Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Når Europa letter på munnbindet  

Når Europa letter på munnbindet er det kun en ting som gjelder. Gå digitalt og la barna springe foran!

To ungdom i byen Prato

To tenåringer etter en dag med hjemmeskole på torget i Prato i Italia.

Foto: Philip Lote / NRK

Denne våren har vært den rareste og mest privilegerte tiden jeg noensinne har opplevd. I en tid hvor Europas over 500 millioner innbyggere fikk beskjed om å holde seg hjemme, har jeg fått lov til å reise.

Jeg har fått sjonglere karanteneregler, krysse grenser og flytte meg både på tvers av og på tross av restriksjoner.

Jeg har fått se Paris uten biler og nesten uten folk. Selv etter at Italia åpnet opp, har jeg fått oppleve Roma uten de store folkemassene. En helt annen ro. En stillhet som sannsynligvis aldri vil komme tilbake.

Pantheon Roma

Pantheon, alle ånders tempel en kveld i juni. Uker etter at Italia myket opp karantenen hadde Romas innbyggere mye av byen for selv.

Foto: Philip Lote / NRK

Europa alene hjemme

I EU-hovedstaden har jeg sett «Manneken Pis» tisse alene, uten publikum. Det har kanskje aldri skjedd siden statuen og fontenen ble omtalt som en del av Brussels forsyning av drikkevann i 1452.

Manneken Pis, Brussel

I 1619 fikk skulptøren Hieronimus Duquesnoy i oppgave å lage en ny versjon i bronse «Manneken Pis». Navnet betyr ganske enkelt gutten som tisser på gammelt brabamsk, en flamsk dialekt.

Foto: Philip Lote / NRK

Et stykke unna Brussel, i det hardt rammede Spania og i Italia, snakket folk om en annen opplevelse av å være alene. Folk spurte ganske enkelt: Hvor er EU? Skuffet, ja, men mer undrende en rasende.

Hjemmekontor, digital skole, mangel på munnbind og lagre med alkoholgelé som gikk tomme samtidig med en eksplosiv smitte. Samfunn som stengte ned land for land.

Folk fulgte nøye med på smittetiltak og hvordan hverdagen ble snudd på hodet i andre land i Europa. De oppdaget at de hadde det ganske likt.

Av denne type opplevelser formes fellesskap. Det er underlig, men i et avgjørende øyeblikk hvor folk følte seg likere, ja mer som europeere enn noen gang før, så var ikke EU til stede.

– EU er jo der på nesten alle andre områder i våre liv, sa folk. – Hvorfor er de ikke her nå som det faktisk står om liv og død?

Noen titusen munnbind til sykehusene i Nord-Italia, som slet mest i mars, ville ha gjort mer for EU som fellesskap enn redningspakken på over 1000 milliarder euro som EU får på plass nå i sommer.

Europa var i karantene. Gatene strukket som blanke lerret av brostein og asfalt som kunnes fylles med liv på nytt – en ny måte å leve på, kanskje.

Å se hvordan folk, i de timene de slapp ut, med lojalitet og disiplin forsøkte å følge ofte selvmotsigende og stadig skiftene regler. Hvordan de med høflighet forsøkte å respektere 1–2 meters avstand. Hvordan de med tålmodighet og vennlighet forstod redselen hos andre mennesker. Redsel som kunne føre til nykkete og innimellom underlig oppførsel.

Innsatsen og omsorgen lagt ned av helt vanlige mennesker framstår i ettertid dypt rørende.

Da barna slapp ut

I Spania opplevde vi kanskje det aller mest spesielle. Samme dag som vi fikk slippe inn, fikk barna slippe ut. Da hadde de vært sperret inne i sine egne hjem i sju uker.

Familie i Madrid i mai.

Fire av syv medlemmer av familien Sánchez Jiménez to dager etter Spania for første gang etter nedstengningen lot barna slippe ut.

Foto: Philip Lote / NRK

Ute etter syv uker inne: – Endelig frihet

De var spente på om verden der ute var den samme. Det var den kanskje ikke. Noen lurte på om de fremdeles kunne sykle.

Barna tok sin del av dugnaden da Spania gjennomførte Europas strengeste karantene. Litt som våre egne samfunn forsøker barna å finne fotfeste igjen. Alt skjer mens vi fremdeles er inne i den største helsekrisen i vår tid.

I Spania og Italia får barna tidligst møte på skolen igjen i september. I Belgia og Frankrike møtte barna lærere ikledd munnbind da de fikk komme tilbake igjen i mai.

Fransk barneskole i Nantes

Nantes 12 mai. Franske barn desinfiserer hendene og ønskes velkommen tilbake på skolen etter karantenen.

Foto: STEPHANE MAHE / Reuters

Det er skolehverdagen disse barna har vært igjennom som gjør at jeg i noen få avsnitt skal gjøre noe som journalister ikke så ofte gjør. Jeg skal i all enkelhet foreslå politikk.

Det er riktig at mange elever allerede var vant til å følge ukeplaner og levere oppgaver og lekser via plattformer som skolene kunne ta i bruk da alle undervisningen brått ble digital. Hva de har fått til har imidlertid sprengt både pensum og stillingsinstruks.

Lærere og elever kom seg over på fulltids hjemmeskole. Den viljen lærerne har vist for å få digital undervisning til å virke har gjort mer for å løfte en generasjon lærere og flere årskull med elever enn noen skolereform kunne ha gjort.

Og det helt unike er at de erfaringene er ganske like fra land til land.

Det ble mye. Det ble mer arbeid og lengre dager for både mange lærere og elever.

Det har vært bekymring for at ikke så sterke elever ikke skulle klare å henge med. Uro for at flinkere elever kunne bli sittende altfor lenge og legge altfor mye arbeid ned i små oppgaver. Hvor finner man balansen?

Leksen fra tomme klasserom

I Europa med tomme klasserom kom også det klassedelte Europa mer til syne. Det var barn som ikke hadde tilgang til en datamaskin, nettbrett eller bredbånd hjemme. Det fantes familier hvor flere søsken forsøkte å gjøre skolearbeid i omganger på morens ene mobiltelefon.

Lærer Rosselle Ascolese

Rossella Ascolese i Prato i Italia har 19 barn i sin klasse. 10 med opprinnelse fra Kina og 4–5 har en annen innvandrerbakgrunn. Nå er alle med, men det var utfordrende å få elvene til å følge den digitale undervisningen.

Foto: Philip Lote / NRK

Her tar korona knekken på rasisme

Hva er hjemmeleksen når Europa letter på munnbindet? Hva er lærdommen som kan trekkes for skoler og utdanningsmyndigheter fra Madrid til Manchester, fra Firenze til Fredrikstad?

Kanskje kan det være å flytte den digitale skolen fra karantenetiden inn i klasserommene?

Et forslag kan være å starte et digitalt Erasmus-program for barn og ungdom. Lag digitale klasser og prosjekter med offentlige godkjente skoler i Europa som ramme.

Erasmus ble startet som en utveksling mellom universiteter i 1987. I 2020 er kanskje tiden etter epidemien riktig tid til å lage dette i et nytt format: For barn og ungdom.

Selvsagt skal undervisningen først og fremst skje i den sosiale konteksten som det fysiske klasserommet gir, men på noen trinn kan for eksempel fransk undervises digitalt med elever fra hele Europa. De kan da ha en lærer med fransk som førstespråk.

Smågrupper med elever kan lage prosjekter i naturfag, historie og samfunnsfag med ungdom og barn fra Nederland, Irland og Ungarn.

En gutt eller jente med polske foreldre i et nordisk land kan få morsmålsundervisning av en lærer i Krakow sammen med andre polske barn som heller ikke bor i Polen.

Det vil gi elever større mulighet til å dyrke spesielle interesser i alt fra kunst og idrett til matematikk og vitenskap.

Det vil gir barn i land fra Hellas til Norge, fra Finland til Spania mulighet å lære hva de har felles og en forståelse om hva som ikke likt. Det gir en mulighet til å bruke Europas variasjon i språk og levesett til en styrke.

Jente fra Bucuresti med blomsterkrans

En jente med blomsterkrans og munnbind i Bucuresti i Romania. I en digital engelsk klasse kun hun lært sammen med elever fra hele Europa med en lærer med engelsk som førstespråk.

Foto: Vadim Ghirda / NTB/Scanpix

Det viktigste er at tidspunktet er nå. Alle disse barna kommer denne høsten tilbake til skolen med en unik felles erfaring. De vil kunne dele og snakke om de samme opplevelsene.

Alt var kanskje ikke mye bedre under koronaen, men noe var bra.

SISTE NYTT

Siste nytt