt på denne blodstenkte halvøya er å vandre på en enorm gravgård. For hundre år siden var landskapet bart og goldt, men nå dekker et teppe med busker og trær slagmarkene på Gallipoli. Overalt ser jeg graver. Enkeltgraver og massegraver. Endeløse rekker av navn på falne menn i sin beste alder.

Ifølge store norske leksikon ble til sammen 200 000 tyrkere drept og såret her. På britenes siden var tallet 120 000.

Graver Gallipoli

GRAVENE til australske soldater ser mot Dardanellene, stredet de kjempet og døde for så langt hjemmefra.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Australia var en nasjon med bare fire og en halv million innbyggere i 1915. På disse åsene og ved strendene mistet nesten 9000 av dem livet. Og de ligger her fortsatt.

Under en hvit gravstein med utsikt til det lyseblå vannet som flyter forbi ligger menig Cunningham, 27 år. Under navnet leser jeg:

«Den eneste sønnen til David og Isabella Cunningham.»

Kom Isabella fra Australia og til minneseremonien her i 1934?

Fikk hun høre tyrkeres hærfører og da president Mustafa Kemal Ataturks ord for å lindre smerten til mødrene?

– De er våre sønner nå

«De heltene som spilte sitt blod og som mistet sine liv ligger nå i jorden til et vennligsinnet land. Hvil derfor i fred. Dere, mødrene, som sendte deres sønner fra et land så langt borte, tørk tårene. Sønnene deres ligger i vår favn nå og de har funnet fred. Etter at de mistet livene sine her i vårt land, er de også blitt våre sønner.»

Ataturks ord fra 1934 er hogget i stein på et minnesmerke.

Bulent Guide gallipoli

SLIK VAR DET: Den tyrkiske guiden Bulent viser et bilde fra Anzac Cove, slik det var her i dramatiske månedene i 1915 og 1916.

Foto: Sidsel Wold / NRK

– Mange australiere tar til tårene når de leser dette, forteller guiden Bulent.

– Men det var jo Atatürk som åpnet ild mot australierne og beordret sine egne menn om å dø, innvender jeg.

– Jo, men vi må se fremover, svarer Bulent som snakker engelsk med australsk aksent etter å ha vist titusener australiere rundt her.

Felles skjebne

På Gallipolis dødsmarker bygget både australiere og tyrkere opp sine nye nasjoner.

De deler et skjebnefellesskap her.

I 1916 seiret tyrkerne og sikret sjøveien inn til Konstantinopel.

Marineminister Winston Churchill måtte erkjenne et sviende nederlag og gikk av.

– Jeg er Istanbuls redningsmann, sa Atatürk etter Gallipoli. Og i 1923 skapte han republikken Tyrkia av restene etter Det osmanske riket som tapte første verdenskrig.

Skyttergraver Gallipoli

SPOR SOM SAKTE FORVITRER: Skyttergravene synes tydelig i dag. Men naturen visker dem sakte bort.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Slik tiden visker ut ondt blod mellom folk, forvitret også skyttergravene på Gallipoli. Vi ser dem tydelig fremdeles, men ingen soldat kan lenger gjemme seg her.

SISTE NYTT

Siste nytt