Når FNs lukkede dører åpner seg

Som norsk korrespondent her i USA opplever jeg som oftest å stille bakerst i pressekøen.

Ingen gidder å bry seg om en blåkledd NRK-mikrofon.

Men noen ganger kan man som korrespondent være ekstra heldig å oppleve storpolitikk og verdensnyheter på særdeles nært hold.

Jeg har riktignok sluppet innenfor gjerdene til Det hvite hus flere ganger for å høre på president Obama. Jeg sto bare to meter fra verdens mektigste mann i hans ovale kontor da statsminister Jens Stoltenberg fikk audiens. Men noe spørsmål fikk jeg aldri lov til å stille.

Flaks og gode hjelpere

Hjemme i Norge er vi journalister bortskjemt med lett tilgang til våre politikere og samfunnsaktører. Jeg erkjenner gjerne at overgangen i så måte har vært brutal til en korrespondenttilværelse her i USA.

Det handler ofte om flaks dersom hovedpersonene akkurat stanser foran din mikrofon i utlandet. Eller god hjelpere og døråpnere.

På TV vises korte glimt av verdensnyhetene. Bak hvert fjernsynsminutt ligger det ofte timers venting og tålmodighetsprøver for oss journalister. Hverdagslivet i kulissene er langt fra noen glamorøs tilværelse for en korrespondent.

– Du har tatt med feriekameraet, ja

«It's your world» – det er din verden. Det er velkomsthilsningen som møter deg om du logger deg inn på FNs hjemmeside.

I dag er det 193 medlemsland som prøver å arbeide for fred, rettferdighet og utvikling gjennom FN. I 38 år har PLO og palestinerne bare hatt observatørstatus i denne forsamlingen.

For knappe to uker siden, på en neppe tilfeldig valgt dag, nemlig den internasjonale solidaritetsdagen for palestinere, søker de oppgradert FN-status til observatørstat uten stemmerett.

Jeg har fått plass i ett av FNs store møterom denne dagen. Ambassadører fra mange av de ulike nasjonene har benket seg. Blant dem Norges mann, Geir O. Pedersen, en gammel ringrev fra fredsforhandlinger og spillet om Midtøsten.

En gjeng fotografer har tatt oppstilling foran ved podiet. Jeg stiller meg forsiktig bakerst med mitt nyinnkjøpte kompaktkamera.

En av FNs informasjonsmedarbeidere peker på kameraet mitt og smiler.

– Du har tatt med deg feriekameraet ser jeg, sier han.

Før jeg rekker å tenke ut et svar, snur en av de proffe fotografene seg og kommer meg til unnsetning.

– Det der er et lite, men godt kamera. Det er ikke alltid størrelsen på kameraet eller linsen forteller deg alt, sier han og gir meg et nikk så hans enorme telelinse rister et øyeblikk.

– Følg etter oss 1

I samme stund skrider et følge av sikkerhetsvakter inn i lokalet. Midt blant dem palestinernes president Mahmoud Abbas og statsminister Salam Fayyad.

De håndhilser på FNs generalsekretær. Ingen omfavnelser, men kun høflige håndtrykk.

Solidaritetsmøtet for palestinerne varer en times tid. President Abbas omringet av sine sikkerhetsvakter forlater lokalet først. Ingen mikrofoner eller spørsmål får slippe frem.

Jeg står på to meters hold da hans sikkerhetsvakter skyver meg bakover, og setter meg ut av journalistisk spill.

Like etterpå kommer statsminister Salam Fayyad småpratende med Norges FN-ambassadør. Jeg får tatt et bilde av de to, men skjønner at det ikke er mulig med noe intervju.

– Bare følg etter oss, sier FN-ambassadør Pedersen da følget beveger seg ut av møterommet.

Jeg klarer å henge meg på som en del av følget, som beveger seg til fots mot et hotell i nærheten av FN-bygningen.

Sammen med den norske FN-delegasjonens pressemedarbeider danner jeg baktroppen, to skritt bak to sikkerhetsvakter og fire skritt bak enda flere menn med ørepropper og mørke dresser.

Hele følget bukkes inn i hotellresepsjonen. En sikkerhetsvakt venter med en åpen heisdør. Så mange som mulig av følget presser seg inn, og vi andre rekker å høre at det er 26. etasje som er målet.

Med neste ledige heis bærer det oppover etasjene. I korridoren venter tre-fire sikkerhetsvakter til.

– Vil dere komme inn?

Vi blir plassert på utsiden av hotelldøren inn til suiten til den palestinske statsministeren.

Etter et knapt kvarter åpnes hotelldøren og statsministeren selv stikker hodet ut. Han har bestilt kaffe til suiten, men får øye på oss og spør: «Vil dere komme inn?»

Og plutselig så står jeg der, i suiten til den palestinske statsministeren. I en sofa sitter FN-ambassadør Pedersen. Ellers er det ingen andre. Sikkerhetsvaktene står igjen på utsiden.

Salam Fayyad byr meg en av de to stolene i rommet og setter seg ved siden av meg. Jeg skrur på min medbrakte radioopptaker og spør ham om forventningene til kveldens avstemning.

Et par spørsmål etterpå takker jeg av og prøver å trekke til meg båndspilleren, men med en liten håndbevegelse gir statsministeren tegn til at han har mer på hjertet.

Han skryter uhemmet av Norges rolle generelt og Pedersens nærvær spesielt.

Han nevner tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre og avslutter med å si at han er blitt glad i Norge etter vår årelange støtte og klare standpunkt for en palestinsk stat.

• Les: Norge støtter palestinerne i FN

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tilbake til køen

Et par timer senere står jeg i journalistkø for å få plass i en av pressebåsene langs veggene inne i FNs plenumssal. De største nyhetsbyråene har fast plass. NRK må kjempe om albuerom blant en haug med andre.

Gjennom åpne vinduer har vi fullt utsyn til salen og podiet med den berømte talerstolen. Det summer av tungemål og forventning i salen, som det har gjort siden FNs første generalforsamling i 1946.

Resultatet av avstemningen skjer like før NRKs Kveldsnytt går på lufta; 138 land stemmer ja til palestinernes oppgraderte FN-status, 9 stemmer nei og 41 land avstår fra å stemme.

• Les også: Palestinerne fikk ja i FN – takker Norge for støtten

Jeg tar igjen plass utenfor hoveddørene til plenumssalen sammen med et femtitall andre journalister. Vi venter på at noen av de sentrale aktørene skal stanse opp for å gi en kommentar.

En av de første til å forlate FN-salen, er USAs mektige FN-ambassadør Susan Rice. Hun stemte nei og tapte.

Hun stanser ikke foran mikrofonene, men jeg klarer å fange opp en liten melding hun slenger ut i det hun går. «It was not an impressiv number» – «det var ikke noe imponerende stemmeantall», er alt hun sier før hun stryker på dør.

Så kommer et følge av sikkerhetsvakter med palestinernes president i midten. Mahmoud Abbas smiler bredt og vinker så vidt til journalistene uten å stanse. Det ropes spørsmål etter presidenten, men noe svar uteblir.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Følg etter oss 2

Flere land sitter igjen inne i salen, blant dem Norge. Ambassadør Geir O. Pedersen skal holde innlegg for å forklare Norges stemmegivning. Det er knapt noen tilhørere.

Dagen derpå møter jeg Norges mann i hotellresepsjonen der den palestinske delegasjonen bor. Ambassadør Pedersen har klart å skaffe et møte med president Abbas for alle de nordiske FN-ambassadørene.

Den norske pressemedarbeideren ved delegasjonen forbarmer seg igjen og jeg får lov til å følge med. Denne gang bærer det til 28. etasje.

Vi passerer nye sikkerhetsvakter før vi slippes inn i et hotellrom. Ingen prangende herlighet, men et nøktern lite rom med en sofa og fem-seks stoler i en halvsirkel.

De nordiske ambassadørene tripper litt rundt før president Abbas plutselig entrer rommet, fulgt av en liten skokk med nære medarbeidere og sin egen FN-ambassadør.

Det håndhilses høflig, mens Norges mann får en omfavnelse. Jeg rekker å ta noen bilder før jeg blir vist døren sammen med pressemedarbeideren.

Diplomatenes håndverk

Et kvarters tid etterpå er møtet over. Jeg får lov til å komme inn igjen i rommet.

FN-ambassadør Pedersen introduserer meg for presidenten, jeg håndhilser og spør om lov til to korte spørsmål med min radioopptaker. Han smiler og sier ja.

Og så står jeg ansikt til ansikt med mannen som i sju år har vært palestinernes president. En president som skaper nyhetsoverskrifter verden over og som bare et halvt døgn tidligere holdt innlegg i FNs hovedforsamling før den historiske avstemningen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

President Abbas erkjenner at de nå må bruke tid på å gjenreise en dialog både med israelere og amerikanere for å få til en fredsavtale.

Den palestinske presidenten sier han ikke ønsker å provosere eller utfordre noen, men bruke tid på å meisle ut det han kaller en moderat og farbar vei.

• Les også: Abbas sier han ikke vil provosere

Intervjuet er over på 1 minutt og 18 sekunder. Presidenten tar meg i hånden og jeg takker høflig for meg. Ingen andre journalister er å se.

Takket være en norsk diplomats årelange nettverksbygging, drypper det denne dagen på en norsk korrespondent. Det er ikke hverdagskost med eget intervju på tomannshånd med de mest sentrale aktørene i en verdensnyhet fra FN-bygningen.

Jeg tenker på FNs slagord: «It's your world» – det er din verden. I et stakket øyeblikk kan en norsk korrespondent føle det nettopp slik.