Møter med Boko Harams ofre

En nyinnkjøpt hijab, et slags nytt forhold til Gud, hundretusenvis av flyktninger og sterke møter med mødre som savner sine døtre. NRKs Afrika-korrespondent Christine Præsttun har postlagt ukas brev i Nigeria, der Boko Haram skaper redsel.

Montasje - Nigeria

Lærer Jacob Gwama Nihanta, skadde Usman Bagobiri, Hamwa Usman og åtte pr gamle Zainab har alle sterke historier å fortelle. Om Boko Haram, om redsel og om hverdagen i Nigeria.

Foto: Christine Præsttun / NRK

– Ta på deg hijaben og dekk til det blonde håret ditt!

Fotograf Isaac Abrak er streng i tonen. Han kjenner de lokale forholdene ut og inn, mens jeg er ute på min første reportasjetur utenfor Kenya som Afrika-korrespondent.

Hør korrespoondentbrevet fra Afrika-korrespondent Christine Præsttun.

Christine og Isaac

Sammen med fotografen Isaac Abrak har Afrika-korrespondent Christine Præsttun besøkt flere steder i Nigeria.

Foto: NRK

– Welcome to Nigeria

Vi er i byen Yola, i en av delstatene nordøst i Nigeria, der de voldelige islamistene fra Boko Haram herjer. Hver gang vi forlater hotellet, merker jeg hvordan Isaac skjerper sansene, blir konsentrert. Å kjøre rundt med en blond dame i dette området der islamistene mener at alt vestlig er synd, kan være farlig nok.

Fire dager tidligere ankommer jeg hovedstaden Abuja. T-skjorta klistrer seg mot kroppen. 34 grader pluss. Himmelen er høy, lyset er hvitt. Det neste er en stor neve i min.

– Welcome to Nigeria!

Isaac tar meg godt imot. Vi har hatt tett kontakt på e-post de siste dagene, men dette er første gang vi skal jobbe sammen.

Isaac jobber bak kamera, vanligvis for nyhetsbyrået Reuters. Det er han som sender over bildene som havner i norske nyhetsredaksjoner, fra Boko Harams mange blodige bombeangrep. Nå skal han være min gode hjelper i en uke.

TOPSHOTS-NIGERIA-UNREST

I samme øyeblikk som NRK ankommer Nigeria går en stor bombe av i Kano. Rundt 120 mennesker ble drept da to bomber gikk av utenfor byens moske.

Foto: AMINU ABUBAKAR / Afp

Bombe ved ankomst

På vei fra flyplassen inn til Abuja, sjekker Isaac nyhetene på Twitter. Nok en bombe. Denne gangen ble 120 mennesker drept utenfor en moske.

På markedet i Abuja får vi reaksjonene.

En kvinne sier: Jeg har nesten ikke ord lenger, dette er så forferdelig. Hvem vet hvor de slår til neste gang?

Vi sender intervjuet med henne over til Oslo, det skal på i Kveldsnytt. Reportasjen kommer på lufta, men lyden er dårlig. Ledningen min som jeg har koblet til Isaacs kamera, fungerer ikke. En forsmak på de tekniske problemene som venter oss.

#BringBackOurGirls

Nigeria er en stormakt i Afrika. Det mest folkerike landet på kontinentet, med den største økonomien.

Men det er skjebnen til 219 skolejenter som har skapt overskrifter verden rundt. Da jentene ble brutalt bortført fra skolen i April i år, engasjerte det kjendiser som Michelle Obama; #BringBackOurGirls. Men hvor er jentene nå, åtte måneder senere?

Ingen vet, men de som har flyktet fra Boko Harams fangenskap forteller om tvangsgifting og sexslaveri.

Hadde foreldrene våre vært rike...

Isaac tar meg med til slektninger av jentene. De har flyktet fra Chibok i nordøst, hit til Abuja. I utkanten av hovedstaden møter vi Hanwa, søsteren hennes er blant de kidnappede jentene. Rommet hennes er for mørkt til å filme i, hun tar oss imot i en enkel bakgård. Utenfor spiser geitene av en søppelhaug i lav kveldsol.

Hanwa tror at søsteren er drept. Tårene kommer. Og bitterheten:

– Hvis foreldrene våre hadde vært rike, hadde jeg hatt søsteren min tilbake for lenge siden.

Hun setter ord på frustrasjonen folk føler i nord, over å være usynlig for myndighetene i sør, men godt sett av Boko Haram.

Isaac vil vi skal gå, han vil ut herfra før det blir mørkt.

– Malala tvang presidenten til å snakke

Først løy myndighetene om at jentene var funnet, sier han i bilen på vei tilbake. Så løy de om at det var inngått en våpenhvile. Presidenten i sør bryr seg ikke fordi det ikke er hans folk som blir drept!

Han har vendt det døve øret til, helt til fredsprisvinneren Malala kom på besøk og tvang ham til å snakke om jentene. Tenk det, at det måtte ei ung, utenlandsk jente til for at presidenten overhodet skulle bry seg!

Isaac spør meg hvilken stamme jeg tilhører. Han lytter forundret til hvordan det er i Norge. Forskjellen er stor fra landet med flere hundre forskjellige språk og etniske grupper.

I Abuja aksjonerer BringBackOurGirls. Demonstrantene møtes hver eneste dag for at vi ikke skal glemme jentene.

Nigerian time?

På veien dit har Isaac og jeg vår første og eneste krangel. Han er sent ute, jeg spør hvor lang tid det tar å kjøre for å komme til dit. Ti minutter, svarer han. Jeg spør litt vel spydig om han mener 10 minutter nigeriansk tid eller faktiske ti minutter. Isaac eksploderer.

Jeg får en skjennepreken jeg sent skal glemme om at jeg bare må finne meg i at her gjøres tingene på hans måte, at jeg er i Nigeria nå, og at jeg absolutt ikke skal komme her og belære ham om noe som helst. 35 minutter senere kommer vi fram. Vi rekker det. Demonstrasjonen var også forsinket.

Bildene fra demonstrasjonen skal på i Dagsrevyen. Men, noe er galt med kameraet til Isaac. Det får ikke kontakt med datamaskinen. Vi kjører i tett trafikk fra butikk til butikk etter en ny ledning, deretter til en tv-stasjon for å få hjelp.

– Thank you lord!

Tiden går. Vi hadde beregnet god tid, men nå får vi bare en knapp time til redigeringen. Halv sju tikker saken langsomt over kontinentene, inn til NRK på Marienlyst. Det er bare så vidt den rekker fram i tide.

Etter reportasjen er jeg med direkte fra balkongen i Abuja, uten tekniske problemer.

"Thank you Lord", sier Isaac, og synes at Gud har vel liten plass i mitt vokabular. Dermed legger jeg også inn lovprisninger, hver gang noe lykkes for oss med små marginer, som da jeg samme kveld skal være med direkte i Urix på NRK2.

Batteriet på PC-en svikter. Det tar ikke strøm. Med fjernhjelp fra Oslo kommer jeg på 30 sekunder før programmet begynner. Av og til er marginene vel små. Det kan alle korrespondenter skrive under på. Thank you lord.

Utrygt

Før vi drar nordover mot kalifatets grenser, vil Isaac at jeg skal skifte. På supermarkedet plukker han ut en fotsid sort kjortel, med tilhørende slør.

Han har reist i disse områdene før, der skoler bombes og jenter bortføres.

Sikkerhetsvurderingene var mange og lange før vi dro. Færrest mulige dager i det farligste området. Kanskje bytte hotell hver natt.

Mohammed

Mohammed fra Røde Kors fulgte NRK rundt i Yola, der rundt 400.000 flyktninger har bosatt seg, for å komme bort fra Boko Haram.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Norges ambassadør i Abuja satt oss i kontakt med både Røde Kors og Unicef i Yola.

Men hvem skulle møte oss på flyplassen? Det manglet ikke på tilbud. De er ikke bortskjemt med oppmerksomhet i Yola.

Mohammed fra Røde Kors tar oss imot med et stort smil i sin nye ambulanse, der plasten ennå ikke er tatt av setene.

400.000 flyktninger

Yola er ikke lammet av skrekk. Trafikken er tett, det handles og børses langs veien. Men rett under den normale overflaten, er det helt unormale historier.

Mohammed forteller hvordan folk har åpnet sine hjem for mennesker på flukt fra Boko Haram. Byen på 300 tusen innbyggere, har nå fått 400 000 til. De fleste av dem bor hos familie, venner eller bekjente av bekjente. Kjernefamilier på fem, har blitt til storfamilier på 20. Jeg kan bare ane hvilket press de lever under.

I bilen har jeg på meg klærne fra supermarkedet. Svetten siler. Det er varmere her enn i Abuja. Mohammed sier vi ikke har tid til å stå i kø. Han kjører på veiskulderen og midt mellom to kjørefelt.

Lærerdrøm

Vi drar til sykehuset. En kule signert Boko Haram tas ut av ryggen til en mann. I sengen ved siden av forteller en annen om krigere som kom om natten og skjøt mot alle i familien. Sykepleieren sier hun ber til Allah om at Boko Haram ikke kommer hit til Yola.

I flyktningleiren møter vi Jacob. Han er lærer og har startet skole for flyktningbarna, etter at hans egen skole ble brent og kollegaer drept.

Victoria Abdulhamid

Alenemor til ni barn, Victoria Abdulhamid, vil se alle barna sine gå på skolen.

Foto: Christine Præsttun / NRK

En mor på flukt med ni barn sier hun sender dem på skolen fordi det er dagens unge som skal gjøre Nigeria til et bedre sted å leve.

Hennes datter, åtte år gamle Zainab, forteller om menn med lange kniver som drepte mennesker foran øynene hennes. Hun drømmer om å bli lærer når hun blir stor.

En formue til låns

Vi filmer fra tidlig morgen, til portforbudet inntrer ved mørkets frembrudd. Av sikkerhetsgrunner blir vi ikke lengre enn to døgn i Yola.

Da vi sjekker ut fra hotellet, virker ikke betalingsterminalen. Mohammed sier han kan låne meg penger. Nei, det kan jeg absolutt ikke ta imot. Men, han insisterer og gir meg 2000 kroner i hånda, en formue. Pengene kan jeg overføre når jeg er tilbake i Kenya.

Sykehus i Yola

På sykehuset i Yola ligger flere pasienter som er skadet av Boko Haram.

Foto: Christine Præsttun / NRK

På flyplassen takker jeg igjen Gud da vi rekker flyet med fem minutters margin. En delegasjon på seks har møtt opp for å ta farvel. For dem alle er det en selvfølge å se sin gjest vel av gårde.

Tilbake i Abuja redigerer Isaac og jeg opptakene fra Yola som skal på i Søndagsrevyen

Verken kamera eller batteri har blitt noe bedre. Saken sendes over, men denne gangen uten lyd. Thank you lord.

Dette ordnet seg i Lagos, storbyen som er spådd til å bli verdens største. Her møtte jeg noen stilige typer jeg skal fortelle mer om en annen gang. For nå var det på tide å dra hjem til Nairobi.

Der ventet Sverre Tom; korrespondentkollega, ektemann og selvutnevnt leder i komiteen Bring Back My Girl.

SISTE NYTT

Siste nytt