Hopp til innhold

Fra 5 til 14 land - «Det nye Midtøsten»

Borgerkrigen i Syria kan føre til at hele Midtøsten-kartet blir tegnet på nytt, med nye nasjoner og egne bystater.

Kart over mulige land i Midt-Østen

Kart over mulige land i Midtøsten, basert på en av artikkel av Robin Wright i New York Times.

Foto: NRK Grafikk/Lene Sæter

I all hemmelighet delte to diplomater – en fransk og en britisk – opp Midtøsten som kakestykker på slutten av første verdenskrig.

Nå tegner militære planleggere nye grenser og et nytt Midtøsten. De strategiske spillereglene vil endre seg dramatisk.

Resultatet kan bli at det som i dag er fem land, Irak, Jemen, Libya, Saudi-Arabia og Syria, kan ende opp som 14 forskjellige nasjoner.

Blant de navnene som kan bli skrevet inn på verdenskartet, er religiøst baserte navn som Sunnistan, Sjiastan og Wahhabistan, eller historiske navn som Tripolitana og Kyrenaika.

Ikke helt nye tanker

De nye scenarioer er ikke helt nye, men ekko av «Sionistplanen for Midtøsten», publisert på hebraisk i tidsskriftet Kivunim, vinteren 1982.

Her het det: «Enhver indre arabisk konfrontasjon vil hjelpe oss på kort sikt og vil redusere veien til en oppløsning av Irak, i området basert på religion, slik som i Syria og Libanon … Så tre (eller flere) stater vil bli til, rundt de tre store byene Basra, Bagdad og Mosul. De sjiamuslimske områdene i sør vil bli separert fra det sunnimuslimske og kurdiske nord.» Videre het det: «Hele den arabiske halvøya er en naturlig kandidat for oppløsning på grunn av indre og ytre press», og «en nedbrytning av Egypt i klare og avgrensede regioner er et mål for Israel.»

Mannen bak planen var Oded Yinon, en israeler med en viss tilknytning til Utenriksdepartementet i Vest-Jerusalem. Analysen som ble publisert i tidsskiftet «for jødedom og sionisme», fikk lite omtale, men i dag kan forfatteren kanskje smile med skadefryd over at utviklingen går i den retning han forutså.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Arbil i Nord-Irak

Arbil er allerede den regionale hovedstaden i de kurdiske områdene i Irak.

Foto: AHMAD AL-RUBAYE / AFP

Nye grenser, nye stater

Forleden trykket The New York Times et kart over et fremtidig Midtøsten, basert på en spekulativ artikkel av den tidligere utenrikskorrespondenten Robin Wright, nå forsker ved United States Institute of Peace.

Wright hevder at utviklingen i Syria skaper et vannskille i Midtøsten. Den arabiske våren var begynnelse på en ny trend. Her fikk krefter som lå latent mellom rivaliserende religiøse grupper, stammer og etnisk tilhørighet, fritt spillerom. Den nåværende oppdelingen av Midtøsten i stater ble skapt av Europas koloniherrer og forsvart at arabiske autokrater.

Fordi Syria er et strategisk sentrum i regionen, vil borgerkrigens utfall få alvorlige konsekvenser for hele regionen, mener Wright. Landet er et lappeteppe av religiøse og etniske grupper, men sammensyingen er gjort med tynn tråd.

Før Hafez al-Assad kom til makten ved et blodløst kupp i 1970, hadde det vært mer enn et halvt dusin lignende maktskifter i løpet av de tjue foregående årene. Flyvåpengeneralen ble sittende som president til sin død tretti år senere, i 2000.

Da sønnen, Bashar al-Assad, tok over det tilsynelatende stabile land, basert på hensynsløs kontroll av befolkningen ved hjelp av en hel rekke sikkerhetstjenester, var det lite som tydet på revolusjon.

Og da opprøret begynte og hele landet eksploderte, var det mange som forventet at folkemakten skulle velte presidenten. De håpet på en blåkopi av det som hadde skjedd i Egypt, Libya og Tunisia. Slik gikk det ikke.

Etter 30 måneder med borgerkrig sitter Bashar al-Assad fremdeles med makten. Men minst 120 000 mennesker er drept, og to millioner er på flukt, i og utenfor Syria.

Syria delt i tre

Borgerkrigen har delt Syria opp i tre markerte regioner, hver med sine særtrekk. Én smal statskontrollert korridor fra sør, gjennom Damaskus, Homs og Hama til den nordlige Middelhavskysten.

I nord er det skapt et lite Kurdistan som har vært selvstyrt siden i fjor. Det største arealet holder opprørerne. Her bor det stort sett sunnimuslimske syrere.

Og det er dette som har sporet Robin Wright til å spekulere om Midtøstens og Den arabiske halvøyas fremtid.

I Syrias i naboland Irak er det ennå ikke skjedd en fullstendig oppsplitting. Grunnen er utenlandsk press, frykt for å bli stående alene og lojalitet betalt med irakiske oljepenger. Men redselen for at borgerkrigen i Syria skal dra Irak med seg ned i kvikksanden, er reell.

Lav profil

Vest for Syria, i Israel er det ingen krisestemning. For regjeringen i Vest-Jerusalem har kaoset i regionen gitt politikerne friere hender enn før. Israel kan fortsette koloniseringen av den okkuperte Vestbredden og de syriske Golanhøydene, uten at det internasjonale samfunn griper nevneverdig.

Ariel Sharon (t.r.) og Moshe Dayan

Ariel Sharon (t.r.) sammen med Israels daværende forsvarsminister Moshe Dayan under Yom Kippur-krigen i 1973. Allerede i 1982 ville Sharon forandre Midtøsten-kartet.

Foto: Reuters

For tiden forhandler også israelerne med palestinerne, men selv om det gis et inntrykk av at forhandlingene er i godt leie. Det er det få som vil satse store penger i et veddemål om en endelig fredsavtale og slutt på konflikten.

Den israelske regjeringen har hittil holdt en lav profil i forhold til Syria. I 1982 brente Israel seg ved å invadere et annet naboland, Libanon. Forsvarsminister Ariel Sharon ville forandre Midtøsten-kartet da over 100 000 soldater invaderte og rykket fram helt nord til Beirut.

Han ville først og fremst knuse PLO og presse de palestinske flyktningene østover. Deretter ville Sharon alliere seg med et kristent regime i Beirut.

Israels strategiske interesser

Sharon var på linje med Yinon som foreslo at de arabiske statene skulle ødelegges innenfra ved å utnytte intern religiøs og etnisk spenning. «Libanon skulle oppløses og bli til tre provinser og tjene som en forløper for hele araberverden, inkludert Egypt, Syria, Irak og Den arabiske halvøya.»

I tillegg ville Sharon utvide Israels «strategiske og sikkerhetsmessige interesser». Disse skulle inkludere «Tyrkia, Iran og Pakistan, og regioner som Den persiske gulfen og Afrika, spesielt i landene i Nord- og Sentral-Afrika.»

Den gang så ikke Sharon ikke at Libanon var en honningfelle, han luktet bare honningen. Dagens israelske statsminister, Benjamin Netanyahu, har forlatt planen om å endre kartet ved å sende styrker inn på bakken i nabolandene.

I stedet konsentrerer han seg om å påvirke USA for å få til et regimeskifte i Iran, med de konsekvensene det vil gi for Irak, Syria og Libanon, og selvsagt for Israel.

Slagmarken nærmer seg

Da FNs spesialutsendingen til Irak, tyskeren Martin Kobler i sommer orienterte Sikkerhetsrådet, sa han, «Slagmarkene nærmer seg hverandre … Irak er bruddlinjen mellom den sjiamuslimske og sunnimuslimske verden, og selvsagt vil alt som skjer i Syria få et tilbakeslag i Irak.»

Det er dette som kan føre til at Iraks sunnimuslimske minoritet i den vestlige delen av landet vil smelte sammen med Syrias sunnimuslimske majoritet. Fra før er grensene mellom Syria og Irak porøse på grunn av stammetilhørighet og smugling.

Ifølge Wright kan det bli skapt en de facto eller formelle stater som Sunnistan og Sjiastan. Valg av navn kan diskuteres. Ordet stan ikke arabisk, men indo-persisk. Araberne vil neppe adoptere slike navn, men tanken om et nytt Midtøsten basert på stammer, etnisitet og religion, er fascinerende.

De kurdiske minoritetene i Syria, Tyrkia, Irak og Iran har i mange år hatt ulike syn på mange ting, men da grensene mellom Syria og Irak ble åpnet i august i år, flyktet 50000 syriske kurdere til Irak.

Senere i høst skal kurdere fra alle de fire landene komme sammen til en omfattende konferanse. Presidenten i det selvstyrte irakiske Kurdistan, Masoud Barzani, sier han venter at 600 representanter fra i alt 40 partier, skal drøfte framtiden for kurderne.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bygning i Benghazi

En bygning i Benghazi som tilhører det libyske utenriksdepartementet. Benghazi kan bli hovedstad i Kyrenaika.

Foto: Esam Omran Al-Fetori / Reuters

Tripolitana og Kyrenaika

I det nye kartet som den amerikanske fredsforskeren har fått publisert i The New York Times, går det fram at hun, for Robin Wright er en kvinne, ser for seg et Libya splittet opp i tre deler på grunn av stamme- og regional tilhørighet. Tripolitana i nordvest, Fezzan i sør og i øst Kyrenaika, et område som var italiensk koloni fram til 1934.

Opprøret i Libya var delvis rettet mot diktatoren Muammar al-Qadhafi, men det reflekterte også Benghazis ønske om å frigjøre seg fra det dominerende Tripoli.

Tripolitanerne så mest mot den vestlige islamske verden, mens kyrenaikerne følte seg nærmere muslimene i øst. I tillegg tok hovedstaden det meste av oljeinntektene, selv om det meste ble produsert i den østligste delen av Libya.

Dagens Syria og Irak kan bli delt. Alawitter og drusere vil styre kyststripen langs Middelhavet. Kurderne vil danne et Kurdistan på begge sider av dagens grense. Hva som skjer med kurderne i Irak og Iran, gir forskeren ikke noe svar på. Den nye staten Sjiastan overtar for dagens Sør-Irak, og Sunnistan bygges opp av både Syria og Iraks sunnidominerte regioner.

Saudi-Arabia ble delt i fem land. Den sentrale delen kaller Wright, Wahabistan, etter en muslimsk sekt dannet av Ibn Abd al-Wahab på 1700-tallet. Sekten er kjent for strenge tolkning av Koranen. Kysten vest for Wahabistan deles i tre, Nord-Arabia, Vest-Arabia og Sør-Arabia, mens det mest oljerike området helt i øst kalles Øst-Arabia. Her bor den sjiamuslimske minoriteten i Saudi-Arabia, og her finnes de rikeste oljekildene.

Jemen vil ifølge fredsforskerens skisse bli delt i to, et Nord-Jemen og Sør-Jemen, slik landet var før sammenslåingen i 1990. Går det slik kan dagens fem land bli til 14.

Løftebruddet avslørt

Hundre år etter at den britiske eventyrer og diplomaten Sir Mar Sykes og hans franske konsulkollega i Beirut, Georges Picot i 1915 tok for seg kartet og delte den osmanske landkaken, er det kanskje verd å minnes hva som skjedde i kulissene videre, den gang.

Etter å ha blitt enige reiste de to diplomatene til Petrograd for å konsultere den russiske tsarens rådgivere. Og året etter, mens første verdenskrig raste, ble den såkalte Sykes-Picot-avtalen undertegnet.

Britene hadde brutt sine tidligere løfter til araberne om frihet og selvstendighet hvis disse gjorde opprør mot tyrkerne. Regjeringen i London regnet heller ikke med at noen skulle oppdage løftebruddet så fort.

Men da bolsjevikene tok makten i Russland, ble den hemmelige avtalen avslørt allerede i november 1917. Det hadde verken briter eller franskmenn forutsett.

Et av de mange spørsmålene som stilles i oktober 2013 er: Vil innbyggerne i den arabiske verden identifiserer seg mest med sin nasjon, sin stamme, sitt trossamfunn eller sin etniske tilhørighet? I hvor stor grad presser fremmede makter på for å få til et nytt og oppdelt Midtøsten, uten sterke stater som sementerer maktbalansen?

Jeg finner i dag ikke noe bedre svar enn nobelprisvinneren Anatole Frances uttrykk: «Ingen kan se inn i framtiden, ikke engang de som skaper den.»

SISTE NYTT

Siste nytt