NRK Meny
Normal

Militærmaktens begrensning

Libanon-krigen forsterker lærdommen fra Kosovo, Afganistan og Irak: Militær makt alene, selv den mest avanserte teknologi, avgjør ingen konflikter.

En rasende innbygger utenfor en av bygningene i Haifa som ble ødelagt av Hizbollah-raketter.
Foto: DENIS SINYAKOV / Scanpix/AFP

Noen snarlig slutt på Libanon-krigen ser vi ikke, selv om man i FNs Sikkerhetsråd er kommet nærmere en resolusjon.

Hverken Libanon eller Israel er fornøyd med det amerikansk-franske kompromissforslag, til tross for at det må betegnes som en diplomatisk sensasjon at Washington og Paris er blitt enige om noe som helst.

 

Når en viktig storby som Haifa rammes og det ikke en gang er trygt sørover mot Tel Aviv, er det tåpelig å tale om militær "fremgang" og endog en seier over Hizbollah

Jahn Otto Johansen

 

Israelerne fortsetter sin massive bombing av Libanon og raserer landsbyer i sør, med store sivile tap som følge.

Smarte våpen har ikke forskånet kvinner og barn, og den israelske unnskyldning etter massakren i Sana og angrepet på FN-observatørene virker ikke helt overbevisende.

Israel overreagerer med sin militærmakt, som er alle andre i Midt-Østen overlegen.

Lar seg ikke stoppe

Men dette stanser ikke Hizbollah, som stadig rammer Israel med sine raketter og sprer død og forferdelse.

Selv om de israelske tap "bare" er en tiendedel av de libanesiske og palestinske, så føles dette sterkt i et geografisk lite og sårbart land der befolkningens minne er bestemt av Holocaust.

Når en viktig storby som Haifa rammes og det ikke en gang er trygt sørover mot Tel Aviv, er det tåpelig å tale om militær "fremgang" og endog en seier over Hizbollah, slik den israelske statsminister lenge gjorde.

Assymetrisk krig

Rent militært er problemet at dette er en såkalt assymetrisk krig.

Israelerne og Hizbollah kjemper med helt ulik strategi og taktikk; deres metoder er så forskjellige som de over hodet kan være.

Israelerne bruker sin konvensjonelle militærmakt som i alle tidligere Midt-Øst-kriger har tilføyd araberne smertefulle nederlag.

Bare i 1973-krigen, da egypterne og syrerne gikk til en krig som israelerne kunne ha vært bedre forberedt på dersom de ikke hadde vært så selvsikre, gjenvant araberne litt av troen på seg selv.

Særlig egypterne viste i Yom Kippur-krigens første fase at de kunne slåss. De var hverken feige eller dumme.

Selv om de ikke kunne motstå den israelske motoffensiven, så ga Israelske offiserer dem etterpå en faglig anerkjennelse.

 

Psykologisk triumf

Men krigen i 1973 var en unntagelse.

Hovedregelen har vært og er fortsatt at de arabiske armeer ikke kan hamle opp med israelerne på slagmarken.

Dette vet både Iran og Syria, som står bak Hisbollah.

Derfor gjør regjeringene i Teheran og Damaskus alt for å unngå full krig, selv om deres ordbruk er aldri så truende.

Resultatet er at det er Hizbollah som står tilbake med en slags laurbær i hendene. De har maktet det de arabiske armeer ikke klarte - å holde ut mot israelerne i uke etter uke.

Konvensjonell militærmakt ikke nok

The Guardian er en av mange aviser som i det siste har tatt opp denne problematikk.

Den slår fast at israelerne nå lærer det amerikanerne burde ha lært fra Irak, at konvensjonell militær makt ikke garanterer seier i kampen mot terror.

For enten man kaller dem gerilja, opprørere, militante eller terrorister, så lar de seg ikke bombe til kapitulasjon.

Selv Tony Blair måtte nylig innrømme at kampen ikke lot seg vinne med militære midler alene.

"Vi må sette våre ideer opp mot deres", sa han.

Men dette lyder ikke særlig troverdig i den arabiske verden etter all fangemishandlingen og de store sivile tap og matrielle ødeleggelser.

Realistiske militære

Militære er ofte mer realistiske enn politikere. De har lenge gjort det klart at krig er krig og krever sivile tap.

 

Fra Kosovo til i dag er politikernes og propagandamaskinenes hykleri blitt avslørt av offiserer som har våget å si sin oppriktige mening.

/ Jahn Otto Johansen

 

Fra Kosovo til i dag er politikernes og propagandamaskinenes hykleri blitt avslørt av offiserer som har våget å si sin oppriktige mening.

En lang rekke høyere amerikanske og britiske offiserer har nå stått frem og sagt det politikerne ikke forstår eller vil innrømme, nemlig at i den nye type krig som terrorisme, selvmordsbombere og gerilja stiller oss overfor, nytter det ikke med "gammeldags" militærmakt, selv om man tar i bruk den mest moderne teknologi.

Offiserene advarer

General Robert Smith, som var NATOs nestkommendarende og sjef for FN-styrkene i Bosnia, gjør dette helt klart i sin bok "The Futility of Force".

Sjefen for NATO-styrken i Afganistan, David Richards, uttrykker seg like klart.

Mange ledende britiske offiserer lurer på om de noen gang vil kjempe en krig der de kan vinne med konvensjonelle midler.

Tro på flyvåpenet

Tilsvarende betraktninger finner vi hos pensjonerte israelske offiserer, som ikke lenger har munnkurv.

Men likevel våget den israelske flyvåpensjefen å love Ehud Olmert at han skulle bombe Hizbollah sønder og sammen på en uke eller to, og statsministeren, som har like liten militær erfaring som forsvarsministeren, trodde åpenbart på dette.

 

Israels forsvarsminister Amir Peretz (t.h.) og Ehud Olmert
Foto: Ohayon / Scanpix/Reuters

 

Die Zeit-redaktøren Josef Joffe, som er en erklært Israel-venn, skriver at israelerne har tapt Libanon-krigen psykologisk, og han har liten tro på at de vil kunne tilføye Hizbollah noe endelig nederlag.

Krig ved stedfortreder

Men både Die Zeit og The Economist gjør det klart at denne krigen ikke bare dreier seg om Israel kontra Hizbollah.

På den ene siden står Iran og delvis Syria bak, på den andre siden USA.

Det er det man i fagspråket kaller "War på proxy" - krig ved stedfortreder.

Nå føler nok israelerne at de kjemper sin egen krig og ikke en krig på vegne av amerikanerne. For dem er det psykologisk, om ikke militært, blitt en overlevelseskrig.

Men likevel blir det det store spill om Midt-Østen, ja, om meget mer, som det dreier seg om.

 

I denne høyst alvorlige situasjon virker det direkte sært å lese Jostein Gaarders gammeltestamentelige utgydelser i Aftenposten.

Jahn Otto Johansen

 

 

Isralerne sjakkmat

Det kan virke som om israelerne spiller seg selv sjakkmat. Det finnes ikke lenger noen mulighet for triumf.

Uansett hvilke trekk Olmert foretar, er det problematisk.

For å holde oss til sjakkterminologien, The Economist anbefaler en "draw", det vil si at man avslutter krigen uten å ha oppnådd sine viktigste mål.

Til syvende og sist kreves det politikk og diplomati. Militærmakt alene avgjør ikke lenger noe som helst, bortsett fra at død og ødeleggelse skaper enda mer hat.

Gammeltestamentelige Jostein Gaarder

I denne høyst alvorlige situasjon virker det direkte sært å lese Jostein Gaarders gammeltestamentelige utgydelser i Aftenposten.

Selv om jeg deler mye av hans kritikk av isralernes maktbruk og blindhet for palestinernes lidelser, så har jeg ingen problemer med å forstå norske jøders dype bekymring for at dette vil legitimere antisemittisme.

Jostein Gaarder er absolutt ingen antisemitt, men hans forsøk på å spille profet vil ganske sikkert bli brukt av dem både på venstre- og høyresiden som opererer i disse grumsete farvann.

Sionismen er sekulær

Det som særlig forundrer meg, er at en dreven skribent som Jostein Gaarder så ukritisk beveger seg inn på den esjatologiske banehalvdel (endetidsprofetene), som USAs Christian Right, norske lav- og frikirkelige og ytterligående israelske religiøse hittil har behersket, nemlig at israelerne er Guds utvalgte folk, eller betrakter seg som sådant.

Dersom Gaarder hadde behersket historie like vel som filosofi, så ville han ha visst at sionismen var og er en rent sekulær bevegelse uten slike bibelske motiveringer.

 

Det ser ut til at israelerne har så få venner at de ikke vil miste dem de har. Men de betaler en høy pris for å alliere seg med disse kristelige fantaster, som nok vil Israel vel, men som har forlatt realitetenes verden.

Jahn Otto Johansen

 

Ikke Guds utvalgte folk

Et aldri så lite kjennskap til israelsk politikk ville dessuten ha vist ham at de aller fleste israelske politikere ikke er opptatt av bibelske profetier og betrakter Israel som Guds utvalgte folk. Deres verden er mer jordnær.

Hva man derimot kan kritisere det offisielle Israel for, er at det ikke har holdt den nødvendige avstand til de ultrareligiøse hjemme og ute som bruker Bibelen til å rettferdiggjøre fortsatt okkupasjon av Vestbredden.

Det har jeg pekt på flere ganger i mine nrk.no-kommentarer.

Det ser ut til at israelerne har så få venner at de ikke vil miste dem de har. Men de betaler en høy pris for å alliere seg med disse kristelige fantaster, som nok vil Israel vel, men som har forlatt realitetenes verden.

 

 

 

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt