«Hvil i fred», Fred, Fran og Frank

Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i Nairobi.

Hør Korrespondentbrevet i lyd.

Det hjalp på humøret da jeg en morgen tumlet ut av losjiet som den britiske hjelpeorganisasjonen Malaria Consortium hadde stilt til min rådighet i Aweil, et hett og støvete administrasjonssenter helt nord i lutfattige Sør-Sudan.

Jeg hadde tørnet inn hos malariabekjemperne kvelden i forveien uten å legge merke til de tre avlidne som stod pent oppstilt langs veggen til mitt temporære husvære.

Krigens ofre

Dagen hadde vært tøff.

Tre timers vaskebrettkjøring opp til en flyktningleir nær grensen til Darfur – og like mange timer ned fra den - kunne tatt knekken på yngre og sterkere rygger enn min.

Det var nå en ting.

Tyngre var det å møte og intervjue ofrene for den sanseløse borgerkrigen i Darfur, der militsene på begge sider i denne blodige konflikten fortsetter sine herjinger og kamphandlinger med drap, voldtekter og andre overgrep mot sivilbefolkningen uten at det internasjonale samfunnet får stanset det som skjer.

Det er vanskelig å holde humøret oppe etter å ha møtt en far fra Darfur. Han kom på sykkel og hadde surret en plaststol fast til bagasjebrettet. Der satt hans to år gamle tvillinger.

Han hadde syklet gjennom jungelen med dem fra Darfur i fire døgn etter at konen var blitt drept av en av militsene. Nå så han seg om etter noen i flyktningleiren som kunne passe tvillingene, for han skulle sykle tilbake til Darfur.

Han hadde flere barn som han måtte hente.

Viftenes død

Men så stod heldigvis Fred, Fran og Frank der med påhengte gravskrifter.

De hadde alle fått sine ettermæler av malariastaben som de var forutsatt å betjene i brennhete Aweil, der det ikke er uvanlig at gradestokken kryper opp mot 50 plussgrader.

Fred hadde åpenbart vært den første av de tre kinesiske viftene til å bukke under. «Never worked a day in his life» – den jobbet aldri så mye som en dag mens den levde.

Fran hadde heller ikke vært patent. «Couldn’t take the heat» – den tålte ikke varmen.

Og Frank, the Chinese Dragon», den kinesiske dragen som den var kalt, «Went out with a bang and lot of rattles» – den forlot malariakonsortiets tjeneste med et smell og masse skrangling.

Den britiske hjelpeorganisasjonen hadde vært heldig med innkjøpene sine…

Oljen kan drepe freden

Om vel en uke er det folkeavstemning i Sør-Sudan. Da skal den overveiende kristne, afrikanske befolkningen ta stilling til om den fortsatt vil være i union med den arabiske, muslimske majoriteten i Nord-Sudan.

Avstemningen er forankret i fredsavtalen som fikk slutt på borgerkrigen i Sudan for seks år siden, og resultatet er det ingen tvil om: Sørsudanerne sier ja til å forlate regimet i Khartoum.

Men ingen vet i dag hvor smertefri løsrivelsen fra nord vil bli. Grensene, som skal dele Afrikas største land i to, er ikke trukket ennå.

Og i grenseområdene ligger det mye olje i bakken. Mest ligger likevel i sør, i områder som ikke er omdiskutert. Men for å få oljen ut, må regjeringen i Juba sende den i rørledninger som går gjennom Nord-Sudan.

Det er duket for knallharde og etter alt å dømme dramatiske forhandlingsrunder så snart resultatet av folkeavstemningen kommer i slutten av denne måneden.

Mye står på spill, ikke minst sett med norske øyne. Fredsavtalen som fikk slutt på den 22 år lange borgerkrigen i Sudan, den krevde mer enn to millioner menneskeliv, er et norsk diplomatisk prestisjeprosjekt.

Daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen var en av de fremste arkitektene sammen med amerikanske og britiske diplomater da avtalen kom i stand, og norske bistandsmidler i milliardklassen er sprøytet inn for å sukre den både i Nord og Sør-Sudan etterpå.

Men det har gått galt med andre norske prestisjeprosjekter på fredsfronten.

Oslo-avtalen ble ingen suksess i Midtøsten fordi de viktigste stridsspørsmålene først skulle løses senere, etter at det var bygget opp solide tillitsforhold mellom israelerne og palestinerne. Den tilliten materialiserte seg aldri, og resultatet kjenner vi.

På Sri Lanka gikk det heller ikke bra for de norske fredsmeglerne, og nå nærmer sannhetens øyeblikk seg også i Sudan.

Svaret kjenner ingen

Bryter volden løs igjen, eller oppnås det minnelige løsninger mellom sør og nord i løpet av våren slik at Afrika får en ny nasjon som anerkjennes internasjonalt utpå sommeren?

De fleste Øst-Afrika-eksperter jeg har snakket med, både i Juba og i Nairobi, tror løsrivelsen vil gå fredelig for seg. Men de er ikke sikre.

De mener at presidenten i Khartoum, Omar al-Bashir, som den internasjonale straffedomstolen i Haag har tiltalt for krigsforbrytelser i Darfur, har indre spenninger i sin regjering.

Det kan ikke utelukkes at han blir styrtet, og hva skjer da med forholdet til Sør-Sudan? Vil mer krigerske krefter da gi slipp på oljefeltene i sør?

Spekulasjonene svirrer.

Det alle er enige om, er at den nye afrikanske nasjonen, om den kommer, står overfor helt formidable utfordringer på de fleste områder.

Analfabetismen er skyhøy, knapt en fjerdedel av befolkningen på vel åtte millioner innbyggere kan lese og skrive. Asfalt er en sjeldenhet på det sparsomme veinettet, det er snakk om rundt 60 kilometer på et landområde på størrelse med Frankrike. Barne- og mødredødeligheten er verst i verden, også videre, også videre.

Men lutfattige Sør-Sudan er rikt på ressurser. Oljen er altså der, og det finnes også store forekomster av mineraler. Og vann. Nilen renner gjennom landet, jordbruket, som har ligget nede i alle krigsårene, kan utvikles.

Korrupsjonens svøpe

Det er ikke helsvart om Sør-Sudan unngår å bli en ny feilslått stat, at den slipper å bli trukket ned av omfattende korrupsjon og maktmisbruk i likhet med så mange andre afrikanske nasjoner de siste femti årene.

Jeg sitter og skriver dette korrespondentbrevet i et land som er så gjennomsyret av korrupsjon at det preger selv nivået på fotballen.

Mine afrikanske venner forteller meg at jeg ikke må tro det er tilfeldig at Kenyas landslag kommer så dårlig ut internasjonalt som det gjør.

Selv på klubbnivå skjer ikke uttakene nødvendigvis etter prestasjoner blant spillerne. Det er som regel foreldre med tykke lommebøker som får se sine håpefulle på laget etter å ha gitt treneren en konvolutt eller to.

Korrupsjonen er så utbredt i Kenya at det knapt finnes noe offentlig kontor der ikke en stor eller liten påskjønnelse påskynder saksbehandlingen. Så godt som alle embets- og tjenestemenn synes å være mottakelige, i alle fall om en skal tro en serie rapporter til Washington fra den amerikanske ambassaden i Nairobi.

Det er selvfølgelig Wikileaks som har lagt ut korrespondansen, lekkasjene har prydet avisforsidene her i hele desember, og det er ikke så rent lite vi har fått ta del i.

Tåkelegging i system

De amerikanske diplomatene siterer for eksempel den nye sjefen for Kenyas anti-korrupsjonskommisjon, Patrick Lumumba, som skal ha sagt at han er overbevist om at neppe finnes en eneste av de 42 regjeringsmedlemmene her i landet som ikke er til salgs.

Den amerikanske ambassadøren Michael Ranneberger påpeker hvor utrolig det er at Kenyas riksadvokat Amos Wako ikke har klart å reise tiltale mot noen høyere politiker eller embetsmann for korrupsjon i løpet av de 18 årene han har hatt embedet.

Han har latt som han ønsker å bekjempe korrupsjonen, men i stedet har han beskyttet eliten som styrer landet, gjennom et avansert trenerings-, røyk- og tåkeleggingssystem, heter det fra ambassadøren.

Ranneberger skriver rett ut at han har sterke mistanker om at riksadvokaten er med på og tjener penger på korrupsjonen i alt offentlig styre og stell.

Også den tidligere lederen for antikorrupsjonskommisjonen får sitt pass påskrevet i ambassaderapportene til Washington. I likhet med riksadvokaten kan også han vise til et nesten rent rulleblad gjennom en årrekke, der han verken har etterforsket eller fått stilt for retten en eneste høyere embedsmann eller politiker.

Dette er enestående i et land som er rangert blant verdens mest korrupte, heter det.

Så det er ikke uten en viss tilfredsstillelse at jeg like før jul, med stempel i passet, fikk innvilget arbeids- og oppholdstillatelse i Kenya for årene jeg skal være her.

Det tok nesten fire måneder, men til gjengjeld slapp jeg å påskynde saksbehandlingen i immigrasjonsdepartementet på noen som helst måte.

Ha et godt, nytt år.