Tankejakten min har ført meg til denne gamle trebenken her ved Moskva-elven denne lørdag formiddagen. Her sitter jeg med min virtuelle bekjente. Hun er gammel og tenkt.
For hun er en symbiose av kloke, eldre kvinner her i øst som jeg har kjent for lenge siden.
Min ungarske kone Julias oldemor Irene, for eksempel. Hun ble 100 år. Eller bestemor Brailowskij her i Moskva som fra det hinsidige fikk se sin forfulgte dissidentsønn Viktor bli innenriksminister i Israel.
Eller min høyst levende ungarske svigerfar på 82 år, Emilke, for jeg integrerer også hans visdom i min tenkte samtalepartner, sammen med min enda eldre mentor, den russiske historikeren Aleksandr Kan som har bodd i Sverige og arbeidet i Norge siden 1987.
Men jeg lar inntrykkene fra dem alle smelte sammen i min tenkte babusjka nå.
For hadde ikke Russland vært et matriarkalsk samfunn, så hadde det falt sammen for lenge siden!
Hør brevet i lyd:
Når bladene faller
Så sitter min babusjka – helt virtuell – sammen med meg her på den gebrekkelige trebenken, og vi stirrer utover det stille sideløpet av Moskva-elven.
For det etter oktober, eller «bladfall» som måneden heter på så mange slaviske tungemål, kom november. Og vi har gullhøsten bak oss – «zolotaja osenj» – de vakre høstukene da naturen først rødmer, så gulner, for endelig å blekne i den lave høstsolen – bakteppet for den strenge, russiske vinteren.
Babusjka samlet den siste varmen i giktbrudne lemmer foran stakittgjerdet av tre langsmed elvebredden her.
De bleknende bladene fra den fordums gullhøsten samler seg i de små bakevjene som elvens viker får fra bladfallet på den høye bredd på andre siden, der elven svinger.
Hennes visdom er så viktig for tankejakten min fordi hun husker 60 år tilbake, som voksent menneske. Det er viktig, når jaktens formål er en samlet refleksjon om mentalitet.
Tiden man trenger for å stjele seg rik
Babusjkas tregjerde rundt den lille hageflekken er lavt, slik det sømmer seg i en russisk landsby. Oligarkenes gjerder er høye, grønne og av stål – den nyrike russiske landstedsperversjonens utgave av rusten piggtråd rundt en stalinsk fangeleir eller mur rundt en by som het Øst-Berlin.
«Det er makten som rår fortsatt», sukker babusjka. «Jeg har sett dem komme og gå og til overmål overlevd dem alle sammen, makthaverne, altså …»
Bak neste sving i elveløpet, vet vi begge at dumavalget her i Russland skal bringe frem nye slike. Det skal først skje 4. desember så babusjka sier hun har god tid til å kvie seg.
«På den andre siden er det som om Stalin levde i går», sukker hun i sin stoiske mentalitet.
«For fire år i dumaen er bare nådetiden den uærlige trenger til å stjele seg rik her i Russland»
Babusjka kveler tilløpet til opphisselse her på benken nå fordi legen har sagt at åndsanfektelser må unngås av hensyn til hjertet.
«Jakten din på mentalitetens art i Russland er naiv», får jeg høre av henne.
Fulle menn bak plankegjerdet
Vestfra kommer et drag i luften helt fra Uppsala, der min gamle veileder Aleksandr Kan nyter livskvelden etter mange år som lærer ved Universitetet i Oslo.
Historikeren fra Arbat i Moskva har en hes, nesten hviskende stemme når han fremfører et av sine yndlingsresonnementer:
«Finner du en full mann med rumpen oppe i en dam bak et plankegjerde en regnfull høstkveld i Norge, kan du uten videre regne med at du har med en av samfunnets tapere å gjøre. Finner du et medmenneske i samme tilstand her i Moskva, kan det godt være en av samfunnsstøttene som sover rusen ut på den måten», sier alltid professor Kan.
Mentalitetsjakten min står i fare for å forfalle til holbergske nivåer for alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor. Både babusjka og Kan smiler her under bladfallet nå.
«Hvorfor tror du Jeppe drikker, for ikke å snakke om baronen?», spør de meg begge to.
«Jeppe drikker for å glemme sin fallitt, baronen for å glemme sine synder», svarer jeg så godt jeg kan.
For som de synder mot sin neste, makthaverne i øst – også …
Russlands politiminister eller innenriksminister Rashid Nurgalìjev påstår for eksempel at han nå har rensket opp politiet for korrupsjon. Han bør drikke seg stup full, for det er en synd å ljuge så grovt, selv om det snart er dumavalg!
Bak Potëmkins kulisser
Men i Russland strekker ikke mentaliteten helt til for å dekke helt hva de falske fasader skjuler.
I det stykket var fyrst Potëmkin først ute: Hans elskerinne, Katarina den store, utstyrte ham fyrstelig for å bosette det nå så tapte paradis Krim for russerne. Men den utro elsker underslo rikdommen.
Og da tsarinaen kom for å inspisere herligheten, bygde fyrst Potëmkin falske landsbyfasader med ingenting bak og kjørte Katarina gjennom bløffen med 14 hester forspent for karjolen.
Katarina lot seg ikke bløffe, men tidde og ofret revisjonen for sin erotiske kjærlighet til sin utro elsker. Så Potëmkins landsbyer eller falske fasader gikk inn i historien som propagandabløffens store klassiker.
Og fyrsten selv kan stå som et særlig ekkelt symbol på den store mentalitetsnevrosen i Russland: Den overflødige mann som ikke makter å gjengjelde sterke kvinners følelser.
Med dette leitmotiv vokste Tolstoj, Dostojevskij, Turgenjev, og Tsjekhov til verdensklassikere under gullalderen for russisk litteratur på 1800- tallet.
Babusjka sier, at Katarina klarte seg jo for hun hadde jo grev Orlov å falle tilbake til som elsker, og makten beholdt hun. Babusjka har bare ordet i sin makt hun, fortsatt: «Vi russiske kvinner har alltid måtte møte slag med kjærlighet»
Ensom svale blant mange menn
For fire år siden spurte jeg min jevnaldrende Valentina Matvijenko, som var guvernør i selveste St. Petersburg, om hun var klar til å bli Russlands neste president?
Hun lo og sa «nei, verken jeg eller Russland er klar til en kvinnelig president».
Da jeg spurte om de russiske menn fortsatt skjemmes bort av sine bestemødre, lo hun og svarte: «Og av sine hustruer, også.»
I dag er Valentina leder av Russlands senat Føderasjonsrådet, en ensom hunnsvale i det politiske røverreir her i Gardariket med tusen års politisk historie på baken.
Jeg ser anklagende på babusjka, som ler med ståltannen der den ensom troner i overmunnens falske fasade mens øynene er ekte, alvorlige: «Da vi russiske kvinner vurderte å underkaste oss våre menn, var det vår styrke og ikke vår svakhet vi veide.»
Babusjka blir alvorlig. En lengselens tåre etter en tid da hun hadde en funksjon kommer til syne:
«Tror du jeg lå her borte i skauen og skjør med maskingevær i 1941 fordi jeg var så sjarmert av Stalin og hans generasjon menn?» spør hun meg retorisk.
Jeg innser at alternativet med de tyske totenslagere var verre og rødmer, 60 år gammel.
Babusjka er furet, værbitt men kan fortsatt smile etter et langt liv i russiske menns varetekt. Jeg spør henne om ikke egentlig de autoritære tradisjonene her i Russland har skapt noe av den minst opplyste mentalitet blant menn i moderne tid?
Babusjka sukker bare at av «forstanden kommer sorgen» og siterer dermed en av klassikerne i russisk litteratur – «Gore ot umà!»
For babusjka har lånt bøker i landsbybiblioteket helt til det brant opp i 1941 og siden måtte hun dra lenger av gårde for å låne bøker.
Hvordan fornærme en nyrik
Hvordan har den maskuline russiske elite det med seg selv, spør jeg meg?
Den rike russiske mann med halvkriminelle tilbøyeligheter har mangelfull utdannelse og skifter ut sine kvinner som sine stadig flottere biler. Det frekkeste du kan si til en slik suksessrytter på en mottakelse når han kommer anstigende med henne er «Ååh? Er det Deres datter?»
Han barberer skallen glatt fordi han har fått måne og kjører rundt i en penisforlenger av merket Lexus eller det som verre er.
Men babusjkas drøm er å få bygget opp kirkeruinene i landsbyen etter herjingene til Putins første arbeidsgiver KGB til et gudshus igjen.
«De nyrike synderne betaler for slikt også de» sukker Babusjka.
«Så de er ikke bare døde sjeler, som Gogol ville uttrykt det» smiler hun med en antydning av malise ved tanken på den dommedag som mang en nyrik og ung russisk gangster står mer umiddelbart i fare for å møte enn hun selv – i høyst fremskreden alder!
Når jeg spør babusjka hva hun synes om den unge, sittende president Dmitrij Medvedev i kontrast til hans skaper Putin, svarer hun:
«Uendelig sympatisk person er Medvedev, men har han toen i seg til å kristne denne hedenskapen som vi ser florere rundt oss?»
Definitivt er Mammons autoritet i Russland større enn den spede Medvedev, som prøver å være en bærer av sivilisasjon, modernisering og styrking av det sivile samfunn, må jeg medgi.
Men snart er det dumavalg, og om nye ansikter dukker opp i russisk politikk vil de aller fleste være menn, og Medvedev er ferdig som president for Putin tar makten tilbake.
I høst deltok jeg på et svært russisk symposium om dialog mellom sivilisasjoner. Der ble kvinners politiske deltakelse tatt opp.
«Heldigvis har vi holdt kvinnene utenfor politikken i Russland» sa en opprømt politiker som støtter Vladimir Putin og alt hans vesen.
Babusjka korset seg da jeg fortalte henne om utsagnet.
«Forbauses du som lever her på ditt 16. År hos oss her i Russland?» sukker hun bare og ja, – jeg forbauses og forvirres av Russlands kolossale og motstridende karaktertrekk.
