NRK Meny
Normal

Gravører, keisersnitt og trafikkdød

I trafikken i Nairobi gjelder «chicken-prinsippet»: Den med dårligst nerver gir seg. Samme gjelder vordende motvillige fedre - men der hjelper kenyansk radio på direkten gjerne til.

Video Trafikkaos i Nairobi

Nett-TV: Se trafikken stange nedover en av hovedveiene i Nairobi. Foto: James Wachira.

Lars Sigurd Sunnanå i Nairobi
Foto: NRK

Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i Nairobi, Kenya.

Jeg har valgt å klare meg uten egen bil i Nairobi. Bare tanken på å kjøre selv får det til å gå kaldt nedover ryggen.

Etter en del år i Amman som NRKs Midtøsten-korrespondent, trodde jeg at jeg var blitt vant til det meste, for ikke å si verste, av trafikale utfordringer.

Men maken til hva jeg ser og opplever her i Kenyas hovedstad, var jeg ikke på noen måte forberedt på da jeg kom hit for et halvt år siden.

Les flere korrespondentbrev fra Lars Sigurd Sunnanå: Viftene i Aweil | HMS og Mugabes vuvuzela

Høy fart gir forkjørsrett

«Chicken» kalles kjøringen i USA, når to sjåfører gir bånn gass rett mot hverandre og den med de dårligste nervene svinger unna i siste liten for å unngå kollisjon. Men i USA er «chicken-kjøringen» som regel forbeholdt utagerende ungdommer på lørdagskvelden, her i Nairobi er dette kjøremønsteret standard.

Trafikklys finnes det noen få stykker av. De virker som regel høyst sporadisk, og det er svært få kenyanere som bryr seg om dem når de sitter bak rattet. Det som gjelder, er å holde fart inn i krysset.

Høy fart gir en slags forkjørsrett som andre bilister forstår og respekterer. Som regel da, for det smeller i ett sett ikke bare i veikryssene men også på rette strekninger.

Gatelegemene er gjennomgående så hullete at en må kjøre siksakk mellom de dype gropene for å berge understell sånn noenlunde. Så en må alltid være forberedt på en møtende bil på den siden av veien en tror en har for seg selv.

Ikke minst da gjelder «chicken-prinsippet»: Den med dårligst nerver gir seg. Særlig om det er en matatu som kommer.

Dødelige bussturer

Matatuene er små minibusser med fra tolv til fjorten passasjerer som det virkelig gjelder å passe seg for. Matatu-sjåførene bryr seg ikke i det hele tatt om trafikkregler.

De kjører mot kjøreretningen om det gir raskest fremdrift, de bruker fortauene som ekstra kjørefiler og det går nesten ikke en dag uten at avisene kan fortelle at en passasjerlast eller to er strøket med i frontkollisjoner eller utforkjøringer med disse minibussene.

Heldigvis er det ikke alltid at det går så veldig fort i trafikken i Nairobi. For den står stort sett stille. Hvert gjøremål i byen tar enormt med tid.

Drosjesjåførene jeg tyr til i mangel av egen doning, verken klarer eller våger å kjøre like rått som matatu-gjengen. Så det blir å sitte der i køen og lytte til de lokale radiosendingene som fyller eteren i storbyen.

Gravøren på lufta

Sendingene er friske, for å si det forsiktig.

For et par dager siden var det Nairobis mest populære innringningsprogram jeg fikk gleden av å følge mens drosjen sneglet seg frem i rushet på ettermiddagen.

En ung kvinne meldte seg da fortvilet på telefonen – med fullt navn - og fortalte at hun var blitt gravid.

Hun var to måneder på vei, men da hun fortalte «gravøren» om at hun var i lykkelige omstendigheter hadde han brått og plutselig begynt å skygge unna, selv om han hadde lovet henne dypt og inderlig at han skulle ta henne som kone nummer to.

Nå tok han ikke telefonen hennes lenger.

– Hvilket nummer har han? spør programlederen.

Hun får det og ringer «gravøren». Han aner fred og ingen radiofare når han ser nummeret som kommer opp på mobilen, og vips er han på lufta og må svare for seg.

Det er sånt det blir høye lyttertall av i Kenya.

Uthengt til spott og spe

Personvern er i det hele tatt et tøyelig begrep i Afrika.

Nairobi-avisen The Standard kunne her om dagen for eksempel gi oss innsikt i familielivet til en navngitt mann i en landsby utenfor Molo i Riftdalen nord for hovedstaden.

Han hadde fått tre barn med datteren sin – det hele hadde startet da hun var fjorten år gammel, og jentas bror var intervjuet og gav livaktige skildringer til avisen om hva som hadde funnet sted.

For sikkerhets skyld bringer avisen store bilder av den incestuøse far og datteren. Og ikke bare det: Også barna hennes er avbildet.

Jo, her nede skulle sannelig Pressens faglige utvalg hjemme i Norge fått litt å henge fingrene i.

Rettsreportasjene overlater lite til lesernes fantasi.

Vi kan lese i detalj om den tjuefem år gamle snekkeren som først ble rundjult av politiet og deretter stilt for retten – etter å ha stått i med en geit langt ute i bushen.

Han hadde fortalt dommeren at grunnen til at han hadde begynt å gå til sengs med geiter – det var ikke første gang – var at han ikke hadde klart å få drag på damer, det til tross for at han hadde skaffet seg en stor og myk seng.

Og vi kan lese om tjuesjuåringen som hadde misbrukt sin sengeliggende, sekstien år gamle far, seksuelt i en årrekke.

Masai-hjelpen

Det går unna i spaltene, og det er kanskje ikke så nøye med personvernet i et land der kriminaliteten henger over en som et spøkelse.

Selv går jeg ikke et skritt utendørs etter mørkets frembrudd. En hvit mann vil som regel ha penger og mobiltelefon med seg, og det frister for mye i en hovedstad der nøden og fattigdommen møter en over alt.

Selv min afrikanske fotograf James tar sine forholdsregler når vi jobber sent, og han må ta drosje hjem.

Han bor i bydelen Zimmermann, som ikke er trygg på noen som helst måte etter at det er blitt mørkt.

Drosjesjåfører tør ikke kjøre inn, men det er holdeplasser der sjåførene kan stanse. På holdeplassen står det en håndfull høyreiste hjelpere fra masai-stammen. For ti norske kroner leier du en masai – de har lange, tunge kniver og masaihjelperen sørger for at en kommer seg trygt hjem de siste metrene.

Loven i borgernes hender

Det er som regel arbeidsledig, rotløs og narkotikapåvirkete ungdommer som er trusselen der fotograf James bor.

Noe politi er sjelden å se i bydelen, så når naboer klarer å stanse og ta noen av ungdommene, er avstraffelsen gjerne kontant: Et bildekk tres over dem, parafin helles på og en fyrstikk fullfører lynsjingen.

Det er ikke lett å sove i Zimmermann. Faren for at noen skal bryte seg inn og stjele hva som måtte finnes i hjemmet, er der hver natt. Særlig mellom klokken tre og fem om morgenen skjer innbruddene.

James holder seg derfor våken da, slik at han kan lage bråk og rabalder som varsler naboene om det skulle komme et innbrudd og inntrengerne true ham og familien.

Keisersnitt for budsjettene

Livet er i det hele tatt brutalt og nådeløst for svært mange av Kenyas førti millioner innbyggere. Og noe av det mest opprørende, er behandlingen som fødende kvinner utsettes for på mange av sykehusene i landet.

I utgangspunktet koster det ikke all verdens å få hjelp på fødeavdelingene. Det er snakk om en hundrelapp i norske kroner for en normal fødsel. Det klarer som regel ektemannen og/eller familien å skrape sammen.

Men det blir ikke penger av dette. Ikke for sykehusadministrasjonene som er pålagt å holde budsjettmål, de også, det er ikke bare i Norge det er slik.

Så løsningen er keisersnitt. Sju av ti kvinner som føder på sykehus i Kenya, blir fortalt at her må det keisersnitt til om alt skal gå bra.

Mulighetene til å si nei og argumentere, er selvfølgelig ytterst små mellom veene. Så da blir det keisersnitt for dem, og ikke hundre norske kroner å betale, men rundt tusen – og det er en tung bør å få løftet for de aller fleste.

Og hvis du ikke klarer å betale, holdes du igjen med babyen inntil mannen eller slekta kommer med pengene. Og når det skjer, har regningen ballet på seg. Sykehuset tar betalt også for dagene som mor og den nyfødte holdes igjen.

At ikke hjelpeorganisasjoner og land som gir bistand til Kenya, knegår regjeringen her til å slutte med denne uverdige behandlingen av sine kvinner, er meg en gåte.

Særlig med tanke på det enorme nærværet som den internasjonale bistandsindustrien har i veltempererte Nairobi – det skal være et sted mellom førti og femti tusen gode hjelpere på plass i byen – alle kan ikke ha unngått å få med seg uvesenet.

Tørkekatastrofe nå igjen?

Men i øyeblikket er det først og fremst tørken som opptar de tunge hjelpeorganisasjonene.

Deler av Kenya, Somalia og store områder ellers i øst-Afrika opplever nå den omvendte effekten av la Nina, havfenomenet som har druknet Australia i regn i vinter.

Her er det blitt for tørt, siden det i den årvisse lille regnværsperioden i oktober/november bare falt noe under halvparten av den nedbøren som var ventet.

Kveg dør i tusenvis hver dag, og sulten krever nå flere og flere menneskeliv i de tørkerammede områdene.

Rundt fem millioner mennesker er i faresonen uten at verdenssamfunnet ennå har fått satt i gang omfattende hjelpetiltak, og ingen tør tenke på hva som kan skje dersom også den kommende regntiden, som normalt starter her i mars/april, skulle svikte.

Da vil verden bli vitne til en enda større tørkekatastrofe under Afrikas sol – som om ikke kontinentet har hatt nok av dem fra før.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt