NRK Meny
Normal

Mødre som forlater barna sine

Aung San Suu Kyi er en sånn. Dronning Elizabeth er også det. Og jeg. Mødre som forlater våre barn for en større sak.

Dronning Elisabeth og prins Charles

Prins Charles kalte moren sin «mummy» da han hyllet henne for å ha vært dronning i 60 år.

Foto: SANG TAN / AFP

London: Gry Blekastad Almås
Foto: NRK

Nå er det muligens en viss forskjell på å kjempe for demokrati i Myanmar, å være statsoverhode for 130 millioner mennesker spredt rundt på kloden og det å formidle nyheter til det norske folk. Men vi har altså dette ene til felles at vi alle skilles fra våre kjære i det godes navn.

For mitt vedkommende er offeret ennå ikke gjort. Men jeg er langt inne i planleggingen. Det å skulle skilles fra barna til fordel for arbeid, er VM i logistikk. I hvert fall for meg, kanskje ikke for dronningen. Men vi mødre er nå en gang verdensmestre i å få de umuligste ting til å gå opp. Og er vi det ikke, så blir vi det.

OL i skoleferien

Kalenderblad
Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Situasjonen er altså den at OL arrangeres i London om en drøy måned, midt i barnas skoleferie. Når både mamma og pappa jobber for Kongelig Norsk Rikskringkasting som dens forlengede arm på det britiske øyriket, kan man ikke bare ringe sjefen og si at nå tar jeg fri.

Det er heller ingen ideell løsning å ta barna med på jobb med det nåløyet det er å få akkreditering og innpass i det aller helligste Olympiske Kameraderi. Med andre ord; de må ofres. Men jeg er altså i godt selskap.

Dronning Elizabeth ble nylig hyllet av millioner for sine imponerende 60 år på den britiske trone. Men én hyllest tok luven av alle de andre. Da sønnen hennes snudde seg mot henne på scenen foran Buckingham Palace under den stjernespekkede konserten i anledning diamantjubileet og sa «mummy» da smeltet millioner av tilskuere.

Foran TV-apparatene i de tusen hjem, foran storskjermene i Londons parker og ikke minst blant publikum foran slottet kom et enstemmig, jublende sukk. Endelig et tegn til kjærlighet og varme mellom to som har vært preget av avstand og kulde.

Så etterlengtet var denne kjærlighetserklæringen at britene etter mange år igjen ser prins Charles som den best egnede til å ta over tronen når Elizabeth dør. To uker før jubileet ønsket 44 prosent prins William som etterfølger til tronen, bare 38 prosent ville ha Charles. Men etter at feiringen var slutt, var tallene snudd på hodet. Nå ønsker flertallet at prins Charles blir konge, ifølge YouGovs måling for The Sunday Times.

Liten gutt

Kalenderblad 2
Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Prins Charles var bare tre år da moren ble dronning. Han har måttet tåle at jobben tok henne fra ham mange ganger. Da pjokken var seks, reiste moren fram han i et halvt år, for å la seg hylle av Samveldenasjoner verden over.

Kronprinsesse Mette-Marit tok i det minste barna med seg da hun og kronprinsen var på en to måneder lang reise i Asia. Jeg tror til og med at barna og familiesamværet var noe av hovedpoenget med den turen. Men Elizabeth, hun lot barna bli igjen hjemme.

Akkurat som Aung San Suu Kyi gjorde, da hun i 1988 reiste til Burma for å besøke sin syke mor. På det tidspunktet bodde hun i Oxford sammen med mannen sin og de to sønnene på 11 og 16 år.

– Ser dere snart igjen, sa hun da hun dro. Til uka skal hun tilbake til Oxford for første gang på 24 år.

Ifølge venner av demokratiforkjemperen har fraværet av moren ikke vært lett for guttene. Den eldste sønnen bor i USA og har ingen planer om å møte moren på hennes første utenlandsbesøk siden hun ble satt i husarrest.

Den yngste sønnen bor fortsatt i Oxford, på en husbåt. Livsstilen hans beskrives som bohemaktig, han har visst sitt å stri med. Eks-kona og barna bor i Portugal.

Kim Aris har tatovert navnet på morens politiske parti på den venstre armen sin. Han støtter kampen hun har kjempet i alle disse årene. Samtidig er han blant hennes ofre i kampen for det burmesiske folks frihet.

Hun kunne ha valgt å komme hjem til sin ektemanns begravelse da han døde av kreft i 1999, men valgte å la være. Hun tok ikke risikoen på ikke å få komme tilbake til hjemlandet. Så hun ble i sin husarrest. Mens barna og ektemannens familie måtte tåle at hun valgte Burma framfor dem.

OL framfor barna

Kalenderblad 3
Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Jeg velger altså OL framfor mine barn i sommer. Jeg sender dem vekk. I det som for meg blir tre lange uker. Da sjefen min hørte hva slags puslespill jeg var i ferd med å legge for å få OL-jobben til å gå opp, sa han at dette måtte jeg skrive et korrespondentbrev om. Her er noen av brikkene i mitt puslespill.

Jeg har tre barn. De går på to skoler. Den ene starter sommerferien to og en halv uke før de andre. Så eldstemann forlater oss først, for å være gårdsgutt i den norske fjellheim. Hans første sommerjobb. Han flyr til Norge sammen med venner som besøker oss i London helgen før, så bor han hos dem noen dager, før «noen» må sørge for at han kommer seg til fjells og ned igjen etter et par uker.

På det tidspunkt er også småsøsknene på plass. De flyr London-Oslo sammen med noen andre venner av oss. Også de skal hentes og passes de kommende ukene.

For å ikke kjede lytterne/leserne med for mange detaljer, skal jeg bare si at den videre kabal inkluderer å få yngstemann fra besteforeldre til sin beste venninne nr. 1, deretter til sin beste venninne nr. 2, så til tante som flyr henne til en annen tante i utlandet – på det tidspunkt har tantene fått selskap av både den mellomste og eldstemann, som i mellomtiden har vært i et annet utland med de andre besteforeldrene.

30 personer involvert

Kalenderblad 4
Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Jeg har gjort en opptelling av involverte, og der hele familier er inkludert har jeg bare telt én. Fire enheter hjelper med å fly barna hit og dit. Minimum seks enheter har dem boende hos seg i perioder. To enheter steller i stand utenlandsopphold. En enhet fungerer som arbeidsgiver med kost og losji. Til sammen er 30 personer involvert. De inkluderer ikke barnas foreldre.

Ingen skal påstå at dugnadsånden er død. NRKs seere, lyttere og lesere fortjener å vite at alle disse våre venner og familie stiller opp for at DU skal få nyheter fra OL i sommer.

Det aner meg at dette er verre for meg enn for barna. Med alle disse gode hjelperne, får ungene en sommer de sent vil glemme. Mens jeg er hjemme alene og syns synd på meg selv.

-Du kommer til å bli overrasket over hvor deilig det er å være uten dem, sa en britisk politiker til meg da jeg fortalte henne hvor mye jeg gruer meg til dette fraværet av barn rundt meg.

Hun bodde på Seychellene da hennes barn var små, men da de skulle begynne på ungdomsskolen gjorde hun som en del privilegerte briter gjør; sendte ungene på kostskole i England. Hun ble værende igjen på Seychellene, fortsatt som hjemmeværende husmor, men altså uten barn. Det varte i flere år, hun fikk besøk av barna sine til jul og om sommeren, og hun nøt det.

Det er en viss kulturforskjell på hva det innebærer å ha barn. Her i Storbritannia er kostskoler fortsatt vanlig blant de privilegerte. Jeg kjenner flere som velger den løsningen.

Fotballaget til 10-åringen min mister nå en av spillerne fordi han skal flytte fra familien for å gå på kostskole. Naboene våre har sendt alle sine tre fra seg. De velger et fravær av barna fordi de mener det er til det beste for dem.

Valgte bort barna

Kalenderblad 5
Foto: Gry Blekastad Almås / NRK

Men jeg kjenner også en mor som har valgt bort barna sine vel vitende om at det ikke er til det beste for dem. Og valg er et relativt begrep.

Hun jobbet som lærer da den eldste datteren fikk en hjertesykdom. Operasjonen kostet rundt 150.000 norske kroner. Selv om både hun og mannen hadde arbeid på Filippinene, der de bodde, hadde de ikke inntekt til å betjene lånet som bekostet operasjonen.

Det har resultert i at den lærerutdannede moren nå jobber som vaskehjelp i London på tredje året, og sender penger hjem til familien. Hun har kontakt med sine tre små via internett, men savner dem hver eneste dag når hun rydder og vasker i andre barns rom og leker.

Nå håper hun at hun snart kan reise hjem. Mannen hennes klarer ikke ansvaret alene. Han søker jobber i Midtøsten, så kanskje han kan overta inntjeningsbehovet.

Når jeg tenker på henne, føles ikke mitt offer denne sommeren så stort. Likevel gruer jeg meg. Og jeg lurer på hva disse andre mødrene har tenkt og følt gjennom årenes løp.

Var det greit for en ung dronning å overlate to smårollinger til barnepiker og besteforeldre i et halvt år for å reise jorden rundt? Er det verdt å kjempe for frihet og demokrati når det samtidig betyr at egne barn mister sin mor?

Det er godt Aung San Suu Kyis barn også hadde en far. Han var helten på hjemmebane som aldri mottok noen pris for innsatsen.

Jeg har 30 gode hjelpere som alle fortjener en utmerkelse. Kanskje ikke Fredsprisen, men hva med Kringkastingsprisen? Det kan dere tenke over mens dere ser, hører og leser mine rapporter fra OL i London. God sommer!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt