Når våpnene vinner

Det er knute på tråden mellom de en gang så gode vennene Omar al-Bashir og Salva Kiir i Sudan. Nå starter fredsforhandlingene mellom mannen som for kort tid siden kalte sine afrikanske naboer i sør for insekter, og den tidligere geriljakrigeren som tyr til militæret når ting går galt.

Omar al-Bashir og Salva Kiir

I fjor sommer stod de sammen, Omar al-Bashir og Salva Kiir. Nå står de på hver sin kant, med en felles fiende; hverandre.

Foto: TIM MCKULKA / AFP
Kommentar: Tomm Kristiansen
Foto: NRK

Ghazi al- Atabani er mannen som gir råd til selveste president Omar al-Bashir. Han ble bukket inn i lokalene til Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Samtidig, i Addis Abeba, bukket andre fra Sudans elite seg inn i konferansesalen til Den afrikanske union.

Dypt splittet

Det er klart for nye fredsforhandlinger med Sør-Sudan. Elegante i tøyet, milde i røsten, men det er utenpå.

– Ladies and gentlemen, sier al- Atabani høflig i Oslo. Kjære brødre, omtaler de hverandre som i Addis.

Sudan hadde nettopp bombet seg ferdig over områdene i sør, da de dro til Addis Abeba. Samtidig trakk de troppene ut av grenseområdet Abyei, noe de forresten skulle ha gjort allerede i fjor. Så alle vet det er en tom gest. Sør-Sudan har trukket sine styrker ut av alle konfliktområder for lengst.

Det var ikke elegansen som preget president al-Bashir, sist vi så ham på tv.

Han sto i en forsamling og viftet med en stokk, og så sa han om sine naboer i sør at de var insekter. «De må sprayes». Det var araberen som ville tilintetgjøre sine afrikanske naboer. En journalist skrev at det var meningsløst snakk. Han ble tatt inn av politiet, og måtte sitte på en stol i fjorten dager.

Hvorfor alle disse brutale rariteter?

Fordi Sudan er i krise og dyp splittelse. Ja, det går et skisma langt inn i regjeringspartiet. Nå er det de militære som har overtak, og al-Bashir, tidligere oberst og fallskjermjeger, støtter seg på dem.

Det har han ikke gjort de siste årene. Han har vært en fredsspiller i perioder.

Fredsforhandlinger om olje

Men det finnes pragmatikere som mener at andre enn militære må involveres, for å få til en fredelig sameksistens.

En av dem er denne mannen som besøkte Oslo, al-Atabani. Han har blod på hendene og har støttet henrettelser.

Han har hatt ytterliggående islamistiske synspunkter, og har dem kanskje fortsatt. Men han er en realpolitiker, som for tiden ikke når fram.

Da sør og nord skilte lag i juni i fjor, ble tre av fire oljefat liggende igjen sør for grensa. Det har gitt nord en økonomisk krise, i tillegg til de andre krisene. De finner ikke løsninger i Darfur, ei heller i Nubafjellene, Abyei, Blue Nile eller nå sist i Heglig.

Innad slites partiet med rivalisering, splittelse og maktkamp. Nå bruker de en gammel oppskrift; finn en felles fiende. Og ingen passer bedre til det enn Sør-Sudan.

To krigere

I sør, i den nye hovedstaden Juba, sitter en annen kriger, Salva Kiir. Han var geriljahærens etterretningsoffiser og motstandsbevegelsens nestleder. Han har snakket fredens sak i de seks årene som er gått siden fredsavtalen.

Men brutaliteten fra nord har fått ham til å trekke fram gamle militære løsninger. Og det gikk helt galt.

Han sendte soldatene sine inn Heglig, et omstridt område med uklare grenser, og som det internasjonale samfunn sier tilhører nord. Det ga al-Bashir en slags «rett» til å bombe i sør. Bortsett fra at dem han traff var sivile.

Heglig er historien om to militære ledere – den ene diktator, den andre frihetskjemper – som velger de voldelige metoder når det røyner på.

De kan sin militære taktikk, de er mer usikre på effekten av diplomatiet. De har ingen lang demokratisk erfaring.

Men nå er det klart for fredsforhandlinger. Noen løsning tror ingen på, men ett håp er i alle fall innfridd, at de sitter ved samme bord. Det blir altså ingen krig. Det ville det forresten aldri ha blitt. Regntida kommer, da kan man ikke krige i Sudan.

Jeg traff jevnlig al-Bashir da jeg jobbet som rådgiver for presidenten i sør. Han var en vennlig mann, en slags bestefarskikkelse, og utsøkt høflig.

Han snakket om Salva Kiir, som han hadde vært i krig med i tjue år, som «min bror». «Vi skal alltids finne en løsning».

Og de fant løsningene. De to, Omar og Salva, satt ofte og diskuterte felles problemer, som å holde orden i partiet og i hæren.

Men de må ha mistet mobilnummeret til hverandre. Det er ikke mye igjen av den gode sudanske forbrødring.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt