Hopp til innhold

Moren ble drept foran øynene på dem

ALEPPO (NRK): På flyktningmottakene i Aleppo sitter det mennesker med de verste opplevelsene av krigen i Syria og med de beste minnene av sine drepte familiemedlemmer.

Barna så sin mor bli drept i Syria

Få har opplevd så bestialske ting som søskenparet fra Aleppo. NRK har valgt å anonymisere dem av hensyn til deres egen sikkerhet.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Studentblokka er ikke hva den var. Utenfor leker barn med et par plastflasker som de bruker som ski. Snøen er borte, men de duger også på tørr asfalt. Like bortenfor ligger en markedsplass bygget opp av telt mens klesvasken henger ut av vinduene fra studenthyblene.

Bestialske drap

Helt siden konflikten i Syria begynte har universitet her i Aleppo tatt imot flyktninger fra omlandet. Alle er de ofre for borgerkrigen som raser, men få har opplevd så bestialske ting som søsknene Mariam, Marah og Jamil.

– Vi fikk onkelen vår tilsendt i deler. Så var det min bestefar, han hadde skuddhull over hele kroppen. De drepte en annen onkel og så en til. Alle samme ble drept, sier Mariam.

Hun er sju år og eldst i søskenflokken. Det hun som husker best. Også da moren ble drept.

– Vi var ved inngangsdøren da de skjøt henne. De skjøt henne i hode. Det var mye blod og jeg bare gråt før noen i familien bar meg ut, forklarer hun, og peker på sitt eget.

De to andre klarer ikke si stort. Marah gråter og Jamil sier forsiktig at han har det bra på flyktningmottaket, men at han ikke har så mange venner. Han leker mest med søsknene. Noe legehjelp eller psykologisk bistand har de heller ikke fått.

– Nei, jeg har ikke vært hos noen leger. Den eneste doktoren jeg har sett er legen som tok mamma, sier Mariam.

Mange trenger hjelp

Mark Chonoo fra Unicef i Aleppo

Mark Chonoo mener de i Unicef i Aleppo driver med litt med psykososial bistand, men at de ikke er i nærhet av å kunne hjelpe alle de som trenger det.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Barna her er noen av de 5,6 millioner syriske barna som er lever utsatt inne i Syria på grunn av krigen, det være seg fordi de bor i skuddlinjen, lider av fattigdom eller har måttet flykte. FNs barneorganisasjon Unicef har et kontor i Aleppo, men ressursene strekker ikke til.

– Vi bidrar med litt psykososial bistand, men det er ikke nok. Det er svært mange som trenger hjelp, mange helsearbeidere har forlatt Aleppo, sier Mark Chonoo fra Unicef i Aleppo. Han sier også at det har blitt vanskeligere å skaffe penger til å drive hjelpearbeid. I tillegg kommer sikkerhetsproblemet. Det er vanskelig å være i Aleppo, men mange steder hvor hjelpeorganisasjonen ikke kommer til i det hele tatt.

Yngste søster fortsatt igjen

Mariam og søskenflokken bodde i en landsby utenfor Aleppo hvor det nå raser harde kamper mellom regjeringsstyrkene og opprørsgrupper. Regjeringsstyrkene prøver å kutte av forsyningslinjene inn til den opprørskontrollerte delen av byen. Men drapet på moren og de andre familiemedlemmene skjedde helt i begynnelsen av konflikten. Faren hevder den eneste grunnen er at de ikke er sunnimuslimer og at de ikke ville være med på revolusjonen da den begynte.

– I begynnelsen kom opprørsstyrkene til vår landsby og de ville ha oss til å demonstrere. Vi nektet. Vi så ikke dette som en ordentlig revolusjon. Vi så på det som folk som ville ødelegge og kidnappe folk. Vi nektet og holdt oss hjemme. Den første belønningen jeg fikk for dette var at de drepte min kone. De skjøt henne i hodet,» sier han.

Om det er hele sannheten er vanskelig å avgjøre. Regimet har også tusenvis av liv på samvittigheten og inne på studenthybelen som nå er deres hjem henger et bilde av president Bashar Al-Assad. Sikkert er det i hvert fall at ungene lever med minnene og at frykten ikke har sluppet taket. Det går rykter om at de kan bli kidnappet her og den frykter gjør at de ikke går på skolen.

– Jeg går ikke på skolen. Noe kan skje med meg der. Jeg har ikke vært der siden vi kom hit, forklarer Mariam. Mariam ble smuglet ut av landsbyen som de to andre søsknene. Men deres yngste søster klarte de ikke få ut. Hun holdes fortsatt fanget der, uten at de vet mye annet om hennes skjebne.

– Jeg husker hvordan mamma holdt rundt oss, og at hun lagde god mat og kysset oss. Og en gang plukket vi blomster sammen til lillesøster, det vil jeg aldri glemme, sier hun.

SISTE NYTT

Siste nytt