NRK Meny
Normal

Gatelangs i Moskva

«Moskva kjenner ingen tårer», het en berømt film her for 30 år siden. Med denne byens historie har tårekanalene gått tørre for lengst.

Den røde plass i Moskva
Foto: ALEXANDER NATRUSKIN / Reuters

Hans-Wilhelm Steinfeld
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Moskva.

«Moskva kjenner ingen tårer», het en berømt film her for 30 år siden. Med denne byens historie har tårekanalene gått tørre for lengst.

«Moskva er byen der det er lett å bli drept men svært vanskelig å få en anstendig begravelse», skrev trubaduren Aleksandr Galitsj før han døde i 1977, med blant annet «Jeg valgte friheten» som èn av boktitlene sine.

Da hadde han bodd åtte år i Norge hos sin venn Rafael Goldin, som grunnla Barnemuseet i Oslo.

Huset på bredden

Vi ser et av de mest tragiske hus når det gjelder russiske barns historie fra kontorvinduene til NRK her i Moskva.

«Huset på bredden» skrev Jurij Trifonov om det enorme boligkomplekset der Kominterns medarbeidere bodde på 30-tallet. Romanen skildrer ofrene for terroren gjennom øynene til barna av utrenskningenes ofre.

Jeg kjente én av dem, Vladimir Pjatnitskij, som bodde i «Huset på bredden». Som gammel mann fortalte han meg hvordan det var å se mor og far bli ført bort av det hemmelige politi i 1938, da han bare var ti år gammel.

På andre siden av elven fra «Huset på bredden» ser vi gullkuplene til Vår frelsers kirke. De kan komme godt med: Stalin sprengte kirken i 1931, og bygget et utendørs svømmebaseng der i stedet.

Men katedralen ble gjenoppbygget under Boris Jeltsin etter 74 år med ateist-stat - sånn for sikkerhets skyld.

Kjente steder

En gatevandring i stadig videre sirkler ut fra Kringkastingens kontor her i Moskva kan være en befordrende historieleksjon, og bare en liten smakebit på denne byens historier, nyere som eldre.

Om vi bare tar hovedveien fra Treenighetstårnet i Kreml utover Leninskij Prospekt med sine seks-sju kjørefelt i hver retning, møter vi den eneste Leninstatuen som fortsatt står her i Moskva i første store veikryss på Oktoberplassen - ett minutts gange fra kontoret.

Der skuer Vladimir Ilitsj Lenin mot Moskva-elven og bakgården til Tretjakov-galleriets nyere ustillingslokale.

For her er statuene av Lenins politiske arvinger lagret godt ute av syne, etter at deres tallrike statuer smykket enhver by over 11 tidssoner frem til Sovjetunionens oppløsning nyttårsaften 1991, etter 74 år med kommuniststyre.

Litt utover denne paradegate nummer én i dagens Russland kommer vi til en beskjeden, gammel portal, og i parken innenfor mot Moskvaelven ligger paléet der Napoleon sto og så Moskva brenne i 1812. Her huserer Vitenskapsakademiet i dag.

Noen hundre meter videre kommer vi til statuen av verdens første romfarer Jurij Gagarin. Den supermannlignende statuen er kranset i en halvsirkel av gamle paradebygg oppført etter 1945.

De ble bygd av slavearbeidere, leiren de ble holdt i her hvor det var bondeland etter krigen het KalugLag. Blant fangene i denne leiren var Aleksandr Solsjenitsyn. Det var herfra han valgte åsted or sin senere roman "I første krets".

Rett etter Gagarinplassen kommer vi til Vitenskapsakademiets fysiske institutt. I laboratoriene der gikk forskere i stripet «dress», men med stripene på tvers og fangenummer over brystet etter 1945. Da laget de atombomben under ledelse av Andrej Sakharov. Nobelpisvinneren fortalte ved peisen i den norske ambasaden en hustrig høstkveld for 22 år siden at vitenskapsfolk ble arrestert og satt i slikt arbeid om det trengtes.

Hvorfor vendte jeg så tilbake til dette historiske åsted for fjerde gang etter å ha bodd her samlet i 15 år de siste fire tiårene? Fordi jeg alltid lærer noe nytt her!

Gamle venner

«Ro dere ned, kamerater! For husk, dette er verdens eneste land med den uforutsigbare fortid!» – ble en stålarbeider fra Sibir berømt for å si da alle var mot alle under den først folkekongressen inne i Kreml i 1989 .

Uforutsigbart nok husker også gamle venner meg, selv etter sju års fravær. Norsktalende Dmitrij Kiseljov skrev den morsomste velkomsthilsenen til meg:

«Velkommen hjem - vi skal stå sammen! Men jeg har blandede følelser. For i din første periode begravde du de gamle lederne, i din andre periode begravde du hele Sovjetunionen, i din tredje periode heiet vi på Jeltsin og hva har du kommet for å gjøre fjerde gang?»

Min venn Dima er assisterende kringkastingsjef i Russland i dag.

En annen som ble en venn skrev boken «La historien dømme» i 1971. Roy Medvedevs bok står seg godt trass i alle glasnost-årene. De frembragte jo så uendelig mange nye fakta som også må bedømmes av historikene.

Å hete Medvedev på russisk er forrsten ikke mer oppsiktsvekkende enn å hete Bjørnsen på norsk, for medved betyr altså bjørn.

Med en ung President Medvedev i Kreml har den russiske bjørnen fått det mest sympatiske ansiktet siden Gorbatsjov styrte lande for 20 år siden.

Mikhail Gorbatsjov var lokal partisjef i Stavropol i Nord-Kaukasus da jeg drev og samlet inn materiale til et hovedfag i historie for 35 år siden.

Vi ble godt kjent, og i yngre dager kalte han meg jovialt for rødskjeggen. Min kone Julia traff ham i St. Petersburg for et par år siden, og da spurte han hvor rødskjeggen var.

Julia, som snakker et meget godt russisk svarte, at «Mikhail Sergejevitsj - i likhet med Dem selv er nok Rødskjeggen blitt helt hvit i skjegget».

Om å eldes og glemmes

Å eldes i Moskva som korrespondent betyr jo at man faktisk har sett dette landet i så mange faser av samfunnsutviklingen. Det hjelper på analysen, får jeg bare håpe.

Å eldes som korrespondent i Moskva betyr også at det er lov å glemme. Og sannelig er det mye som best er glemt her i Russland.

Men da synder man mot det viktigste slagordet som russerne minne andre verdenskrig med: «Ingen glemt - intet glemt!»

Vasilij Grosmanns store roman «Skjebne og liv» som er trykt på norsk, er et mesterverk over hvor god grunn russerne likevel har til å glemme: Dette er histoien om sovjetbyråkratiet som mishandlet sin befolkning utenfor fangeleirene da sovjetfolket kjempet for livet mot nazismen.

Så dette er en storslått beskrielse av bakteppet for fortielsens tradisjon hos russerne.

Da kommunismen brøt sammen, prøvde jeg å få en godt bekjent til å fjerne Leninstatuen med påskriften «Proletariatets dikatur» foran Smolnyj-palasset i St. Petersburg. «Men det er også vår historie og må stå!» sa Borgermester Anatolij Sobchak til meg for 19 år siden.

Den gangen holdt han seg med en kontorsjef som het Vlaimir Putin og en meget ung personlig assistent som het Dmirij Medvedev.

I Oslo i mai sa President Dmitrij Medvedev til NRK: «Vi har dype tradisjoner for konspirasjoner i Russland - dette er noe vi virkelig har har greie på!»

Presidenter bør jo presumptivt tale sant, i dette tilfellet talte den russiske presidenten om den fulle sannhet.

For 150 år siden prøvde en russisk diplomat å drikke seg fra sans og samling i Tyskland. Han het Fjodor Tjutsjev og lyktes bedre som lyriker, for han skrev Russlands mest berømte dikt, som jeg selv har oversatt til norsk.

Jeg har lest det før i NRK, og leser det gjerne igjen:

«Med visdom fattes Russland ei

Å tenke i vanlig mål? Ånei!

Det er et eget land, må vite

På Russland må man bare lite!»

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt