Selv om det er mange andre viktige spørsmål som egentlig skulle diskuteres på NATOs toppmøte i Riga 29. november, for eksempel forholdet mellom NATO og EU, så er det Afghanistan som blir det viktigste tema.
Men allerede når forsvarssjefene møtes 16. november, er det Afghanistan som opptar dem, og likeledes vil dette dominere styrkekonferansen 21.-23. november.
Det sier alt om den nye tid at en allianse som ble opprettet for å forsvare medlemslandene i det nordatlantiske område, nå bruker nesten all sin energi på et fjelland langt vekk. Og det er ingen stat eller militærblokk som er NATOs motstander, men Talibans gerilja.
Troll i ord
Det er gått troll i de ord som ble sagt da den kalde krigen var slutt: ”Out of area, or out of business” – enten engasjerer NATO seg utenfor det gamle traktatområde, eller så er det slutt på alliansen.
NATOs første ildprøve var Kosovo-krigen, der det både militært og PR-messig ble begått mange tabber fordi øverstkommanderende, general Wesley Clark, mistet hodet og fordi alliansens PR-opplegg med talsmann Jamie Shea i spissen opptrådte så amatørmessig. Mange kritikere spør fortsatt om NATO trakk de nødvendige lærdommer av krigen mot Milosevic` Jugoslavia.
Bondevik sa ikke sannheten
Men denne kritikk bør ikke bare rettes mot NATOs ledelse, men også mot de enkelte lands regjeringer, ikke minst den norske.
Statsminister Kjell Magne Bondevik benektet den gang at Norge var i krig, men ba flere år senere våre militære mannskaper om unnskyldning for at han ikke hadde fortalt sannheten.
I Kosovo-krigen som i så mange tilfelle var det de militære som uttrykte seg mest realistisk. Det opplevde jeg ikke minst som korrespondent i Tyskland.
De vet at krig er krig og krever menneskeliv, både blant stridende og sivile. Det er et faktum at militære ofte er mindre krigerske enn mange politikere.
Hjem i ”bodybags”
Spørsmålet i dag er: Har regjeringen og forsvarsdepartementet fortalte det norske folk hva som kan vente oss i Afghanistan? Har de forberedt nordmenn på at mange av våre gutter og jenter kan bli sendt hjem fra Afganistan i ”bodybags”?
Det er min oppfatning at den forrige regjering og forsvarsminister Kristin Krohn-Devold ikke gjorde det. Den nåværende regjering har vært noe mer ærlig og åpen, men ikke åpen nok etter mitt skjønn.
Dette er en del av forklaringen på den delikate situasjon Norge er havnet etter at vi sa nei til å sende spesialstyrker til Sør-Afganistan.
Forsvarssjefens debattstil et problem
Det gjør ikke situasjonen bedre at vi har en forsvarssjef som har for vane å idiot-erklære folk han ikke er enig med. Han deler denne uvane med den geskjeftige professor Janne Haaland Matlary.
De stempler debattanter som har et annet syn på blant annet den utfordring NATO står overfor i Afganistan, som undermåls og kunnskapsløse.
Hvis ikke general Diesen legger om sin stil, vil han bli en alvorlig belastning for forsvarsministeren og regjeringen. De norske offiserer som arbeider med disse spørsmål her hjemme, i NATOs hovedkvarter i Mons i Belgia, SHAPE, eller ute i Afghanistan, opptrer ikke så arrogant. De legger ikke skjul på hvilken vanskelig oppgave NATO har.
Dårlig diplomatisk håndverk
Til syvende og sist blir det regjeringen som må avgjøre hva Norge skal gjøre når NATO i neste omgang ber oss sende spesialstyrker.
At den ønsket mer betenkningstid og antydet at NATO burde revurdere sin strategi i Afghanistan, var i seg selv ingen skandale, selv om opposisjonen forsøkte å gjøre det til det.
Norge er ikke det eneste land som nøler med å sende flere soldater. Problemet lå i måten dette ble håndtert på. Det var rett og slett dårlig diplomatisk håndverk.
Norges nei kom overraskende
I SHAPE var det en utbredt oppfatning at Norge var villig til å stille flere spesialstyrker i tillegg til de 500 vi allerede har avgitt.
I hvert fall hadde NATO ikke fått noe signal om det motsatte. Derfor kom det som en overraskelse at Norge sa et bastant nei, i stedet for å si som de andre: ”Vi skal tenke over saken”.
Det norske nei var desto mer overraskende fordi vi allerede har en hurtig reaksjonsstyrke i Nord-Afghanistan og regjeringen ikke har lagt restriksjoner på den. Den britiske øverstkommanderende for NATO-styrken (ISAF), general David Richards, kan bruke de norske spesialstyrker hvor han vil og når han vil.
Norge ikke lenger best i klassen?
Norge er blitt oppfattet som et mønsterland, slik vi jo ellers har hatt for vane å skulle være best i klassen. Norge stiller til tross for at vi ikke er medlem av EU, flere soldater til unionens utrykningsstyrke enn mange av medlemslandene gjør.
Det er ikke så sikkert at det var så klokt, med de begrensede styrker vi tross alt har til rådighet. Men så sier vi altså nei til å sende den lille ekstrastyrke som vi faktisk har klar til innsats og som SHAPE trodde de kunne regne med.
Derfor satte medlemsland som stiller store mannskaper i Afganistan, for eksempel Canada, spørsmålstegn ved Norges vilje til å vise den solidaritet som alliansen bygger på og som i en fremtidig krisesituasjon kan bli avgjørende for vårt land.
Omkamp for 2007
Hvordan skal vi så komme oss ut av dette? I norske mediekretser og i Stortinget er det en utbredt oppfatning at det blir en omkamp og at da vil Norge si ja.
Det legges til grunn for denne antagelse at statssekretær Espen Barth Eide, som er dreven i dette gamet og vet å vektlegge sine ord, sa at Norge ”på noe lengre sikt” vil vurdere ytterligere bidrag til ISAF.
Dette er ingen bastant avvisning, men sier heller intet om når dette vil skje. Utenriksminister Jonas Gahr Støre understreker riktig nok at det ikke er noen automatikk i at Norge omgjør sin beslutning, men det skulle overraske meg mye om ikke NATO får det de har bedt om i 2007 en gang.
Vi trenger åpen debatt
Men uansett hvordan NATO og Oslo håndterer spørsmålet om ytterligere norske styrkebidrag, så gjenstår enda viktigere spørsmål: Er den strategi NATO i dag følger i Afghanistan den beste?
Er ballansen mellom sivile hjelpetiltak og den militære innsats god nok? Tar NATO på seg et for stort ansvar i stedet for å oppmuntre, ja, tvinge afghanerne til selv å ordne opp i eget land?
En lang rekke vestlige militære og sivile eksperter diskuterer dette fordomsfritt og saklig. Ja, de viker ikke en gang unna metaforen: Blir Afghanistan NATOs kirkegård?
Det er jo dette forevne fjellandet tidligere blitt for fremmede hærer, fra Aleksander den store til russerne og britene. I Norge har vi ennå ikke fått en slik debatt, blant annet fordi forsvarssjefen ikke vil høre på det øret.
VG snubler i egne bein
Så får vi heller leve med det banale mediefenomen at VG først støtter regjeringens nei på lederplass, så tar avstand fra det i en ny leder (åpenbart skrevet av en annen) og så i en tredje leder argumenterer som om den første lederartikkelen aldri stod på trykk.
Det er lov å spekulere i publikums sviktende hukommelse etter at man har snublet i egne bein. Men Norges største avis, som ellers bedriver en seriøs utenriks- og sikkerhetspolitiske journalistikk, skylder kanskje sine lesere en liten forklaring.
