Selger småjenter som husslaver

I Nepal selges fortsatt små jenter som slaver. En av dem som kom seg unna, er Urmila Chaudhary. I 17 år ble hun holdt som slave hos en kjent og ansett politiker i landet.

Urmila

Urmila Chaudhary ble solgt av foreldrene som slave for 20 dollar i året.

Foto: Skjermdump/Youtube

Jenta som sitter på den andre siden av kafebordet i tykk boblejakke har et søtt og åpent ansikt.

Hun smiler mye, men tårene er heller ikke langt unna når hun forteller om dagene hun tilbrakte som husslave.

– Da jeg var seks år, ble jeg solgt av foreldrene mine. Jeg har ingen gode minner fra barndommen, fikk aldri leke, gå på skole eller noen andre muligheter.

– Jeg la meg ved midnatt og sto opp klokken 4 igjen. Noen ganger måtte jeg jobbe døgnet rundt med å vaske og lage mat, forteller Urmila Chaudhary til NRK.

Fysisk hardt arbeid og avstraffelse var ikke det verste. Ydmykelsen opplevde hun som enda verre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Hvorfor ser du på meg? Du er ikke en likesinnet, kunne de si. Hvis jeg leste avisen før fruen i huset, kunne hun rive den i stykker, forteller hun.

– For dem var jeg ikke noe menneske, men et dyr.

SE VIDEO: Slavedrift i Nepal

Slavetradisjon

Å selge døtre som slaver har vært vanlig praksis hos den etniske gruppa Tharu vest i Nepal. Fattige familier og landløse bønder selger jenter helt ned i femårsalderen. Gutter, fra de er like små, må arbeide som husmenn hos områdets landeier, i likhet med voksne tharu-er.

Å selge jentene kalles «kamalari», systemet for guttene og voksne «kamaiya».

Urmila Chaudhary

Urmila Chaudhary kjemper for at andre husslavejenter skal komme seg fri.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Både Urmilas mor, bestemor, tante og søstre ble i sin tid solgt som slaver.

– Systemet har lange røtter i Nepal, spesielt på landsbygda. Landet har store gods som hadde behov for arbeidere. Godseierne lånte ut penger og fikk slaver tilbake, gjennom personer som ikke makte å betale gjelden sin.

– Barna til de som ble slaver, arvet fedrenes gjeld, og slaveriet fortsatte gjennom generasjoner, forteller Harald Skar.

Han er tidligere forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, spesialist på Nepal og aktiv i det internasjonale Anti-Slave-Selskapet, som i år er nominert til Nobels fredspris.

Han har under sine besøk i Nepal besøkt flere såkalte slavegods.

Akseptert system

20 dollar i året fikk foreldrene til Urmila i betaling.

Internasjonale organisasjoner regner med at mellom 10.000-12.000 nepalske jenter arbeider som husslaver, selv om nepalsk høyesterett for fem år siden avsa en kjennelse som gjorde kamalari ulovlig.

Systemet er stuerent selv hos den politiske eliten i landet.

Familien Urmila slavet for var en velstående og velkjent familie i hovedstaden Katmandu.

– Mannen er en veldig kjent og mektig politiker, sier den nepalske unge kvinnen som denne uken har vært i Oslo, som deltaker og taler på Oslo Freedom Forum.

Den norske forskeren forteller at gjennom den langvarige konflikten i landet, mellom kommunistene og de gamle makthaverne, ble slavesystemet eksportert fra landsbygda til byene.

Harald Skar

Harald Skar har forsket på slaveri i Nepal.

Foto: Inger Marit Kolstadbråten / NRK

– På grunn av krigen flyttet mange inn til hovedstaden Katmandu og andre sentrale områder rundt byene. De tok med seg noen av slavene sine, som fortsatte å arbeide for familien.

– Deres døtre ble slaver i det nye systemet og jobber som hushjelper, under totale slavevilkår. Ofte blir de også seksuelt utnyttet av de yngre guttene i huset, forteller Skar.

Gråt seg ut av slaveriet

I nesten 12 år levde Urmila Chaudhary som slave. Det vil si over halve livet. I dag er hun 22 år.

Hun kom seg vekk fra politikerfamilien og slaveriet på en noe uvanlig måte.

– En dag så jeg min bror min på TV. Jeg gråt og gråt til de lot meg møte ham, i tre minutter. Etter det gråt jeg fordi jeg ville møte familien min. De ble veldig sinte, men til slutt fikk jeg ringe broren min som hentet meg.

I landsbyen fikk hun vite om organisasjoner som kunne hjelpe henne vekk fra eierne.

Hun var 17 år – og endelig fri. Nå, fem år senere, forsøker hun å ta igjen det hun gikk glipp av i barndommen, blant annet skolegang. Fremtidsdrømmen er å bli advokat.

– Jeg bor hos foreldrene mine og går på skole. Forholdet mellom oss er godt.

– De er veldig lei seg for det som hendte. De sier at de ikke forsto og at de ikke hadde nok kunnskap til å kunne bryte tradisjonen. Nå støtter de meg hele veien. De sier at selv om barndommen min var elendig, så håper de at fremtiden min blir bra.

– Og de, ingen av dem kan lese eller skrive, blir veldig stolte når andre forteller at jeg har vært i avisen igjen, sier Urmila og ler.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tharu-jente i Nepal

En festkleddjente fra folkegruppen Tharu under en feiring i Chitwan i desember i fjor. Fortsatt selges Tharu-jenter til landeiere eller velstående familier for at de skal bringe inntekter.

Foto: NAVESH CHITRAKAR / Reuters

Slaveriet har økt i byene

Nå kjemper hun for dem som fortsatt er fanget i kamalari-systemet og leder en organisasjon grunnlagt av tidligere jenter og kvinner som har vært slaver.

Sammen med internasjonale bistandsorganisasjoner driver de opplysningsvirksomhet i landsbyer for å spre kunnskap om kamalari til unge jenter og foreldrene deres, slik at de skal unngå samme skjebne.

De stiller også opp med juridisk hjelp slik at foreldre kan få tilbake barna sine, eller jentene selv kan få hjelp.

Så langt har i overkant av 2200 jenter blitt hentet ut eller blitt reddet fra en slavetilværelse i Nepal. Men til tross for dette, problemet er fortsatt stort.

– Kommunistene har styrt på landsbygda ganske lenge, så der er problemet redusert. Men det fortsatt mye slaveri i byene, forteller Harald Skar.

Han sier at de bakenforliggende forholdene i Nepal har vært medvirkende til at tradisjonen har blitt opprettholdt.

– Nepal er ett av de fattigste landene i Asia. I enkelte deler av landet er arbeidsledigheten over 50 prosent, og bare det å ha arbeid, et sted å bo og få mat er bedre enn å gå på gata, så mange aksepterte slavekontraktene selv om de uforskyldt kom inn i det.

Fortsatt eksisterer det regelrette slavemarkeder og 1. januar er en nøkkeldato, da fornyes arbeidskontraktene, ifølge Skar.

Kamalari-frie soner

Organisasjonen Urmila Chaudhary leder deltar også i et utdannelsesprogram for frigitte slavejenter. Og de støtter jenter som ikke kan vende tilbake til familiene sine.

– Det å stikke av fra en slaveeier er ikke så vanskelig, men det å finne nytt arbeid og noe som er meningsfullt, er viktig. Og det er her de internasjonale organisasjonene kommer inn med sitt bidrag, sier Skar.

– De nasjonale institusjonene kan si «Vi skal gjøre dere fri, vi skal redde dere», men fordi Nepal har vært gjennom en voldsom politisk omveltning vet du vet aldri hvem du treffer på myndighetssiden, om det er en person som sympatiserte med det gamle systemet og som selv har slaver. Derfor er det mange som ikke tør gå til slike.

– Det gjør det viktig med informasjon og utdannelse, spesielt hos de unge som fortsatt tror at de arver fedrenes gjeld og dermed må akseptere et liv som slave, sier Skar.

To landsbyer i Urmilas hjemtrakter har erklært seg som kamalari-frie soner.

Da høyesterett stemplet kamalari-systemet som ulovlig, lovet regjeringen kompensasjon til tidligere slavejenter. Men så langt har pengene latt vente på seg tross press. Frykten er at jenten synker tilbake i en slaveritilværelse for i det hele tatt å kunne overleve.

– Jeg kjemper mot regjeringen og lokale politiske ledere, sier Urmila Chaudhary.

For henne har kampen mot slaveriet blitt et livsprosjekt.

– Jeg kommer aldri til å glemme de vonde årene. Men minnene er også blitt min makt, sier hun.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt