Den uzbekiske generalen Dostum regjerer nå i Mazar i Sharif. Fra ti års krig mot russerne ble han kjent som en av de mest brutale krigsherrer.
Også mot sine motstandere internt i Afghanistan har Dostum opptrådt både svikefullt og brutalt. Han møtte ikke opp 16. september da hans tadsjikiske generalskollega, Nordalliansens Mazood, ble gravlagt etter et attentat på hjemstedet i Pansjerdalen – "Fem løvers dal".
Nå bygger Dostum ut sitt brohode i det nyerobrete Mazar-i- Sharif. Nordover mot grensen til Uzbekistan skal Dostum sørge for å bli en faktor USA må regne med når elitetropper skal sendes inn nordfra hvor de er stasjonert rundt byen Termèz i Uzbekistan.
Så langt i uken har ikke Dostum åpnet Mazar-i-Sharif for pressens folk som venter i regionen mot nordøst, i Hoz A Bakhaùddin. Imens lekker det ut bilder av summariske henrettelser. General Dostum kan nok om informasjonskrig til ikke å slippe kamerafolket inn i bakgården sin før den er "rensket" for Taliban-soldater. Journalistene som ble drept da en granat traff panservognen fra Nordalliansen de kjørte med, beveget seg i det ørken-liknende landskapet langsmed fronten som delte det nordlige Afghanistan i øst og vest.
Tragedien har ikke bremset på pressens slit for å komme frem til Mazar-i-Sharif for å se hva som egentlig foregår der.
Den bløte buk under det russiske imperium
Slik ble særlig Midt-Asia karakterisert i Russland alt på 1800-tallet. Da følte britene seg truet i India av russerne i Afghanistan.
Billedbruken på russisk henspilte på bruk av kniv og den ildskhet som preget krigshandlingene i regionen.
Mogolenes herjinger rammet hardt i Midt-Asia. Etter hvert utvidet også russernes begrepsbruk seg til å omfatte Kaukasus med områder som Tsjetsjenia.
I Midt-Asia har uzbekene alltid spilt storebror. Mindre tallrike nasjoner som tadsjikene, turmenerne, kazakhene og kirgiserne fikk føle dèt. Da USSR festnet grepet om Midt-Asia og opprettet sovjetrepublikkene der, flyktet tallrike representanter for alle disse folkeslagene sørover. Dermed økte de sin etniske tyngde i Afghanistan, særlig tadsjikene.
Folkene nordfra har alltid vært på kant med pushtunene, som innvandret øst fra Pakistan, og utgjør et knapt flertall i landet.
Mens usbekene og turkmenerne har sine språklige og etniske bånd til tyrkerne, har tadsjikene farsi som språk, i likhet med Iran.
Inne i Afghanistan har alle regionens motsetninger av religiøs og etnisk art alltid tørnet sammen. Britene sloss for å kontrollere det afghanske territoriet forgjeves. Russerne skaffet de ulike etniske gruppene i Afghanistan et samlingsgrunnlag da sovjetarmeen rykket inn med 120 000 mann etter romjulen 1979.
I den journalistiske rapporteringen fra Afghanistankrigen sprang den gjensidige brutalitet leserne i øynene. Kastrering av fanger ble foretatt før henrettelsen, og testiklene stappet i kjeften på offeret. Akkurat dét grepet var mujaheedins særlige signal til sovjetarmeen om forrakt og uforsonlighet.
Russiske elitesoldater svarte med massakrer i ”kisjljaki”, landsbyene i de utilgjengelige dalførene. Fra afghansk side var summariske henrettelser av fanger også en praktisk følge av de tradisjoner geriljakrigen er bærer av: Det fins ikke noe sted til oppbevaring av fanger. Likevel ble fanger tatt av ”dusjmany”, som russerne kalte sine motstandere med det lokale ord for fiende, hvis det var håp om at russerne betalte løsepenger.
Jagerpiloten Aleksandr Rutskoj ble kjøpt fri etter nedskyting for 100 000 amerikanske dollars av Sovjetunionens statsminister Nikolaj Rysjkov. Men den arme sovjet-soldat som var for ubetydelig som handels-vare, ventet en verre skjebne. De sovjet-russiske styrkene tok heller ikke mye fanger, krigsforbrytelsene var legio, men grunnleggende var det at russerne ikke klarte å fange så mange afghanere! ”Du sloss mot skyggene i Afghanistan!” - har mang en tidligere, sovjetisk kampgeneral sagt til sine amerikanske kolleger i disse dager.
Den umulige krigen
Taliban gir opp byene nå uten sverdslag. Russiske generaler er sikre på at Taliban gjør dette for å spare våpnene til partisankrig mot Nordalliansen og amerikanerne. De har sett taktikken vært brukt før, russerne. Selv finkjemmet sovjetarmeen Pansjèrdalen forgjeves i ti år på leting etter general Mazood. Og da hadde russerne 120.000 mann på bakken, kontrollerte alle veikryss, byer og tettsteder.
Per i dag er det snakk om noen hundretalls amerikanske og britiske elitesoldater inne i Afghanistan. Taliban har svært mange steder å retirere, bin Laden har fremdeles også dét. Pamir-området med fjelltopper opp i 7000 meters høyde ligger som et ingenmannsland mellom Afghanistan, Pakistan, India, Kina og Tadsjikistan.
Myndighetene i Tadsjikmistan har lenge vært ute av stand til å kontrollere selv heroinsmuglingen gjennom Pamir-massivet. Her kan Osmana Bin Laden finne skjul hvis han kan krysse Pansjèr-dalen der Nordalliansen står. Og det kan han.
For nettopp i Pansjerdalen sleit sovjetarmeen med ufremkommeligheten. Fjellpass opp i 6000 meters høyde forteller sitt.
Basene til den antisovjetiske geriljafronten lå så utilgjengelig til at russerne raskt gav opp å bruke sine gunship-helikoptere. I de trange dalførene ble disse lette bytter for afghanske partisaner med erobrete, russiske SAM 2-raketter eller amerikanske Stinger-missiler.
Tanks og pansrete personellkjøretøyer med belter kom ikke i nærheten av baseområdene, men ble forlatt 50-60 km unna. Så måtte hver soldat bære en oppakning på 40-50 kg og gjerne traske oppover bratt lende i tre dager før det kunne tenkes på kamp.
I disse traktene falt mange russiske soldater under Afghanistankrigen, i alt 16000 falne og tre ganger flere sårete. I dag nekter den siste øverstkommanderende for det sovjetiske felttoget overhodet å snakke med NRK om Afghanistankrigen. Generaloberst Boris Gromov har trukket i sivil for lenge siden, og er guvernør i landområdet rundt den russiske hovedstaden. Han mistet sin kone i Kabul. Vinteren 1989 omfavnet hans lille gutt ham da han kom skrittende over broen til Termèz i Uzbekistan som den siste sovjetiske soldat. ”Vi skulle aldri dratt inn dit i utgangspunktet!” – sa feltherren den gang. Nå skal amerikanerne dra motsatt Gromovs siste vei – inn igjen.
Nordalliansen – en problematisk alliert
Fra russisk side advares Nordalliansen nå mot å tro at den slo Taliban på egen hånd, eller at Taliban overhodet er slått.
Våpnene fikk Nordalliansen fra Russland, amerikanerne svekket Taliban slik at Nordalliansen overhodet kunne komme militært på talefot med Taliban. Særlig advarer russerne Nordalliansen mot å tro at den kan sette opp en regjering etter sitt eget hode i Kabul.
Slik fungerer arbeidsdelingen mellom USA og Russland nå. Nordalliansen settes inn mot de rene Taliban-styrkene, russerne prøver å mane Nordalliansen til besinnelse, mens amerikanske og britiske elitetropper har til oppgave å konfrontere Talibans Birigade 55, elitestyrken med mye folk fra araberstatene i geleddene.
Nordalliansen kan lett bli en like uhåndterlig alliert for amerikanere og russere i Afghanistan som UCK ble i Kosovo fra someren 1999. Indre motsetninger i Nordalliansen langs de etniske skillelinjene, fører lett til svekket selvdisiplin, indre splid og aksjoner på tvers av interessene til allierte grupper og stater.
Topplederne i Nordalliansen er gamle hauker fra krigen mot russerne. Men de yngre, særlig i nord, snakker mistenkelig godt russisk. Blant dem fins mange med utdannelse fra Sovjetunikonen og Russland. Dette i seg selv skapte en voldsom avstand til konservative Taliban, ”som ville trekke vår religion 500 år tilbake i tid!” – høres ofte i de lave, brune ørkenbyene i det nordlige Afghanistan.
I dag er Afghanistan antakelig et av de mest utilgjengelige steder på jord etter krig i nærmere 30 år. Også under monarkiet frem til 1973 frem til 1973 var f.eks kvinneundertrykkelsen voldsom. Barn teller lite og fremstår som en forsikringsfaktor i trengte tider, de eldstes krav på all makt og respekt er grunnleggende – også blant tadsjikene og usbekene.
Selvsagt har Nordalliansen prøvd å revoltere mot det ekstreme synet til talibene. Men fremmedfrykten, forakten for dem utenfor egen nasjon, og dyp, historisk betinget mistillit gjør faren for voldsomme overgrep mot den tapende part stor i Afghanistan – nok en gang.
Og da tas ingen fanger. Det har krigsherrer aldri heller gjort når de har herjet med hverandre på det uttrørkede jordsmonnet til afghanerne.