Beskytter neshornet med livet som innsats

Det er mørkt utenfor vinduene i spisestua til Pelham Jones. En gedigen, utstoppet vannbøffel stirrer ned på meg med svarte glassøyne. Hornene lager lange skygger på tømmerveggene.

– Hvorfor går du alltid med pistol?, spør jeg.

Pelham smatter på en stor munnfull av kjøttgryta han har laget til fotograf Fernanda Pesce Blazquez og meg. Den består av antilopearten impala, poteter og krydder. Pistolen i beltet kommer til syne når han strekker seg etter skålen med hjemmelaget mangochutney.

– Du kommer til å forstå hvorfor jeg går med pistol etter å ha tilbrakt to netter her, sier Pelham.

En konstant trussel

Den hvithårede mannen med bart og beige safariskjorte har levd et langt liv på reservatet som ligger ved byen Brits nordvest i Sør-Afrika.

Pelham vil ikke si hvor mange neshorn han eier, i frykt for at krypskyttere får fatt i informasjonen. Han forteller hvordan kampen for å bevare dyrene stadig blir farligere, og særlig som følge av pandemien.

Mange har blitt arbeidsledige og er desperate etter å tjene penger. Pelham har sett en kraftig økning i ulovlige feller som er satt ut i reservatet hans, og han er sikker på at flere vil forsøke å drepe større dyr når samfunnet åpner mer opp.

– På grunn av denne konstante trusselen har jeg trent opp mine ansatte slik at de vet hva de skal gjøre når krypskyttere tar kontakt med dem. De skal si at de synes jeg er en fæl sjef, og at de vil samarbeide mot betaling ved blant annet å slippe inn krypskytterne om natten.

• Hold deg oppdatert: Meld deg på nyhetsbrevet til Urix

Når krypskytterne så kommer innenfor porten, står Pelham klar med politiet for å arrestere dem. Problemet er at politiet har vist seg å være involvert i den ulovlige virksomheten.

Den korrupte politimannen

Pelham tørker barten med en serviett og ser ut i mørket utenfor huset. En bekymret fure dukker opp i pannen når han snakker om hvordan politiet noen ganger er med på å drepe neshorn.

Det skjedde forrige gang han stod klar ved porten for å arrestere krypskyttere. Da han lyste lommelykta inn i bilen som hans egne sikkerhetsfolk hadde sluppet inn, satt det en lokal politimann i passasjersetet. Føreren var en velstående mann som eier en gruve i samme område.

Derfor må Pelham som regel prøve å få tak i regionalt politi for å arrestere krypskyttere.

– Jeg kan ikke stole på lokalt politi. De er for korrupte, sier han og sukker.

Helikopterjakten

Dagen etter kiler det i magen mens helikopteret jeg sitter i sirkler seg inn mot et neshorn på bakken. Pilot Nico Jacobs fra organisasjonen Rhino 911 flyr rett over neshornet mens veterinæren i baksetet skyter en pil med bedøvelsesmiddel.

Minutter senere lander vi ved neshornoksen på 2,5 tonn. Han sjangler ustødig rundt før bedøvelsen når sin fulle effekt. Piloten og veterinærene omringer neshornet og forsøker å få ham til å legge seg ned.

Jeg står et par meter unna sammen med fotografen, som vil fange de beste bildene. Det er uvirkelig å stå så tett på det enorme dyret. Det er som å se et pust fra fortiden, en levende dinosaur.

Neshornet angriper

Brått får jeg erfare at vi i høyeste grad er i nåtiden. Neshornet bruker sine siste krefter til å angripe og løper mot fotograf Fernanda og meg i full fart.

Kanskje vet den at den skal bli utsatt for noe som er naturstridig?

Jeg beiner inn i buskene så strå og kvist fyker til alle kanter. Så snubler jeg i en stor stein og lander på magen.

Heldigvis var neshornet såpass bedøvet at det ikke klarte å løpe langt i min retning. Jeg puster lettet ut, og ser ned på buksebeinet som har fått et stort hull. Det blør fra kneet og smerten iler gjennom leggen.

Jeg humper meg opp på to bein, for jeg vil ikke gå glipp av det som skjer foran meg.

Neshorn uten horn

Veterinærene dekker til dyrets øyne og ører. De hjemmelagede øreproppene er på størrelse med tennisballer og var en gang veterinærens brune og hvite fotballstrømper.

Så skjærer de av hornet for å gjøre oksen mindre attraktiv for krypskyttere.

Organisasjonen Rhino 911 har hatt stor suksess med metoden. Krypskytterne har holdt seg unna 98 prosent av dyrene som har fått fjernet hornene sine.

Likevel er det noe vemodig ved å se en 2,5 tonns neshornokse som får skåret av hornet sitt. Tunge pust blåser gjennom neseborene og får støvet til å fyke på den brunrøde landeveien. Det høres ut som en hval som hiver etter pusten.

Jeg står stille noen meter unna og tenker at vi er heldige som fortsatt har disse dyrene. Samtidig er det så tragisk at vi må gjøre dette for å bevare dem.

De dyre klumpene

Helikopteret letter over hodene våre for siste gang i dag. I reservatet er tre neshorn på beina igjen.

Pelham setter seg i førersetet på Land Rover'en og jeg åpner bildøra for å sette meg i passasjersetet. Der ligger det fire grå klumper.

– Det vi har fjernet fra neshornene i dag er verdt omtrent 50.000 amerikanske dollar. Nå skal vi ta DNA-prøver av dem og legge dem i en safe, sier Pelham.

Jeg strekker fram hånda og løfter ett av hornene opp mot sola. Det lukter svidd etter den elektriske saga som har kuttet av hornet. Biten er laget av omtrent det samme som finnes i neglene og håret mitt. Det er ikke til å forstå at det jeg holder i hånda er en av verdens dyreste handelsvarer.

Skuddsikkert soverom

Tilbake på lodgen er sola i ferd med å gå ned på klisjeaktig afrikansk vis. Elva nedenfor huset er farget oransje i solnedgangen. På en stein ligger en krokodille og får med seg dagens siste stråler.

– Jeg har jo ikke noe valg hvis jeg vil fortsette å bo her og tilby safariturer til turister. Jeg må fortsette å kjempe for å ta vare på dyrene mine, sier Pelham.

Det kommer ikke uten en pris. Når det er mørkt trekker han et flere meter langt, hvitt sikkerhetsgitter foran inngangen til huset. Så ønsker han god natt, og går inn på soverommet. Der har han en knapp som varsler sikkerhetspersonellet dersom noen bryter seg inn. Vinduene på soverommet er laget av samme materiale som på et fly. De kan ikke knuses og er skuddsikre.

Når Pelham legger seg er ikke pistolen langt unna. For en neshorneier i Sør-Afrika må alltid være forberedt på det verste.