De 28 lot seg verve i SS-regiment Galitschien som ble opprettet av Reichführer SS, Heinrich Himmler. Himmler forbød at ordet Ukraina engang skulle nevnes da denne SS-avdelingen for ukrainere ble opprettet.
Bakgrunnen var selvfølgelig at ukrainerne som andre slavere var "untermenschen" i de tyske nazistenes øyne. Ukrainerne ble i imidlertid brukt av tyskerne etter behov. Da Paris-jødene skulle segrereres fra andre franskmenn, fraktet GESTAPO ukrainske gendarmer dit fordi de "kunne lukte jøder", skrev Nazi-jegeren Simon Wiesenthal i sin tid.
Da Hitler-Tyskland invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, ble tyskerne hilst mange steder som befriere i Ukraina og Baltikum. Også i Byfengslet i Kaunas i det sovjetannekterte Lithauen satt der politiske fanger og ventet med lengsel på en tysk invasjon - og Waffen-SS.
Der satt også Israels senere statsminister Menachem Begin. Han skrev om dette i sine memoarer "Hvite netter". Den er en forferdelig sannhet, at jo lengre øst i Hitlers Europa man kom, jo lavere ble gjerdene bygget rundt stedene der jødene skulle tilintetgjøres!
Og i Kiev var gjerdene helt unødvendig da jødene der ble tatt av dage i Babij Jar: For det var ingen fare for at den ukrainske lokal-befolkningen skulle rystes av SS-aksjonene - selv i september 1941!
Mange ukrainere sloss selvsagt som partisaner på
sovjetisk side mot tyskerne. Etter krigen fikk mange gode antifascister en hårreisende behandling av sovjetiske myndigheter simpelten fordi de hadde oppholdt seg på tysk-okkupert område, uansett hvor tapre de hadde vært.
Modige sovjetforfattere som Aksjonov, Kuznetsov og Grossman turde å skrive om dette tema på 1960-tallet! Etter den andre verdenskrig fortsatte imidlertid mange ukrainere som hadde kjempet under Hakekorsets tegn, sin kamp mot sovjetstyret.
NKVD-generalen Blomberg som selv var jøde, førte den
blodige antipartisankrigen fra sovjetisk side. En av Blombergs soldater, Viktor Emiljanovitsj, fortalte til NRK før sin død her i Moskva, at bare i hans NKVD-avdeling var de 80 mann som ble satt inn i kamp mot de antisovjetiske kampgruppene til Stefan Bandera i 1948.
Da antipartisankrigen var over i Ukraina ut på 1950-tallet, var de bare 12 tilbake soldater tilbake i hans NKVD-avdeling...
De 28 gamle menn som nå skal få offentlig pensjon, oppreisning og feires som ukrainske frihetshelter, gikk gjennom denne marsjen fra SS-regiment Galitschien og mange av dem var med og sloss mot det sovjet-russiske styret etter krigen.
Ikke bare i Ukraina, men også i Latvia og i Lithauen har de siste tiår vist, at nasjonalistene har vanskeligheter med å skille mellom folk som var aktive forkjempere for nazismen, også i SS-uniform, og folk som bare sloss mot sovjetmakten. For ofte var dette de samme folkene. Dette er naturligvis en kamp om historien og om det aktverdige minne.
Retten til egen sorg
En av blunderne til de østeuropeiske kommunistregimene var at de monopoliserte sorgen over falne etter den andre verdenskrig. I landsbyen
Pula i Ungarn ble det reist en minnestein med inskripsjonen Pro Patria allerede i mellomkrigstiden.
Den ble plassert ved siden av kirken i Pula, rett vest for den større landsbyen Nagyvazsony. Det kom så mange slags folk fra de traktene. En av dem het Teddy Kollek og tjente i mange år som Borgermester i Jerusalem etter andre verdenskrig. Jernteppet var ikke før falt i 1989, før Minnesteinen også i Pula fikk sin lange tilførsel av nye navn, falt for Fedrelandet mellom 1939 og 1945.
For Ungarn sloss på tysk side, og også de unge schwäbiske mennene fra Pula ble sendt på tvungen verneplikt - sammen med alle andre ungarere. Naturligvis er det etisk uproblematisk at menneskene i enhver østeuropeisk landsby må få gi åpent utttrykk for sorgen over sine falne.
Men i NATO-landet Ungarn er likevel ikke bildet utfyllt bare ved dette. Det samme gjelder rehabliteringsdiskusjonene i Romania, Bulgaria, Slovakia og de tre baltiske statene, mens det ikke gjelder på samme måten i Tsjekkia og i Polen, for disse statene sloss til de grader mot Hitler-Tyskland.
Det aktverdige minnet
Da russerne knesatte sitt kommunistiske diktatur i Ungarn, skjedde det ikke uten en viss, passiv forståelse fra USA's side. Dette faktum er omfattende beskrevet i doktorgraden til Professor Geir Lundestad. NKVD eller senere KGB organiserte sin ungarske søsterorganisasjon, AVO eller senere AVH.
Hovedkvarteret lå på avenyen Andras rut 60, et skrekkens hus både før og etter den korte frihetshøsten i Ungarn mellom 23.oktober og 2. november 1956, da sovjetiske tanks knuste Budapest og folkeoppstanden i Ungarn virkelig ble blodig.
Nå har ungarske myndigheter ledet av statsminister Viktor Orban åpnet Andras ut 60 som museum over den ungarske frihetskampen. Museet vekker strid. For den overveiende del av museet vies overgrepene fra de kommunistiske styresmaktene i Ungarn etter den andre verdenskrig, mens bare en forholdsvis liten del av oppmerksomheten vies til Nazi-Tysklands virksomhet på ungarsk jord, der medløperiet med nazismen også var betydelig.
Det var i Budapest SS-mannen Adolf Eichmann satt og syslet med sin endelige løsning av det jødiske spørsmål, det var i bydelen Pest Raoul Wallenberg desperat prøvde å utstyre jødene bak ghettomurene langsmed Dohany utca eller tobakksgaten med svenske pass. Det var fra Ungarn den siste bølgen av 400 000 ungarske jøder til sist ble deportert til Auschwitz så sent som våren 1944. Da regjerte Ferenc Szalasi og den nazistiske Pilkors-bevegelsen Ungarn.
De i dagens Ungarn som tok avstand fra Ungarns uomtvistelige sympatier for det tredje riket, tar
anstøt av vektleggingen i det historiske museet på Andras ut 60, og som den forholdsvis unge statsminister Viktor Orban i NATO-landet Ungarn finner i sin skjønneste orden.
Problemet med alle de østeuropeiske samfunnene
Østerrike inkludert er, at de aldri måtte gjennomgå noe
de-nazifiseringsprogram à la dèt som vesttyskerne måtte tåle. For øst for Jernteppet utviklet de kommunistiske regimene seg raskt til blodige diktaturer hvor nettopp hemmelig politi og fangeleirer utgjorde hjørnesteiner i de upopulære, såkalte folkedemokratiene som ettpartistatene
kalte seg.
Da ble det vanskelig å sjøsette noe denazifiseringsprogram à la det vestmaktene "påtvang" det vesttyske samfunn, - et program med vekt på forbrytelsene til Gestapo og Waffen-SS i nettopp konsentrasjonsleirene. I fraværet av det grunnleggende oppgjør med nazismen i samtidlige
kommunist-stater i øst etter den andre verdenskrig, Polen og Tsjekkoslovakia unntatt, ble det skapt et rom for den marginalisering av nazismen som lar seg observere i økende grad nå i Østeuropa, og i flere land som var en del av den tidligere Sovjetunionen, herunder Ukraina.
Historisk er det ikke overraskende: I 1936 var det bare Tsjekkoslovakia blant de østeuropeiske land utenfor USSR som ikke allerede hadde skaffet seg antisemittisk
lovgivning, det prominente tegn på fascistoidesympatier den gang.
Hva Josef Stalin holdt på med innenfor de sovjetiske grensene, var en forbrytelse som også russerne i dag snakker åpent om.