– Det treet der borte, der så jeg ham for siste gang. Saman peker noen meter bortenfor oss.
Han snakker om sønnen sin som ble bare fire år. Han skulle vært 14 i år, men døde for 10 år siden.
Bølgene 26. desember 2004 tok ham med seg.
Vi står ved kiosken han driver sammen med kona Lapet i Nam Khem memorialpark, nord for Khao Lak i Thailand. Området var et av de hardest rammede områdene i Thailand og der hvor flest thailendere omkom.
Det er vondt å tenke tilbake på, sier han, og forteller at han ser på treet hver dag, det er et slags holdepunkt til sønnen.
Et steinkast unna drev kona og han en restaurant før tsunamien, men det gikk ikke lenger. Kona er for svak av skader hun fikk, enkelte dager klarer hun ikke å kjøre moped engang.
Selv er han skadet i kneet og klarer ikke å stå lenge av gangen. Det er skader som kom etter at tsunamien skyllet innover land i ferieparadiset for 10 år siden.
I stedet driver de en turistkiosk, selger smykker, armbånd og skjellamper.
Skal opptre på minneseremonien
På plassen foran boden øver datteren på 11 år til seremonien 26. desember. Suwadee og en venninne skal opptre. De skal vise en gammel tradisjonell thailandsk kampsport. Med lange tunge sverd fekter de med hverandre, de viser mot og styrke, en kampsport som har opprinnelse i militæret.
Hun var 1 år og 3 måneder da tsunamien skylte innover land. Hele familien var på stranda da bølgen kom. Han prøvde å rekke bort til sønnen, men han var for langt borte. Kona og datteren ble skylt til havs.
Selv ble Saman også tatt med ut i vannmassene og plukket opp av en båt. Kona tviholdt på datteren og da en båt oppdaget dem og kastet en taustump for å taue henne i sikkerhet trodde de det var en hund hun holdt. Det var deres lille babyjente som kjempet for livet.
Han forteller at han fant igjen kona og datteren etter 6 timer på en tempelplass. Sønnen var borte, og er fortsatt ikke funnet.
Vet ikke hvor mange på minneveggen han kjenner
Saman tar oss med bort til minneveggen som står midt i parken. To lange betongvegger er satt opp, fordypet ned i jorda. Den ene siden er lagt med fliser og innimellom er det plassert minneplaketter der det er skrevet navnene på noen av de omkomne.
Saman forteller at mange ikke ville ha navnet på familiemedlemmer skrevet opp her, men de ønsket det. Sønnens navn står der i thaiskrift sammen med så altfor mange andre navn.
Jeg spør hvor mange han kjenner som døde den dagen. Han sier han ikke vet, han har ikke en gang telt alle navnene han kjenner som står på minneveggen.
Alle jeg kjenner her så triste her, sier han, fordi alle kjenner noen som døde.
Livet har gått videre, men alle de kjenner som opplevde det er triste.
– Har livet blitt verre etter tsunamien?
– Jeg vet ikke, sier han, jeg er ikke sikker.
Han sier det noen ganger er tungt å tenke på.
26. desember skal de minnes en sønn og mange venner. Suwadee på 11 skal gjøre sitt for å minnes lillebror. I mens øver de så ihvertfall forestillingen sitter perfekt.