Da generalsekretær Jens Stoltenberg i spissen for de 28 Nato-landenes ambassadører satte seg ned for å snakke med Russlands ambassadør til Nato, Aleksander Grusjko, ga dette et lite håp om at ikke alle broer er brent for samarbeid om sikkerhet i dagens Europa.
En gang for ikke altfor mange år siden snakket vestlige og russiske ledere om muligheten for at Russland også kunne bli medlem av Nato. I dag er det nærmest en absurd tanke.
Hva er det som har skjedd siden tøværet på 1990-tallet? Hvorfor gikk forsøkene på å bygge tillit på tvers av gamle skillelinjer så galt?
Viss tilbakeholdenhet
Den estiske hovedstaden Tallinn i februar 1997.
På toppen av det gamle kommunisthovedkvarteret var det en ironisk og litt bitter estisk utenriksminister, som overfor NRK snakket om at Nato var i ferd med å lage et nytt München. Årsaken: de ville ikke si ja til Estlands søknad om medlemskap i forsvarsalliansen.
Toomas Hendrik Ilves viste til avtalen som den britiske statsminister Neville Chamberlain inngikk med Tysklands nazileder Adolf Hitler høsten 1938 og som i praksis beseglet det selvstendige Tsjekkoslovakias skjebne.
Da hadde Nato vist en viss tilbakeholdenhet overfor land i den tidligere østblokken som raskt ville inn i forsvarsalliansen, blant annet fordi et svakt og kaotisk Russland mente at dette ville være brudd på avtaler som ble inngått for å få slutt på den kalde krigen i Europa.
Men etter at Polen, Tsjekkia og Ungarn i 1999 ble tatt opp som medlemmer, var det satt i gang en bølge som ikke har stoppet før lille Montenegro nå også blir medlem.
Stor skepsis fra Russland
Ilves, som har vært Estlands president siden 2006, har sett at hans lille land er blitt medlem av både Nato og EU, og nå i tillegg får plassert Nato-styrker på egen jord.
For Russland har dette vært en utvikling som er blitt sett på med stor skepsis, helt tilbake til daværende president Boris Jeltsins dager.
Da Nato i 1999 valgte å sette inn militære styrker for å tvinge Serbia til å gi opp kontrollen over den i hovedsak albanskbefolkede Kosovo-provinsen, svarte Russland med å stenge Natos representasjonskontor i Moskva og sendte samtidig styrker inn i Kosovo for å ta kontroll over flyplassen i Pristina.
Forverring med Putin
Etter at Vladimir Putin overtok som president i Russland i 2000, har forholdet til Nato gradvis forverret seg samtidig som forsvarsalliansen forsiktig har etablert seg stadig nærmere Russlands grenser.
I starten var det lite et økonomisk og militært svakt Russland kunne gjøre med det som de så på som en uvennlig ekspansjon østover fra Natos side.
Men med nye muskler fra stadig stigende priser på olje og gass, valgte Russland til slutt å vise at landet er villig til å bruke militær makt, også utenfor egne grenser.
Da Georgia i august gjorde et forsøk på å ta tilbake kontrollen over utbryterrepublikken Sør-Ossetia, gikk russiske styrker til motangrep og tvang den daværende georgiske presidenten Mikhail Saakasjvili til et ydmykende nederlag.
Nato og vesten protestert men kunne i praksis lite gjøre. Men den russiske militære innsatsen skapte frykt og uro i flere av de nye NATO-landene i øst, som krevde en mer aktiv innsats og tilstedeværelse fra forsvarsalliansen.
Rakettskjold-uenighet
Og nå begynte forholdet mellom Russland og Nato virkelig å tilspisse seg. I 2010 lanserte USA planene om et rakettskjold plassert i Øst-Europa for å hindre angrep fra «røverstater» som Iran og Nord-Korea.
Men Russland reagerte umiddelbart og mente dette ville forskyve den militære balansen i Europa i deres disfavør.
Til tross for flere forsøk på å finne fram til et kompromiss, er nå rakettskjoldet et faktum. Formelt satt i beredskap under Nato-kontroll i forbindelse med Nato-toppmøtet i Warszawa.
Selv om mange eksperter, også russiske, gir USA rett i at dette ikke utgjør noen stor trussel mot Russland, så har symbolverdien vært stor og blitt nok en bekreftelse for russiske myndigheter at Vesten egentlig ikke er interessert i et likeverdig samarbeid med dem.
- Les også: – Russland ønsker å samarbeide med Nato
Kald krig-retorikk
Så kom Ukraina-krisen våren 2014 som brakte forholdet mellom Nato og Russland tilbake til den kalde krigen, i alle fall når det gjaldt retorikk og språkbruk.
Russiske myndigheter hadde mange ganger antydet at det gikk en rød linje for Natos ekspansjon ved Ukrainas yttergrense. Ikke minst tanken på at deres viktige marinebase i Sevastopol på Krim skulle bli liggende på Nato-territorium, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på mange russere.
Da demonstranter så tvang den russiskvennlige ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj på flukt i slutten av februar 2014, bestemte Putin seg for å ha handle raskt.
Støttet av en i hovedsak russiskvennlig befolkning på Krim tok hans «små grønne menn» kontroll over halvøyen og gjennom en raskt organisert folkeavstemning ble området en del av Russland.
Nato svarte med å bryte samarbeidet i Nato-Russland-rådet, som formelt ble opprettet i 2002. Alle militære kontakter ble brutt og snart var man tilbake til den katt og mus-lek med fly og krigsskip som man kjente fra den kalde krigen. Et av de landene som fikk merke dette mest på kroppen var Norge.
FEIRING: Russlands president Vladimir Putin (nummer tre fra venstre) skrev under avtalen om at Krim-halvøya skal bli russisk territorium i Moskva. Den regionale statsministeren på Krim Sergej Aksjonov (lengst til venstre), feirer sammen med Vladimir Konstantinov, lederen for regionalforsamlingen på Krim (nummer to fra venstre), og borgermester Aleksej Tsjalij i byen Sevastopol på Krim (lengst til høyre).
Foto: RIA Novosti / ReutersHåp om forståelse
Nå setter altså Nato og Russland seg ned igjen for å høre på hva motparten har å si, noe som i beste fall kan bety at det er en forståelse for at noe må gjøres før det skjer en alvorlig hendelse som involverer militæret, i hjertet av Europa.
Ikke-Nato-landet Finland er et av de landene som har vært mest redd for dette. Det har vært flere nesten – hendelser i Østersjøen det siste året, og finnene vet at de er svært utsatt hvis noe går galt i deres nærområder.
Derfor er forslaget om at alle militære fly i dette området skal ha påslått såkalte transpondere et lite med viktig tillitvekkende tiltak for å komme vekk fra den negative spiralen.
Men trolig må det mange flere møter og modige politikere til for at forholdet mellom Nato og Russland igjen skal komme tilbake på et spor som sikrer at folk i vår verdensdel kan leve i fred.
