Mot slutten for Afrikas «Big Man»

Lufta revner av hylende sirener i Zimbabwes hovedstad Harare. President Robert Mugabe er på vei til kontoret. Det er åtte kvartaler og sparsom trafikk, men han kommer med full motorsykkelkortesje, blå blinkende lys, fulgt av en militær lastebil med tjue tungt væpnede soldater. The Big Man er klar for dagens oppgaver.

• Les: Sør-Afrika til bunns med Zuma på første klasse

Samtidig står Jacob Zuma opp fra en av sine fire ektesenger i Nkandla, hans private palass som har kostet skattebetalerne hundretalls millioner. De tre andre konene bor i Durban, Pretoria og KwaZulu-Natal. Fjorten barn har han fått med dem. De øvrige sju kommer fra kondomfrie sidesprang med meget yngre kvinner. Når han ut på formiddagen entrer sitt kontor i Pretoria, går varslet gjennom korridorene: The Number One is coming!

• Les: Kaos i nasjonalforsamlingen da Zuma skulle tale

Fikk bygget verdens største kirke

Afrikas høvdinger har hatt stor respekt og grenseløs autoritet. Kongene var innsatt av Gud. Ja de var selv guder og regjerte på vegne den allmektige. Alt dette ble med inn i en ny verden da vesten ga opp sine kolonier for 60 år siden.

De nye afrikanske presidentene kom fra elitefamilier. De så sitt bilde på pengesedlene. Portrettene deres hang, og henger, i alle butikker, på alle kontorer. Ministrene går med gullpins med bilde av The Big Man på jakkeslaget til de nålestripete dressene.

• Hør Urix på lørdag

De går med stokk der hodet er laget av elfenben. Veier og sykehus bærer deres navn, flyplasser og fotballstadioner. Han insisterer på å bli kalt doktor. Han pryder forsidene i avisene hver dag og topper dagsrevyen med velvillige reportasjer. Han setter loven til side og han ligger med konene og døtrene til ministre og andre offentlige personer. Han hvisker dommerne i øret, ber redaktørene være varsomme og kveler den akademiske debatt. Og så går han i kirken.

Tidligere president Félix Houphouët-Boigny i Elfenbenskysten flyttet hovedstaden til sin lille hjemby Yamoussoukro. Der bygget han verdens største kirke, en tro kopi av Peterskirken. Foran alteret er det er glassmaleri av fire evangelister, sammen med en knelende afrikaner. Han har presidentens profil.

Kronet som keiser

I 1966 innsatte Jean-Bedel Bokassa seg selv som keiser i Den sentralafrikanske republikk.

Den lille mannen satt på en enorm trone. Hans fire år gamle sønn var utkledd som general i hvit uniform. Bokassa satte så den juvelbesatte kronen på sitt eget hode. Seremonien kostet like mye som kolonimakten Frankrike årlige ga landet i bistand. Han ble etter hvert styrtet, og måtte i en rettssak svare på spørsmål om han, i tillegg til å plyndre statskassa, også hadde spist et par av sine landsmenn.

Mobuto Sese Seko styrte Kongo som det skulle være hans personlige eiendom. En tredel av statsbudsjettet gikk i hans egne lommer. Inne i bushen hadde han palasser for egen fornøyelse. Han hadde toalett av gull i Kinshasa og flere hus på Rivieraen. Politisk var han en despot. Hans styresett ga for øvrig språket et nytt ord: Kleptokratiet.

Afrikanske land har demokratiske grunnlover, men presidentene kan tolke dem. Og her er ingen som kan eller tør fortelle The Big Man når han går over grensen. I et slikt regime, med mange rivaler, må du beskytte deg. Derfor omgir de seg med folk de stoler på, mer enn de beste.

Det er et hierarki blant The Big Men. Øverst står profetene. Det er statsledere med et enkelt levesett og liten personlig sikkerhet. Dem er det ikke mange av. Tanzanias Julius Nyere er en, Zambias Kenneth Kaunda en annen. Det tredje er Nelson Mandela. Alle tre er dypt respektert og regnes som Afrikas største statsmenn.

Mellomsjiktet består av de såkalte «prinsene»; disse smarte, ærgjerrige, diplomatiske og sjarmerende ledere. Noen av dem har vært frigjøringshelter og nyter respekt. En av dem er avdøde keiser Haile Selassie av Etiopia.

Han levde i luksus, men den var ikke hans egen. De sa han stammet fra et eventyr mellom kong Salomo og dronningen av Saba, som fikk sønnen Menelik for tre tusen år siden. Haile Selassie lot løvene ved keiserpalasset bli matet fra gullfat. Han ble sett på som en svart Messias. Det ga ham en guddommelig autoritet.

Disgrace Mugabe

En annen statsleder, Robert Mugabe, begynte som prins i Big Man-hierarkiet. Han var en frigjøringshelt, gjorde seg til venns med de hvite og tok politiske grep for å holde landet sammen. Han beriket seg ikke av offentlige midler og knyttes ikke til korrupsjon.

• Les: Mugabe latterliggjøres etter fall

Men han forfalt etter hvert til hovedgruppen av de store menn, tyrannene. I Matabeleland ble 30.000 mennesker drept i en massakre, han lot krigsveteraner true til seg de hvites farmer og kjørte økonomien i grøfta. Det siste grepet var å la hans handlesyke kone Grace – Disgrace, Gucci-Grace – ta en doktorgrad på to måneder og gi henne plass i politbyrået. Mugabe omtaler seg selv i tredjeperson.

• Les: 90 år gamle Mugabe valgt til AU-leder

Men ingen overgår Idi Amin, Ugandas gale hersker fra syttitallet. Som de fleste andre tyranner var han uten utdannelse. 400.000 mennesker døde under hans regime. Han drepte en biskop med sin egen pistol. Han hev opposisjonelle til krokodillene. Han dro på safari, og mente elefantene viftet med ørene for å hylle ham.

Amin hadde så mange hjemmelagede medaljer at han forlenget frakken for å få plass. Hans offisielle tittel var: Hans eksellense, livstidspresident, feltherre dr. Idi Amin Dada, herre over alle dyr på jorden og fuglene i luften og hersker over det britiske imperiet i Afrika i sin alminnelighet og Uganda i særdeleshet. Dessuten utropte han seg til konge over Skottland.

Jeg har sett The Big Men. Omgitt av staber som bukker dypt, bejublet av et folk som møter sitt overhode med ærefrykt. Jo, de har fått det for seg at de er hevet over lover og mennesker, folkeskikk og anstendighet.

Men det kan være over. Folk har fått utdanning og ser sviket og narraktigheten.

Derfor klippet jeg ut en kommentar i Cape Times sist uke. Der sto: «Den norske kong Harald kom til Cape Town i går. Han ankom med rutefly. Bemerkelsesverdig. Så kongen i verdens rikeste land har altså ikke egen jet?»