Det mener den israelske forskeren Azar Gat, som har forelest i Oslo denne uken, og han har solid bakgrunn for egne meninger.
Han bruker kilder som strekker seg flere tusen år tilbake, og for noen år siden ga han ut en bok med den ambisiøse tittelen Krig i den menneskelige sivilisasjon.
Fred er lønnsomt
Tiden etter Napoleonskrigene, det vil si etter 1815, er de fredeligste i menneskehetens historie, hevder Gat.
Det til tross for den meget blodige Krimkrigen, to verdenskriger, Korea, Vietnam, frigjøringskrigene i Afrika og en rekke borgerkriger rundt om i verden. Men den prosentvise andelen av befolkningen som deltar i og dør i krig er gått ned, det samme har kostnadene i forhold til totaløkonomien i landene som kriger.
Hvorfor? Jo, fordi fred er blitt mer lønnsomt, mener Gat. Særlig gjelder det land med åpne, kapitalistiske økonomier som er avhengige av å ha et godt forhold til andre stater.
Industrialisering og utviklingen av globale markeder har også gjort det mulig å ekspandere økonomisk uten å okkupere andres territorium.
Gatt mener den viktigste årsaken til andre verdenskrig var Tysklands behov for økonomisk ekspansjon, og at dette var kjernen i Hitlers ønske om mer lebensraum i øst. Han mener også at liberale demokratier er mer sårbare for folkemeningen når det gjelder å ofre egne og andre nasjoners liv i krig. Endelig, hadde ikke USA grepet inn for å stanse Hitler og Japan i 1945, kunne nazistene godt ha vunnet, og europeisk historie ville sett helt annerledes ut.
Det er han ikke alene om å mene.
Kriger på bortebane
Autoritære stater er mer tilbøyelige til å krige utenfor eget territorium, hevder Gat og her er han litt mer kontroversiell.
Når Kina og Russland i stadig økende grad deltar i den kapitalistiske verdensøkonomien uten at det får følge av indre demokratisering, utgjør det en mulig trussel mot verdensfreden. Hvis de i tillegg utsettes for proteksjonistiske tiltak fra land som forsøker å hindre fri tilgang til råvarer og markeder, kan det bli riktig farlig. Gat advarer derfor mot alle former for proteksjonisme.
Så langt hans argumentasjon. Han har sikkert rett når det gjelder observerte sammenhenger mellom krig, kostnader og utviklingsnivå. Men noen av hans påstander virker nesten mer ideologiske enn faktiske.
Som at dagens autoritære regimer utgjør en større potensiell trussel for freden enn de demokratiske. Det er ingen ting som tyder på at verken Kina eller Russland forbereder seg på å føre angrepskriger, eller kriger utenfor egne territorier.
Nato-kriger
Derimot har NATO-landene i snart to tiår drevet krigføring utenfor eget område, riktignok av temmelig begrenset omfang. Sovjetunionen var definitivt en autoritær stat, men krigen i Afghanistan var mindre blodig enn USAs krig i Vietnam. I diskusjon om sammenheng mellom regimetyper og krig, kan ingen gjøre krav på å være moralsk overlegen.
Gat mener at russisk støtte til Assad-regimet i Syria kan være et mulig forvarsel om verre ting. Men USA har lenge støttet et av verdens mest undertrykkende regimer , i Saudi Arabia. Dette sier noe om stormaktenes realpolitiske interesser, mindre om utsiktene til krig.
Gat lister også opp faren for at terrorister kan ta i bruk kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen som en trussel mot freden. Det er jeg helt enig i. Men det er også viktig hvordan stater svarer på eventuelle terrorangrep. Paradoksalt nok kan det være vanskeligere å la være å gå til motangrep for demokratiske land, der regjeringene er avhengige av folkemeningen.
Trolig hadde ikke USAs president noe alternativ til krig i dagene etter 11. September 2001. En diktator kunne i teorien latt være. Dagens demokratiske ledere er bedre kjent med terrorens ansikt, men om angrepet er stort nok, kunne det likevel blitt vanskelig å bære kostnadene ved å svare med fredelige midler. Det er ingen enkel lineær sammenheng mellom indre demokrati og ytre fred.
