NRK Meny
Normal

Muslimske damer - søtest i Brussel

Jarle Roheim Håkonsen har sendt oss ukas korrespondentbrev. Det er fra EU-hovedstaden og tar for seg klær og stæsj.

Kvinne med hijab

En kvinne med hijab snakker i telefonen.

Foto: FETHI BELAID / AFP

Brussel: Jarle Roheim Håkonsen
Foto: NRK

Jeg fikk øye på en veldig pen dame her forleden. Og det var hijaben hennes som fikk meg til å smile. For hun brukte hijaben som handsfree.

Hijab-handsfree er en raskt voksende mote her i Belgia. Og nå smiler jeg godt hver gang jeg ser damene som har mobiltelefonen, altså selve telefonen klemt mellom kinnet og det stramme hodeplagget som jo går ned under haka, som du vet.

Og om de ikke får jobb i politiet, for det får de ikke her heller tror jeg, så kan de i alle fall holde snakken i gang mens de bruker hendene til hva som helst. For eksempel å buksere tre viltre guttunger inn i baksetet på en liten Renault 5 og kjøre dem hjem til lunsj. Slik hun jeg snakker om var i ferd med.

Jeg smiler av disse damene - ikke bare fordi de får meg til å tenke på den betente hijabdebatten hjemme, og på at hijaben er så praktisk åpenbart, men fordi dette faktisk er første gang noen har fått meg til å tenke positivt om klesvalg, stil eller framtoning her i byen.

Du kan også høre Jarle Roheim Håkonsens korrespondentbrev her i NRKs nettradio .

Fra Texas med Jesus

For Brussel er grå. Bygningsmessig, politisk og ofte menneskemessig. Mange ser litt triste ut, de hilser lite og de har nok med seg selv.

Vi har blitt godt kjent med en amerikansk familie som har flyttet inn i nabolaget. De er misjonærer. De kom fra Texas for å spre Jesu budskap til et folk som trengte det. De lurte på å dra til Afrika eller Asia slik de fleste tradisjonelle misjonærer, men de valgte Brussel. De ville spre litt glede og positivitet. Storbymisjonærer finnes mange steder, altså også i det rike Europa - og målet er å hjelpe ikke bare materielt, men menneskelig.

Karl Lagerfeld

Det tyske moteikonet Karl Lagerfeld på besøk hos EU i Brussel.

Foto: Christian Lambiotte / AP

John og Elizabeth har tenkt å starte på T-banen i Brussel. De ser det som en herrens misjon å få folk til å smile litt mer, snakke med hverandre, være mer høflige. Se hverandre.

Ja, rett og slett være litt mer som DEM, med andre ord akkurat sånn som misjonærer alltid har tenkt.

At belgierne er noe innadvendte plager ikke meg, det gjør jo at en slipper å lengte hjem, tenker jeg.

Og vi får jo nok en grunn til å smile litt lurt, vi som mener spredning av guds ord har ført med seg mye elendighet, at belgierne får smake sin egen medisin. Selv om blodig belgisk overherredømme i Afrika var like mye inspirert av grådighet som såkalt sivilisasjonsspredning.

Jeg er spent på hvordan T-bane misjonærene John og Elizabeth kommer til å bli mottatt under bakken i Brussel. Men først skal texasamerikanerne lære seg fransk, eller rettere sagt litt mumlende, effektiv "bruxellois", det må man ha for å komme på talefot med de fleste brusselboerne. Misjonærer er tålmodige folk.

John og Elizabeth har også lagt merke til det med klærne sier de, men de er ikke ute etter å fiffe opp belgierne klesmessig. Og det er ikke jeg heller, jeg bare konstaterer at de kler seg veldig trist og grått. Eller i brunt, beige eller mosegrønt. Og kanskje mørkt okergult når det våres.

Brussel, Paris, Roma og Madrid

Hvorfor er det gråere mennesker klesmessig og stilmessig her enn i Paris eller Roma? Spør jeg meg og vet at det ikke er størrelsen det kommer an på, for i Antwerpen for eksempel, nord i Belgia er det annerledes.

Kanskje bruker folk i en storby generelt lenger tid foran speilet og klesskapet enn de på bygda, jeg vet ikke. Men når sant skal sies, jeg har vært i mang en fransk småby i frankrike der folk ikke virker er så opptatt av hva de tar på seg og hvordan de steller seg ellers når de skal ut på torget.

Men siden Brussel da ikke er noen småby, så må den kunne sammenligne seg med Paris og Roma og Madrid.

Der er det pene mennesker, i stilige klær, morsomme frisyrer, vågale kombinasjoner. Det er mange ikke i det hele tatt pene mennesker, med fryktelig stygge klær og provoserende dårlig smak, men også de har en tanke med det. Ikke alltid riktignok, men ofte.

Klær og tilbehør er tatt på med en mening. Et signal om hvem du er eller gjerne vil være. Ulike mennesker og ulike smaker som gjør det spennende å gå en tur i byen og enda mer spennende å sette seg på fortauskafeen med solbriller på.

Tilknappede maktmennesker

Hvorfor er det ikke sånn i Brussel, hvor jeg tross alt spiser mine fleste lunsjer og har de fleste kaffepausene?

Kanskje er det på grunn av sånne som meg?

Alle innflytterne. Brussel har jo en firedel av sine innbyggere stammende fra EU og Nato-systemets diplomater, byråkrater, lobbyister og journalister.

Og det er jo en etablert sannhet at journalister kler seg dårlig, like etablert som at byråkrater og faktisk også diplomater kler seg kjedelig. Når jeg begår den konstateringen overfor mine diplomatvenner sier de at diplomater skal kle seg kjedelig for nettopp å være diplomat, men hva er journalistenes unnskyldning?

Vel journalistene - vi skal vel være et sted i mellom de tilknappede maktmennesker og de slumsete hverdagsmenneskene, så da er det kanskje ikke så verst med olabukse og en litt slitt dressjakke.

Men det er jo skoene det kommer an på sier de som har greie på sånt. At det er på skoene en eventuell stil avsløres.

De fleste journalister, meg inkludert har da dårlig stil. Halvslitte, upussede hverdagssko bringer korrespondentene rundt mellom EU-byggene.

Kulehull i panna

Og greit nok kan det være, de som valgte de dyre italienske da vi sammen rykket ut på jobb til Winnenden i Tyskland i forrige måned angret nok. For i skolegården på Albertwille Realschule, der den grusomme massakren skjedde, var det gjørmete.

Så mange satellitt-biler, radiobusser, aggregater og kamerastativ var det der at blomsterbedene og plenene ble gjort om til gjørmete parkeringsplasser og stier.

Så skulle en tro at alt annet enn at det lå døde ungdommer med hodet ned i skolepulten skulle være fullstendig irrelevant?

Neida, det var sjokk nummer to for en uerfaren krimjournalist som meg selv. Der vi tråkket mellom prydbuskene for å få et bilde til eller et intervju med en skoleelev, var mine medjournalisters oppførsel frastøtende.

Noen meter fra oss, ligger 9 skolelever og 3 lærere med kulehull i panna..
De 12 møtte døden så brått og uventet at flere av dem fortsatt holdt blyanten i hånda da de ble båret ut.

Ingenting er verre enn for en forelder eller søster eller bror å miste sin umistelige, og på den måten. Derfor var det en grusom jobb å gå der i søla og prøve å få intervjuer med foreldre og elever.

Mange tittet på meg med sitt mest bedrøvede og foraktelige blikk da jeg tok mot til meg og spurte om en kommentar.

Fotball, sigraretter og latter

Jeg og mange med meg forsøkte å balansere så godt vi kunne mellom respekt for de sørgende og jobben som reporter. For mange var det da også greit å snakke, ja kanskje hjalp det for noen.

Men som sagt, respekten for menneskene som var midt i sitt livs mest skjellsettende øyeblikk var viktig, og derfor var det med forakt for egen yrkesgruppe at jeg registrerte støyende latterkuler og høylydte diskusjoner om fotball fra en gjeng journalister og teknikere. De satt på panseret av reportasjebilene og spiste og røykte.

Da tenkte jeg på Lady Dianas utsagn om at hun har respekt for at pressefotografer har en jobb og gjøre, men at de av og til må la være å jobbe.

Det var en blanding av hardbarkede krimjournalister og mer fintfølende politiske Brussel-korrespondenter som hadde rykket ut til Winnenden. Jeg var glad da jeg kom tilbake til Brussel. Grått og kjedelig javel, men takke meg til et politisk møte å dekke - der det mest dramatiske som skjer er at noen slår knyttneven så hardt i bordet at kaffen skvetter.

Natos jubileumsmøte

Nå dette brevet går på lufta står jeg på grensa mellom Tyskland og Frankrike. Natos 60 års jubileumsmøte holdes en dag i hvert av de to gamle fiendelandene for å markere alliansens fredsbudskap. Det vil si i Tyskland i går kveld og i dag tidlig har de vandret over broen til Strasbourg og en dags møte her i Frankrike.

For akkurat 60 år siden i dag. 4. april 1949 ble alliansen grunnlagt.
På dette kontinentet er gammel fiendskap så gammel at den er kuriøs. Og så mye har skjedd siden den gang at nå for eksempel er helt greit at tyske soldater skal utplasseres i Frankrike. Og tyskerne er hjertelig velkommen ifølge TV-reportasjer som er laget i områdene der soldatene skal slå seg ned og øve sammen med franskmennene.

Så er det da også et vanvittig sårt trengt behov at de Nato-allierte samarbeider mer. De står jo i fare for å tape den første virkelige krigen Nato har begitt seg inn på, den i Afghanistan, nettopp på grunn av manglende samordning.

Det er over 40 land som kriger mot Taliban i Afghanistan, 26 Nato-land og resten ikke-medlemmer. At det gjerne vil vifte med nasjonale flagg og reklamere for sin egen flotte innsats er vel og bra, men når alle gjør det og jobber iherdig på hver sin tue, og ofte er lite innstilt på å ofre seg for felles mål, da er man i nærheten av det som kalles kollektivets tragedie.

Unnskyldning i flygeblader

Men de fransk og tyske vertene var så lite innstilte på å la slike negative tanker dominere dette jubileumstoppmøte at det meste av Afghanistan-snakket ble bestemt å tas i Haag tidligere denne uken. Nato prøver å tenke på sitt frynsete rykte.

Da vil de nok heller se bakover i tid, for eksempel til historien om da amerikanerne kom franskmennene til unnsetning og bombet Strasbourg for å få ut tyskerne herfra i slutten av andre verdenskrig.

Da støvet la seg så amerikanerne fra bombeflyene at den berømte og historiske katedralen i Strasbourg sto der med bare ett tårn. De rev seg i håret over en fatal feilbombing og gruet seg for å bli utskjelt av allierte, stolte franskmenn, soldatene hadde blitt nøye briefet på å unngå historiske og religiøse bygg, det gamle kontinent skulle reddes ikke ødelegges mer.

De trykket opp en ydmyk unnskyldning som de slapp over Alsace i flygeblader, bare for senere å høre at de var kunnskapløse i tillegg til litt slumsete.

La Cathédrale de Notre Dame de Strasbourg er nettopp verdensberømt fordi den alltid har hatt bare ett tårn.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt