NRK Meny
Normal

Russisk slendrian på godt og vondt

Også på russisk finnes det en avart av munnhellet «er det så farlig, da?» Det setter folk og fe og land i fare.

Skogbrann i Taiga-distriktet i Sibir

I april tok det fyr i Taiga-distriktet, nær byen Krasnoyarsk, i Sibir. Det regnes for å bare være starten.

Foto: ILYA NAYMUSHIN / Reuters

Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i Moskva.

Hans-Wilhelm Steinfeld

For 30 år siden rustet metallskinnene som holdt glassfasadene på altanene i høyblokken vi bodde her i Moskva. Som økser falt derfor store biter av glassplatene ned på barnas lekeplass i månedsvis.

Huseieren, som var det russiske utenriksdepartementets eiendomsdirektorat, reagerte først da jeg skrev brev til statsadvokaten om forholdet. Og selv da tok det ni måneder før noe ble gjort.

Hør brevet i lyd:

Det brenner i år igjen

Slendrian tar fortsatt liv i Russland.

I fjor var det ildebrannene som herjet dette landet, og det ser ut til at det kan bli enda verre i år. For nå står de og gråter igjen i nyhetsprogrammene på russisk TV, de gamle bondekonene uten noen som helst form for hus- og innboforsikring i ruinene av sine nedbrente hjem. På Stillehavskysten, i Sibir og langs med Volga.

Der brannvesenet på Sørlandet alltid kan håpe på et reservebrannvesen i form av nedbør på vei over de britiske øyer, savner russerne med sitt innlandsklima slike håp.

Den skogsansvarlige hos Greenpeace sier organisasjonen frykter at skogbrannene blir enda verre i år enn i fjor. Brannene har startet tidligere nå enn da, og penger til styrking av lokalt brannvern har ikke nådd ut fra Moskva, meldte alle TV-stasjonene sist helg.

Brann i Taiga-distriktet i Russland

Tørt gress og buskas brenner ved bredden av Yenisei-elva i Taiga-distriktet.

Foto: ILYA NAYMUSHIN / Reuters

Ingeniørtroppene er på plass og slukker branner med granbar og tramper på gressbrannene med støvler, for det er sparsomt med bannslukkingsutstyr.

Ministeriet for katastrofeberedskap har sendt flystøtte. Men når du ser et enkelt brannslukkingsfly over de evige skogsmassivene i Sibir eller langs Volga, Europas største elv, er det som en dråpe i havet, eller rettere sagt, over barskogen.

Svir av skogen i fylla

Noen av de 150.000 skogvokterne som Vladimir Putin sparket for å spare penger for noen år siden, er tilbake, iført sine flotte, blå uniformer med «statens skogvesen» på skuldermerkene. Og sjefen for katastrofehjelpministeriet, som er militarisert, er firestjerners general. En general uten armè eller fungerende armè.

I brannreportasjene som flommer over TV-skjermene, skyldes det på bevisst ildspåsettelse. Folk svir av skog de vil bli kvitt, ja, gamle bygninger også, men mister kontrollen over påsatte branner i det tørre, tidlige sommerværet.

De lar seg ikke stanse av trusler om voldsomme bøter og drakoniske straffer. For få blir tatt.

Desperasjonen er nå så sterk at lokale myndigheter like greit sier at hele lokalbefolkninger mistenkes en bloc! Men ingen sladrer til politiet. Noen husker ikke en gang at de har tent på en skogbrann. For det har skjedd i fylla.

Russerne elsker sin skog så helt definitivt. Dit drar familiene på helgeutfart. Da gjøres det opp bål, grillspydene som heter «sjasjliki» skal stekes, og da skal det drikkes vodka!

Det rår en bred oppfatning i det russiske samfunnet om at skogsfest og skogsfyll er årsaken til ildebrannene, som nå igjen truer landsbyer og hele byer.

Ifjor var de kollektive konsekvensene enorme. Ett av de beste ordtak på det russiske språk lyder «en klok mann lærer av andres feil - bare en tosk lærer av sine egne».

«Den røde hane»

Er så russerne ikke riktig kloke?

Som i andre folk, øker galskapen med mange prosent for hver tiendedels promille alkoholøkning i blodet. Så i Russland kunne den gamle sangtittelen til Vazelina Bilopphøggers vært spredt med fordel: «Fylla har skylda».

Ildebranner har alltid herjet den russiske landsbygden og ble kalt for «den røde hane» - bøndenes forbannelse.

Ifjor røyk enorme deler av kornhøsten, og statsminister Putin måtte innføre forbud mot korneksport.

Men i den russiske mir'en eller landsbyfellesskapet sprang alle til brønnene i de støvete landsbygatene når «den røde hane» gol, da var det alle mann til pumpene for å redde det som reddes kunne. Da var det èn for alle - alle for èn.

I Moskva-regionen, som foreløpig er spart, er det helst miljøvernere som er ute og prøver å forebygge med overrisling, og da se du ikke flotte oberster fra Ministeriet for katastrofeberedskap. For de vil helst vise frem sine vannbombefly med noen skarve dråper over milelange, brennende skoger.

Brann i Taiga-distriktet i Russland

Brannene som herjer på den russiske landsbygden ble kalt «den røde hane» - bøndenes forbannelse.

Foto: ILYA NAYMUSHIN / Reuters

Mareritt med russisk Tsjernobyl

Når man ser stormakten Russland stå tafatt og lammes andre året på rad av skogbrannene, spør man seg om dette er det samme folket som klarte å drive tilbake krigens flammer som de tyske nazistene tente.

Nikolaj Rysjkov som var sovjetisk statsminister mellom 1985 og 1990, er inne på akkurat dette i en bok som het «10 års voldsomme rystelser» fra 1995.

Da skrev Mikhail Gorbatsjovs regjeringssjef at han på et vis var glad for at Tsjernobyl-katastrofen inntraff i sovjettiden, for han trodde ikke samfunnet som har utviklet seg etter den tid ville klart å takle ulykken såpass som Sovjetunionen tross alt maktet.

«Det du gjør mot Herrens små»

«Alt for barna» slår det russiske samfunn seg fortsatt på brystet med og brisker seg med dèt, mens dødsulykkene skjer i fornøyelsespark etter fornøyelsespark.

Selv Gorkijparken her i Moskva er rammet og fjerner nå alle karuseller og berg-og-dal-baner som har rustet og innbragt store summer, uten at inntektene også gikk til vedlikehold.

Da russerne klarte å havarere atomubåten «Kursk» for elleve år siden, sa jeg - kanskje noe uærbødig - at russene seiler 160 meter lange atomubåter i taktiske øvelser på bare 100 meters grunt vann som ville unger kjører radiobiler på tivoli.

I Gorkijparken beholdes bare snille, små lekeapparater for de aller minste.

Det er så en er fristet, i et land der religionen har fått en slik renessanse etter den kommunistiske ateismens sovjetæra, til å minne de ansvarlige om at «det du gjør mot de minste av Herrens små....» For på høytidene ser du statsminister Putin med bakgrunn fra KGB, stå og korse seg som om han drev linjegymnastikk.

Byråkratisk udugelighet

Hans etterfølger i presidentstolen, Dmitrij Medvedev, tok denne uken et oppgjør med byråkratisk dumskap i et viktig, sosialt sikkerhetsspørsmål. Han vil forby trafikkpolitiet å kreve teknisk kontroll av nye biler.

Et folkelig opprør har dominert mediene i Russland de siste månedene fordi folk kunne stå flere døgn i kø foran trafikkstasjonene. Det måtte inngrep fra presidenten til for at trafikkpolitiet skulle fatte at en ny bil ikke trenger det samme tekniske ettersyn som en gammel Volga!

Men enten bilen er ny eller gammel, kjører russerne som om de hadde stjålet både bilen og bensinen. Og når politiet stanser dem, bestikker de seg ut av knipen. Og politiet tar imot pengene.

Samfunnsligningen for Russland går ikke opp uten begrepet ansvarliggjøring. Og selv den yngre, velmenende president Medvedev kvier seg for å ta dèt verktøyet i bruk mot topplederne på føderalt nivå.

18. mai svarte han på spørsmål fra NRK at de nok prøver og arbeider så godt de kan...

Men gjør de det, når statsadvokaten for hele den enorme Moskva-regionen ble tatt for alvorlig korrupsjon uten at riksadvokaten oppdaget det? De to stedfortredende lederne for påtalemakten i en region med 50 millioner innbyggere, er for øvrig på vill flukt.

Sover Russlands riksadvokat, spør mange russere. Eller politiets generalløytnant Bokov, som ledet Innenriksministeriets avdeling til kamp mot organisert kriminalitet, mafia'en, da?

Da agentene fra det hemmelige politiet FSB raidet hans landsted, sperret de opp øynene og beslagla bestikkelser for 43 millioner amerikanske dollar.

Kan Russlands innenriksminister sies å arbeide så godt han kan, når slikt skjer blant hans nærmeste, betrodde medarbeidere? Da får man nok heller overse presidentens velmente håp og sette sin lit til Herren med den kirkebønnen om at «...den Gud gir embede - give Ham også forstand»

I mens går jeg hoderystende videre i min fjerde periode som Moskva-korrespondent, i mitt 16. år som bosatt i Moskva i løpet av de siste 36 år, og sier bare som sant her: Hans-Wilhelm Steinfeld - Moskva!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt