Når ordene forsvinner

Hun sier hun føler seg fri når hun løper. Med hip-hop i øretelefonene, lette steg på asfalten og en abaya rundt kroppen. Klokken er seks om morgenen i Riyadh, om litt skal solen gli over hustakene, og det blir over 40 varmegrader.

Vi er her for å snakke om løping – og endringene som skjer i Saudi-Arabia. De to tingene henger sammen i dette landet. For bare et par år siden, ville det vært utenkelig for Hind eller andre kvinner å løpe i gatene. Nå gjør hun det flere ganger i uken.

– Jeg elsker å løpe. Jeg føler meg fri. Det er ingen som stirrer på meg og sier: «hva er det hun gjør». De sier bare: «Åh, så bra!» sier Hind, og klapper i hendene for å understreke det siste poenget.

– Alt vi ønsket, begynte å skje. Det var som en drøm. Vi visste ikke at kvinner kom til å kjøre, og så skjedde det. Vi visste ikke at kinoer ville åpne her, og det skjedde. Vi visste ikke at kvinner kunne jobbe overalt, og så skjedde det.

Vi setter oss på en parkbenk og snakker i en halvtime etter at hun har løpt. Hun sier hun ikke ønsker mer enn det som har skjedd nå, enn reformene som også kommer kvinner til gode i et av verdens minst likestilte land.

Men det er det vi ikke snakker om, som er mest talende. Spørsmålene jeg ikke kan stille, svarene jeg aldri får, mens kloden dreier umerkelig rundt og det blir varmere.

Frihet

I et ufritt samfunn, er ordene blant det første som forsvinner. Ordene man ikke kan si, som noen ganger blir liggende igjen i pausene mellom setningene, men andre ganger ikke engang der.

Bortsett fra Hind som sa hun føler seg fri når hun løper, snakket jeg aldri med menneskene jeg møtte om frihet eller ufrihet på min nylige reise til Saudi-Arabia – selv om det på mange måter var det aller mest relevante temaet. Under hele oppholdet var jeg fulgt av en representant for myndighetene, og gjennom det hele, måtte jeg sørge for at kildene mine ikke ble satt i fare i et land der mennesker er blitt satt i fengsel – frarøvet sin frihet—for selv mild kritikk av regimet.

Det jeg kunne snakke om, var reformer, de kronprins Mohammed bin Salman har satt i gang for å få landet bort fra oljeavhengigheten og rette på landets internasjonale image – et nokså vellykket forsøk inntil Jamal Khashoggi gikk inn på det saudiske konsulatet i Istanbul for en måned siden. Reformene gjør blant annet at flere kvinner kommer ut i arbeidslivet, og at kvinner endelig kan kjøre bil. De gjør livet litt lettere for 24 år gamle Hind og hennes venninner.

Men frihet, det var blant ordene som er borte. Frihet som i ytringsfrihet, frihet som i politisk frihet, frihet som i frihetsberøvelse. Eller friheten til å snakke om frihet.

Definisjon

Store norske leksikon definerer frihet slik:

En tilstand av suverenitet eller selvstyre for et individ, en gruppe individer, eller et politisk system. Frihet er med andre ord det motsatte av å være hindret, kontrollert, tvunget, eller hersket over.

Men definisjonen sier ingenting om det tyngende tomrommet friheten etterlater seg når den er borte. Noen ganger kan det fortone seg som å løpe i en myr. Andre ganger er det en kveldende følelse av at cellene ikke får nok oksygen.

Definisjonen sier heller ikke: frihet er muligheten til å kunne uttrykke de ordene man ønsker, i den rekkefølgen man vil, man kan la ordene danne setninger som betyr noe, positivt eller negativt. Vi har ikke ytringsfrihet på denne turen, det møter vi ikke i dette landet. Saudi-Arabia ligger på 169. plass av 180 land på Reporters uten grensers pressefrihetsindeks for 2018 – bak Somalia og Iran, foran Nord-Korea og Eritrea.

To trender

Definisjonen på frihet sier heller ikke: Frihet som gis i bytte mot andre former for frihet, er ikke frihet, selv om den kan – og kanskje er det også meningen – forveksles med det.

Det er to trender som pågår i Saudi-Arabia nå: to trender som viser seg i merkbare endringer på denne turen:

Det er bare å stikke innom en kafe, der de fysiske skillene som tidligere skulle sikre segregering mellom menn og kvinner, er tatt ned. Eller til et hotell, der det er musikk i lobbyen og i heisen. Eller til en av de nye kinosalene i et land der alt dette inntil nylig var forbudt. Og noen ganger, sent om kvelden, når rushtiden er forbi, ser jeg en kvinne bak rattet.

Samtidig er det vanskeligere å få folk i tale. Umulig å høre selv mild kritikk. Og farligere for kildene hvis jeg spør.

På den ene siden: Friheter gis: Friheten til å kjøre. Friheten til å jobbe. Friheten til å studere uten å få tillatelse fra en mannlig verge. Friheten til å gå på kino.

På den andre siden: Friheter skrenkes ytterligere inn: Friheten til å kritisere. Friheten til å bevege seg (fengsel, reiseforbud for opposisjonelle). Friheten til å mene og å ytre.

Henger de sammen, disse to trendene? Antakelig. For å overleve, kan et undertrykkende regime ikke tillate kritikk, i en tid der befolkningen har stadig større tilgang til informasjon og ideer utenfra. For å overleve, må et regime sikre fremtidig stabilitet i en tid der fremtidige inntekter ikke er sikret (oljen), og der en ung befolkning trenger sysselsetting og stimuli (70 prosent av befolkningen er under 30 år). Så hva gjør man? Man gir brød og sirkus – jobber og kino – i bytte mot politisk frihet og ytringsfrihet.

– Vi har alltid sett at det har vært en byttehandel: mellom lovede økonomiske reformer, og økt politisk undertrykkelse, sier Lama Fakih, nestleder for Midtøsten-regionen i Human Rights Watch, som jeg snakker med før jeg drar til Riyadh, vel vitende om at hun er blant de få som kan snakke for dem som er forsøkt stilnet.

Ytringsfrihet

Det blir stadig verre. Det er blitt verre siden Mohammed bin Salman ble kronprins og de facto-leder. Det er blitt verre de siste månedene.

Kolleger som reiste til Saudi-Arabia tidligere i år, intervjuet noen modige kvinner som ytret mild kritikk, av typen: «Ja, reformer er vel og bra, jeg er glad kvinner kan kjøre nå, men det er ikke nok, det må gå mye lenger.»

Så, like etterpå, ble en rekke kvinnerettighetsaktivister arrestert, noen under alvorlige anklager om å true nasjonal sikkerhet. Blant dem var mine kollegers kilde. Det var første gang kvinnerettighetsaktivister ble rammet på denne måten, og i stort antall.

Noen uker senere sendte vår producer en melding til en aktivist inne i landet og spurte hvordan situasjonen var, og fikk et apekatt-ansikt til svar. Hun våget ikke engang å si at hun ikke lenger våget å snakke.

På flyplassen på vei til Riyadh møter vi en kvinne, en venninne av en kjent aktivist som nylig har tilbrakt tid i fengsel. Tidligere ga hun ofte intervjuer til utenlandske medier, men for å unngå å risikere å sette henne i fare, har vi ikke engang kontaktet henne før denne turen. Nå får vi en anledning til å gi en indirekte melding uten elektroniske spor:

– Vi skal være der i åtte dager for å rapportere om situasjonen for kvinner. Hils og si hun gjerne må ta kontakt.

Men med ufrihet kommer stillhet, og som ventet tar hun aldri kontakt. Ordene hennes er borte, ikke engang erstattet av et apekatt-ansikt.

Frykten sprer seg

For å sikre at jeg ikke setter kilder i fare, er jeg nødt til å rette blikket ut fra Saudi-Arabia, når jeg skal rapportere om den andre trenden, den Hind og hennes løpevenninner ikke forteller om, den som handler om økt politisk undertrykkelse.

Saudiarabiske aktivister og opposisjonelle i eksil har tidligere snakket fritt, men noe har skjedd: en journalist har gått inn på et konsulat, han kom aldri ut, kanskje ble han partert der inne, og det får konsekvenser, også for andres frihet til å snakke.

– Jeg kan bare snakke anonymt, sier en kvinne som bor i Vesten og som tidligere har vært mye i mediene.

– Jeg frykter for sikkerheten til familien min inne i Saudi.

Andre aktivisters familiemedlemmer er straffet for ordene deres, de er blitt arrestert, eller fått utreiseforbud, slik Khashoggis sønn også hadde.

– Saudi-Arabia har alltid vært mer eller mindre undertrykkende. Det er grader av det samme. Men nå er det virkelig ille, sier den anonyme aktivisten, og forteller at hun ikke lenger snakker med sin familie gjennom tradisjonelle kanaler, i frykt for represalier mot dem.

Slik brer frykten seg også utenfor landet – og med den, stillheten. Ordene forsvinner, også der.

Mye brukte ord

Mens noen ord forsvinner, blir andre mer flittig brukt. «Reformer» er blant dem, som i de økonomiske og sosiale reformene myndighetene sier de vil ha. «Mohammed bin Salman» er andre, han er på alles lepper i Riyadh, gjerne i samme setning som «reformer» og «fremgang.»

Som i: «Vi er så glade for å kunne kjøre, vi er veldig takknemlige overfor Mohammed bin Salman.» «Vi er glade for disse reformene, som Mohammed bin Salman har satt i gang.» Eller: «Mohammed bin Salman skal ta oss inn i fremtiden.»

På nasjonaldagen som vi dekker, veier folk med saudiske flagg og postere av kronprinsen. En kvinne jeg intervjuer gir meg en pin med bildet hans. Jeg spør en gutt på åtte-ni år hvorfor han har portrettet i hånden.

Han svarer: «En mann ga meg det.»

Støtter de Mohammed bin Salman, disse menneskene? Det er umulig å si. Er jobber og kino nok for å veie opp for den økende undertrykkelsen? Det er spørsmål jeg ikke kan stille. Ulmer det et sted, under all disse posterne? Jeg finner ikke svaret.

Noen dager senere står vi i Kingdom Tower, en 99 etasjer høy skyskraper midt i Riyadh.

Byen strekker seg utover en slette under oss, flat og het, med skyskraperne i en stripe i midten.

Det er helt stille her oppe, vi hører ingen stemmer fra byen, ikke engang trafikken fra bilene.

Det slår meg at det egentlig er slik jeg ser landet, fra 99. etasje. Jeg trenger ikke gjennom, jeg har ikke muligheter til det, jeg kommer ikke ned til bakkeplan, den friheten har jeg ikke.

Frihet og stabilitet

En vinterdag for nesten ti år siden, stod jeg i Khyberpasset, på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Over grenseovergangen spaserte menn med burkakledde koner og små barn trillende i trillebår. Jeg spurte hvordan det var å leve i Taliban-kontrollerte områder, og forventet et svar om brutalitet, om uro. Svaret jeg fikk, var et helt annet.

– Det er bedre å bo der enn i de myndighetskontrollerte områdene, sa flere.

– Der er det stabilitet.

Det slo meg da, at Taliban-styret riktignok var brutalt, men så lenge innbyggerne fulgte de strikte reglene, var livet i det minste forutsigbart. Det var ikke kamper i gatene.

Stabilitet var viktigere enn frihet, mente menneskene jeg snakket med. Det var et mer grunnleggende menneskelig behov. Og det slo meg at jeg kanskje ikke kan forestille meg den byttehandelen, fordi jeg aldri har måttet velge det ene eller det andre.

For det er uansett et falskt valgt: det er mulig med begge deler. Men for diktatorene i Midtøsten har det alltid vært en strategi å si at det ene utelukker det andre: Det er oss eller kaos, har de sagt. Undertrykkelse eller at alt rakner.

Over byen

Hind sier hun føler seg fri når hun løper. Stegene hennes er lette på asfalten. Flettene danser mykt på skuldrene, under capsen som sier «I’m busy.»

Hun sier hun ikke håper på noe mer. Hun nyter bare øyeblikket, sier hun.

Er det bare jeg som merker det, der solen kaster lyset sitt over hustakene, ned på benken der vi sitter?

Det trykkende tomrommet av ordene som er borte.