Nato toppmøte: «Hvem er fienden?»

Det er mye på en gang. Selv for verdens mektigste forsvarsallianse.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan truer med å blokkere Natos styrking av alliansens forsvar opp imot Russland i Baltikum og Polen. Grunnen er at Tyrkia ikke får støtte til sin kamp mot kurdiske militser i Syria.

Den ene verten, Boris Johnson har en fot inne i rollen på toppmøtet og en fot i den britiske valgkampen. Ifølge den britiske statsministeren var det ingen store motsetninger.

– Hvis Nato har et motto så er det «en for alle, alle for en!», sa Johnson og skyndet seg videre.

Den andre verten, Natos generalsekretær Jens Stoltenberg, brukte det meste av tiden på intenst diplomati for løse opp i motsetningene. Blant annet samtaler med Tyrkias president.

Dermed var ikke dagen før selve møtet så annerledes enn hvordan arbeidsdagene har vært for generalsekretæren de siste ukene.

Synes du Stoltenberg hadde litt høye skuldre da han gikk inn i Elyséepalasset i Paris siste uke? Ja, da kan det være du så riktig.

70-årsmarkeringen i London kan raskt bli nordmannens mest krevende toppmøte til nå.

Det handler om vårt felles forsvar av Europa. Dette er grunnene til dette er blitt litt vanskeligere:

• Svekket tillit mellom Europa og USA
• Svekket tillit mellom Tyrkia og andre allierte
• Spørsmålet om hvorvidt et EU og Europa på egne militære ben er et alternativ til Nato

Kampen om overskriftene er en kamp om Nato

Ikke alt Trump sier eller tvitrer virker tenkt ut lenge i forveien. Kontrasten til Macron er sterk. Å få dem til bords samtidig er litt som å spise østers med peanøttsmør.

Det er det Stoltenberg nå får servert i London.

Siden 2017 har president Macron sett hvordan Trump har kuppet overskrifter ved nær å trakassere både generalsekretær og andre lands regjeringssjefer.

Den franske presidenten har sett hvordan regjeringssjefer i Nato, EU og G7 nær har gått på tærne for ikke å gjøre den amerikanske presidenten sint. I seg selv en litt pinlig øvelse hvis man bærer noen gram stolthet i kroppen.

Macron har en kombinasjon av to egenskaper kanskje ingen andre regjeringssjefer i Europa har. Han verken avskyr eller er redd for Donald Trump.

I stedet var hans strategi fra begynnelsen å forstå og forsøke å vinne Donald Trump over på sin side. Uten å lykkes. Særlig er USAs utmeldelse av Parisavtalen om klima et nederlag for Macron.

Å lese Trump

Innsatsen har likevel gjort at Macron trolig leser Trump bedre enn de fleste.

Han var fast bestemt på at Trumps krav om at Europa må betale mer, ikke skulle få dominere London-møtet. Noen få uker før møtet gir han et intervju i The Economist hvor han beskrev alliansen som «hjernedød» og uten en strategi for Europa.

Vel vitende om at dette var nok til å kuppe agendaen og å gjøre Trump til den som må svare.

Da Trump ankom London, var det brått han som forsvarte alliansen.

Trump sa at Macrons uttalelser var dypt fornærmende overfor alliansen selv om han kritiserte sine allierte og særlig angrep Tyskland for å ikke betale nok.

I kjernen av hva som er Stoltenbergs jobb

Macrons kritikk handlet mer om politisk tenkning enn dagens utplassering av militære styrker.

Dette gjør ikke saken noe bedre for Stoltenberg. Den politiske tenkningen og diskusjonen er det generalsekretæren som skal styre.

Særlig er det USAs tilbaketrekking fra Syria utløsende for Macrons kritikk.

USA forlot Syria uten å varsle Nato-allierte, og åpnet for at Nato-landet Tyrkia kunne gå inn i Syria for å sette kurdiske militser ut av spill. Den kurdiske YPG-militsen har vært en viktig alliert av Frankrike og USA i kampen mot IS, men Tyrkia regner den som en trussel.

Fra sør rykket russiske styrker inn i vakuumet som oppstod og overtok baser amerikanerne hadde hatt.

I tillegg sa Trump at fremmedkrigere fra IS som i dette kaoset ville klare å rømme, vil reise til Europa. Altså de er ikke USAs problem.

I større grad enn en allianse fremstår USA, Tyrkia og europeiske allierte som spent i et triangel av motstridende interesser.

Det styrker ikke tilliten at Tyrkia har kjøpt anti-antiluftskyts-systemer av Russland.

Hvem er fienden?

Macron spør retorisk hva som skjer hvis et av Nato-landene i dette geopolitiske landskapet påberoper seg alliansens artikkel 5; altså at de er under angrep og at et angrep på ett Nato-land er et angrep på alle Nato-land.

Hvem er egentlig fienden? spurte Macron med Stoltenberg ved sin side i Elyséepalasset i Paris.

Der og da kunne Macron ha lagt uttalelsen om at «alliansen er hjernedød», død. Det gjorde han ikke. I stedet sa han at spørsmålene han har reist ennå ikke er besvart.

Ifølge Macron gir det kun mening å om snakke om kostnader og byrdefordeling, altså at Europa skal betale mer av hva Nato koster, hvis alliansen bedre klarer å sette ord på hva den skal bety for Europa i fremtiden.

– Dette var kanskje en nødvendig «Wake up call», for å bruke en anglisisme, smilte Macron.

Er et eget EU forsvar et alternativ til Nato?

De færreste tror at selv Macron mener det. Angela Merkel er tydelig på hun ikke tror det, men også hun mener Europa i større grad må bygge sitt eget militære forsvar og sin egen forsvarsindustri. Altså at våpenprogram utviklet i EU må bli en større del av Natos strategi og avskrekking.

Og hadde ideen om et EU-forsvar vært helt død, ja da hadde ikke Stoltenberg måttet bruke så mye energi på å avvise denne tanken.

Da møtet med Stoltenberg var over, valgte den franske presidenten likevel å ta med seg spørsmålene og kritikken av Nato videre og inn i London-møtet.

Trolig det motsatte av det Stoltenberg ønsket å oppnå med sin snarvisitt til Paris.