– Så dere ikke løven? Det gjorde jeg!
Nok en falsk løvealarm fra guttungen ved vinduet. Foreldrene smiler overbærende.
Men damen i setet foran tar ingen sjanser. Hun senker avisen og ser ut av vinduet, på akasietrær og løvegult gress, på termittuer og Thomson-gaseller.
Savannen strekker seg helt dit kloden dukker under horisonten, og Afrikas høye himmel tar over.
Snabler og blå tunger
En vortesvinfamilie står på knærne og roter med trynene etter knoller og røtter nær skinnegangen.
Damen foran er ikke interessert i knelende pumbaer. Hun begraver igjen sin egen nese i fredagsbilagets nyheter om Kenyas «rich and famous».
Vi andre i vogn seks ser begeistret på elefantfamiliene, på gressende sebraer og nervøse gaseller, utenfor togvinduet.
Beitende gnuer ser plutselig opp, flokken hiver seg rundt med ustriglet skjegg, og forsvinner i stiv galopp i en rustrød støvsky. Toget uler. Masai-sjiraffen later som ingenting.
Den er så nær at vi ser savanne-tårnets blå tunge. Hornet i panna avslører at det er en stasokse som står der og spiser blader av nåletregrener.
Guttungen anslår høyden til nærmere ti meter. Foreldrene noterer nok en verdensrekord.
Made in China
De første dyrene dukket opp i Nairobis egen nasjonalpark, rett etter at det kinesiske diesellokomotivet hadde dratt oss bort fra byens nye stolthet, den futuristiske jernbanestasjonen et par mil utenfor hovedstaden.
– Toget er fantastisk, sier George Kadietchi.
Han har bestilt vindusplass på annen klasse. Prisen er vel 80 kroner. Det er billigere enn bussen.
– Og tenk at vi skal gjennom Tsavo, uten å betale parkavgift!
Kadietchi jobber selv som viltvokter i et lokalt reservat nordvest i landet, og vet at safarier kan være svindyrt.
De fleste om bord er kenyanere. Men av utenlandske turister er kineserne i flertall. Tou er en hipp, ung mann fra Beijing.
– Jeg er veldig stolt. Tenk. Det er mitt land som har bygget dette, og det stod ferdig ett år før fristen, sier Tou.
Kinesiske skinner bærer 1200 passasjerer ned til tropekysten. Der venter endeløse, kritthvite strender, med palmer, kokosnøtter, korallfisk, leende barn, den gode historien, nye vennskap og alt det der.
Lokomotivførerne er også kinesere. De frakter oss nærmere de lokale paradisstrendene Tiwi og Msambweni. Der tilbyr fiskerne på stranden østers, blekksprut og red-slappere, og kanskje en tur utenfor korallrevet?
En uthult mangostamme, med to utriggere og latinerseil er aldri langt unna. Den er perfekt for fiske etter små tunfisk og en stor Blue Marlin.
Paria i Paradis
Men for kystbefolkningen er ikke dette nødvendigvis et paradis. Mange klager over at folk fra hovedstaden, med penger, bekjentskaper og med myndighetenes velsignelse, tar land som har tilhørt lokale familier her i generasjoner.
Folk langs kysten mener også at de blir forbigått når gode jobber tilbys, og når nye skoler og helstasjoner skal bygges. Mange er lei av at storsamfunnet bare viser interesse for denne delen av landet, når muslimsk ungdom anklages for å ha kontakt med terroristbevegelsen fra Somalia, al-Shabaab.
Toget går til Mombasa, der Fort Jesus ble hugget rett inn i korallklippen, som et portugisisk forsvarsverk for 500 år siden. I bukten nedenfor lå Vasco Da Gamas skip for anker i seks aprildager i 1498, før de dro noen mil lenger nordover langs kysten, til Malindi.
Derfra fant de sjøveien til India, med mai-monsunens medvind og en arabisk los. Det forandret verdenshistorien.
Den egentlige grunnen
Tre hundre år senere, på slutten av 1800-tallet, ble 30 000 indere fraktet motsatt vei. Arbeidsinnvandrerne skulle bygge britenes jernbane.
Men kundegrunnlaget var mer enn skrint. Få bodde langs skinnene. I Nairobi bodde nesten ingen. Stedet var bare et depot for utstyr til jernbanen, halvveis til endestasjonen i Uganda.
Banen var dømt til å gå med underskudd og fikk snart tilnavnet Lunatic Express, et prosjekt hinsides all forstand.
Men jernbanen ble ikke bygget med folks behov i tankene. Britenes jernbane var et politisk prosjekt.
Imperiet ville vise muskler i det store kappløpet om Afrika, mot slutten av 1800-tallet. Soldater og utstyr skulle kunne fraktes raskt opp fra kysten, dypt inn i det afrikanske kontinentet.
Der lå Uganda med britiske interesser, og der lå Victoriasjøen. Tyskerne hadde lignende planer i Tanganyika, daværende Tanzania. Det hastet.
Den som kontrollerer Afrikas største innsjø, har en hånd rundt Nilens strupe. Dette var viktig for Det britiske imperium, med store økonomiske interesser nedstrøms, særlig i Egypt.
«Bomullsindustrien i Lancashire var på aggressiv jakt etter billige og gode råvarer», skriver professor Terje Tvedt i den store boka om Nilen. Råvarene ble vannet av verdens nest lengste elv.
Men jernbanen ga også grunnlaget for dannelsen av landet Kenya, som fikk sin selvstendighet 60 år etter at det første toget rullet inn til Nairobi.
«Det er ikke uvanlig at et land bygger en jernbane, men det er uvanlig at en jernbane bygger et land», sa britenes leder i Øst-Afrika.
Det var også uvanlig at jernbanekonstruksjoner i Afrika brukte norsk tømmer.
Norske sviller Afrika rundt
Det hadde seg slik: Direktøren i Saugbrugsforeningen i Halden fikk nyss om at tømmer var fenomenalt godt betalt på Zanzibar.
Han hadde selv mye usolgt trevirke liggende fra Haldenvassdraget og tilkalte firmaets kaptein, Oscar Christian August Olsen.
Kapteinen lettet anker og dro med seilskuta Lärkan, fullastet med tømmer fra Halden, nedover Afrikas vestkyst og rundt Kapp det gode håp, til sultanens Zanzibar.
Der ble tømmeret solgt for så mange sølvrupier, at flere mann måtte hjelpe til med å bære betalingen til banken, leser jeg boka om Zanzibar-Olsen. Kona mi fant den i en bokhandel i Stonetown, Zanzibars hovedstad, men den finnes også i norsk utgave.
Kaptein Olsen bosatte seg på krydderøya. Flere skipslaster fulgte. Noe av tømmeret ble eksportert til fastlandet, til Britisk Østafrika og til byggingen av jernbanen der.
Mesteparten ble brukt til gjerder og jernbanebygninger, men noen stokker ble til sviller på savannen. De ligger der fremdeles.
Sviller fra Østlandet, lagt av indiske arbeidere i Øst-Afrika, med britenes skinner oppå, det er denne kombinasjonen som nå er erstattet av kinesiske, preproduserte moduler.
Ikke bare jubel
Motstanden mot jernbanen har vært hard i kenyanske aviser. Banen har kostet for mye, hevder kritikerne. Mer enn det den lengre jernbanestrekningen fra Djibouti til Addis Abeba i Etiopia hadde kostet.
Toget går for sakte, ifølge kritikerne. Toppfarten er bare 120 kilometer i timen. Den til Addis er raskere, påpeker kritikerne.
Begge er finansiert, tegnet, konstruert og blir drevet av kinesiske selskaper, men etiopierne valgte en elektrisk variant. Denne går på diesel. Gårsdagens løsning, sier kritikerne.
Jernbanen er også kraftig kritisert for å ta en jafs av Kenyas minste nasjonalpark, inne i landets hovedstad og for å gjøre et større inngrep i landets største nasjonalpark. Tsavo er like omfangsrik som Oslo, Akershus og Buskerud til sammen.
Men nå ligger de kinesiske skinnene godt festet på Tsavos røde jord. Hver dag farer ett tog over dem i hver retning, forbi fruktbare jordbruksområder, slum og søppel, forbi sementfabrikker, turistmål, våtmarksområder, bolighus og til Øst-Afrikas største havn.
Optimistene i regjeringen mener at jernbanen vil lønne seg når det får hånd om 40 prosent av all last som losses fra skip i Mombasa. Tallknuserne viser til at selv om alt gods fra havnen ble fraktet med toget, så ville jernbanen fremdeles tape penger.
Den gamle jernbanen skulle aldri lønne seg, men den kostet blod.
Blood on the tracks
1500 arbeidere døde rundt forrige århundreskifte. Det er mer enn ett indisk liv per kilometer.
De døde av ulykker, overfall, malaria og andre tropesykdommer. Og løvene, de kom om natten, til dit arbeiderne bygget broen over Tsavo-elven.
Rundt 30 indiske jernbanearbeidere døde bare der. Eller var tallet 135, slik oberstløytnant Patterson påstod? Det var han som ledet arbeidet.
Folkene hans ble drept av to mankeløse, menneskeetende løver. Utallige forsøk på å tilintetgjøre morderne hadde feilet i måned etter måned. Til slutt var det oberstløytnanten selv, hans Martini Karabin kaliber 303 og hans to pistoler, som traff løvene med nok fulltreffere.
Den siste hadde ni kuler i kroppen, ifølge Patterson selv. Flere treff var dødelige. Men beistet reiste seg gang på gang, til den fikk en ny kule gjennom hodet, brølte, falt om og døde, tyggende på en grein.
Patterson tjente godt på boka The Man Eaters of Tsavo. Han tjente også en bra slant på salget av de utstoppede løvene til Det naturhistoriske museet i Chicago. Der er de ennå.
Hadde han levd lenge nok, ville Patterson kunnet glede seg over at boka har gitt stoff til flere filmer. Michael Douglas spilte i The Ghost and The Darkness
Proof of life
Menneskeeterne har vært en del av vår families historie, sier Shah, en distingvert mann av indisk avstamning. Han sitter på første klasse med sin tenåringssønn, og ser ned på elven der oldefaren nesten var blitt løvemat.
De er levende bevis på at noen i Pattersons arbeidslag klarte seg.
Nå er det sønnens tur til å se stedet hvor hans egen gren av familietreet, var nær ved å bitt tvers av. Faren er ivrig, men sønnen kjeder seg. Toget går for sakte.
Dette nye toget tar fire og en halv time, sier inderen. Det gamle tok visst tolv?
– Vel, sier jeg, da jeg tok turen fra Mombasa for noen måneder siden, brukte vi 20 timer på de snaue 50 milene til Nairobi.
– Det gikk så langsom at ungene kappløp med toget i flere mil, og vant.
Far og sønn vet ikke hva de skal tro, og helt sant var da heller det siste. Men det kunne vært det.
Tuslende tog
Stoppene var mange og lange. Passasjerene trengte ikke stasjoner. De ble plukket opp der de var. Syklister strøk forbi i oppoverbakker i 35 graders varme, og med et fuktighetsnivå som en varm dusj.
Ikke rart at viftene hang tett i tett fra kupétaket. Desto rarere at ingen av dem virket.
Men kjøleskapet var i orden, og i restaurantvognen var det lyst og livlig. Hvitkledde kelnere serverte suppe av sølvterriner. De bar iskalde, grønne flasker med Tusker Malt, dette gode, lokale ølet, rundt til begeistrede gjester.
Jeg skålte med en gammel tysker ved nabobordet. Han svettet og peste i vest og sløyfe, og stønnet fram at dette var den verste turen han hadde opplevd på sine 40 år som tysk immigrant i Øst-Afrika.
Tusker med en tysker
Han dro i bukseselene, glattet ut den pistrete barten med en hånd, og fortalte at han hadde hatt et lite, men innbringende elektrofirma i Mombasa. Dette toget hadde han tatt en rekke ganger. Men det var den gang bestikk og tekanner var i grovt sølv med bokstavene U og R gravert inn, med kroner og kruseduller.
Uganda Railway var nedlagt lenge før tyskeren kom, men i restauranten var det fremdeles tungt sølv i mugger og fat.
Jeg så på dagens versjon av lettmetall og hardplast. Terrinen var alene om å holde stilen.
Den gang var middagen en femretters triumf. Nå skulle vi være glad til om maten ble fordøyd før den måtte ut, sa tyskeren.
Baronesse uten seng
Kveldskonduktøren hadde lagt på rent sengetøy. Jeg lå bedre enn det Karen Blixen gjorde på sin bryllupsnatt. Enda hun var gjest i guvernørens vogn på den samme skinnegangen, på vei til sin afrikanske farm, for første gang.
Den unge, danske kvinnen gikk i land i Mombasa som Karen Christentze Dinesen, den 14. januar 1914. Senere samme dag forlot hun havnebyens jernbanestasjon som baronesse Karen Christentze von Blixen-Finecke. Klokka 11 hadde hun giftet seg med sin tremenning, baron Bror Blixen-Finecke.
I et brev til moren forteller hun om Mombasa som et glødende drivhus, om at vielsen bare hadde tatt 10 minutter, med en svensk prins som vitne.
103 år etter trillet min sovevogn sakte på de samme skinnene, på de samme svillene, noen av dem langveisfra. Nå er alt kinesisk. Det er raskere, billigere og nok atskillig bedre.