Mellom børsfall og blanke støvler

BEIJING (NRK): Det pussige med verdens nest største økonomi er at alle blir travelt opptatt med å late som ingenting når børsene stuper nedover.

Parade i Beijing

Kineserne har en egen evne til å beholde roen mens dramatiske ting foregår rundt dem. Om denne funksjonæren også har investert i aksjer, vites ikke.

Foto: Peter Svaar / NRK
Peter Svaar
Asiakorrespondent, Beijing

Jeg hadde akkurat landet på flyplassen her i Beijing etter en ikke spesielt varm norsk sommerferie, da mobiltelefonen begynte å ringe.

– «Når kan du levere?» var omkvedet fra forskjellige kolleger på Marienlyst, og det tok faktisk litt tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd i de vel 12 timene jeg hadde sittet i nyhetsskyggen inne i et fly.

Det viste seg at Kinas børser den formiddagen jeg landet opplevde sitt kraftigste fall på åtte år, og også i Oslo var børsen urolig blodrød.

Mange spurte nå om verdens nest største økonomi var i ferd med å gå inn for en krasjlanding, og overskriftene på nettstedene hjemme lød «Kina-krakk!» med krigstyper.

Nå skal det sies med en gang at det kinesiske børsfallet ikke kom som noe fullstendig sjokk for oss som bor her i Kina.

Det gamle ordtaket om at man skal selge sine aksjer når taxisjåførene begynner å kjøpe, er for eksempel i aller høyeste grad gyldig – også her.

Og de siste månedene hadde jeg undret meg over at jeg jeg stadig oftere satt i baksetet med sjåfører som var mer opptatt av å kjøpe aksjer på smarttelefonen enn å kjøre meg dit jeg skulle.

Militærparade i Kina

Ting er på stell når det arrangeres militærparader i Kina.

Foto: Peter Svaar / NRK

250 millioner med aksjekonto

Over 250 millioner kinesiske småsparere har åpnet en aksjehandelskonto nå, det tilsvarer litt under hele Europas befolkning som er berørt av svingningene på børsen.

Kanskje enda mer svimlende: bare i løpet av juni i år, rett før børsene virkelig begynte å falle, ble det åpnet 7 millioner nye handelskontoer.

En ganske stor andel av Kinas nye aksjespekulanter har knapt fullført grunnskolen, og det er heller ikke bare taxisjåførene som har oppdaget aksjer.

Langt ute på landsbygda rapporterte kinesiske medier på vårparten om at eplehøstingen enkelte steder var flyttet til grytidlig morgen – selvfølgelig fordi bøndene da kunne komme inn fra åkeren og sitte klare foran skjermene som var satt opp, enkelte steder i huset til landsbyens partiformann, når børsen åpnet klokken halv ti.

Mediedekning av militærparade i Beijing

Massiv mediedekning av militærparaden i Beijing.

Foto: Peter Svaar / NRK

20 prosent fordampet

Mandag og tirsdag i siste uken av august fordampet nær 20% av børsverdiene på børsene i Shanghai og Shenzen, men det virkelig oppsiktsvekkende var at de eneste som ikke brydde seg om denne verdensnyheten, fikk jeg inntrykk av, var alle andre rundt meg.

Her i Beijing hadde man sitt å stå i med, og dårlige nyheter fra børsen passet rett og slett ikke inn i den planlagte agendaen.

Den 3 september skulle Kina nemlig for første gang markere seieren over Japan i 2. Verdenskrig med en storstilt militærparade gjennom sentrum av den kinesiske hovedstaden.

70 år etter krigens slutt har Kina aldri markert denne dagen før, og det har også sine grunner.

Selv om Kina mistet 14 millioner mennesker i det vi kaller annen verdenskrig, var det nasjonalistene ledet av Chiang Kai-Shek som stod for de hardeste kampen mot den japanske keisermakten på 30- og 40-tallet. Men så tapte jo den samme Chiang Kai-Shek den kinesiske borgerkrigen noen år senere, og flyktet til Taiwan.

Japans kapitulasjon skjedde ikke akkurat i en kinesisk åker, men om bord på et amerikansk krigsskip etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki.

Men alt dette var nå bare historiske detaljer man ikke skulle feste for mye ved, i likhet med alle de røde tallene på børsene.

Parade i Beijing

Stirring er en høyt verdsatt egenskap blant kinesiske sodater.

Foto: Peter Svaar / NRK

Nei til brevduer

Den 25. august, dagen etter at Shanghai-børsen falt over åtte prosent, ble børsfallet for eksempel ikke nevnt med et ord på forsiden av storavisen Renmin Ribao - Folkets Dagblad.

Avisen spanderte isteden et stort førstesideoppslag på en gruppe kinesiske soldater som la siste hånd på sikkerhetstiltakene foran den storstilte militærparaden, med det nokså omstendelige navnet «70-årsmarkeringen av det kinesiske folkets seier mot Japansk aggresjon og den verdensomspennende anti-fascistiske krig».

Mediedekningen var allerede massiv, og paraden var nesten en uke unna.

Sikkerhetstiltakene, de var også et kapittel for seg.

Beijing-myndighetene kunngjorde for eksempel et strengt forbud mot å slippe brevduer.

Beboere på helt andre kanter av Beijing fikk beskjed om å ikke røyke på sengen eller bruke gasskomfyr. Begge flyplassene i Beijing skulle stenges i flere timer, og kvelden før paraden ble store deler av sentrum rett og slett sperret helt av.

Ettersom dette store opptoget ikke bare gikk gjennom sentrum, men faktisk rett utenfor mitt soveromsvindu, ble sikkerhetstiltakene for min egen del særlig merkbare.

Klokken halv ni om morgenen ringte en hyggelig ung kinesisk jente på døren min hjemme med et klipsbrett i hendene. Jeg fikk overlevert et ark med en lang liste over hva jeg i dagene rundt paraden ikke fikk lov til å gjøre i min egen leilighet.

Det var, ifølge listen, helt utelukket å invitere gjester hjem. Det var forbudt å åpne vinduene i leiligheten som vender ut mot Chang’an-avenyen, og det var heller ikke lov til å stå på balkongen eller ta bilder.

Jenta rakte meg en penn og ba meg skrive under.

Militærparade i Kina

Kinesiske soldater under militærparade i Beijing.

Foto: Peter Svaar / NRK

– Ingen vil yppe med oss igjen

Natten før selve paradedagen var det uansett liten vits i å prøve å få sove.

Allerede rundt midnatt begynte gulvene i leiligheten min å riste, og jeg snek meg til å titte forsiktig ut gjennom gardinene på det hundretalls tanks som rullet forbi rett under balkongen min på vei opp mot den himmelske freds plass noen kilometer lenger vest for der jeg bor.

Sett med norske øyne var det sant å si en blandet fornøyelse å se et oppbud av tanks rulle forbi med tunge dieselbrøl midt på natten, man kan få assosiasjoner av slikt, for det har ristet i gulvene i leiligheten jeg bor i før også.

Sammen med akkrediteringene fikk vi utlevert en egen pressepakke, og NRK fikk både en regnjakke, en ryggsekk, en fyllepenn, en caps, myggspray, tigerbalsam og en liten vifte i paradens farger, her var ikke spart på noe.

Etter en nattlig sikkerhetssjekk langt utenfor sentrum ble vi busset inn til en pressetribune grytidlig om morgenen. Soldatene øvde allerede på skrittene sine der ute, og det viste seg at tribunen ved siden av oss var satt av til krigsveteraner fra kommunisthæren.

Deres oppassere forsøkte å vifte bort kameraene, men de gamle var så glødende entusiastiske at det ikke nyttet.

– Dette blir veldig bra, fortalte en av dem meg, pyntet med medaljer og stråhatt.

– Nå vil alle se at Kina er blitt et sterkt land, og ingen vil tørre å yppe seg med oss igjen.

Militærparade i Beijing

Kina er opptatt av å vise militære muskler, 70 år etter andre verdenskrig.

Foto: Peter Svaar / NRK

«Game changer»-rakett

Solen steg over en knallblå Beijing-himmel denne dagen, men det var også en del av kjøreplanen, skulle det vise seg.

Kinas meteorologiske institutt hadde fått det som ble kalt krigstids-instruksjoner, noe som skulle bety en helt særegen nøyaktighet i værmeldingen for selve paradedagen.

Alle de forurensende fabrikkene ute i Hebei-provinsen som omslutter Beijing hadde fått ordre om å stenge flere uker i forveien, og trafikkrestriksjoner gjorde at trafikken var håndterbar selv om mange biler måtte stå i garasjen.

Der vi stod, et par hundre pressefolk og kameraer tett i tett og oppå hverandre rett ved det berømte Mao-portrettet, slo det meg et øyeblikk at jeg hadde kommet til en slags underlig parallellvirkelighet, hvor alt fokus og all interesse nå handlet om 500 tanks, nye missiler og 12.000 soldater som marsjerte i takt, mens hva som måtte skje av dårlig nytt på andre fronter var noe man virkelig fikk bekymre seg for et annet sted og til en annen tid.

Børsen var dessuten stengt, og skulle ikke åpne igjen på flere dager. Hele Kina fikk fri, for å se den store festen på TV.

Presidenten for verdens nest største økonomi hilste sine soldater kledd i en nystrøket Mao-dress med et resolutt Tongzimen hao! – goddag kamerater! – og han gjorde det stående i en bil av merket «Hongqi», et navn som direkte oversatt betyr røde flagg. Bilmerket var en kinesisk industriell stolthet i Maos dager, men i dag kjører Kinas pamper oftest Audi.

Hvem kineserne var mest spente på å se var det ingen tvil om.

Det var «Dongfeng-21».

For oss som ikke er veldig bevandret i missilens verden ser det ut som en ganske vanlig rakett, men Dongfeng-21 bærer bud om å være en «game changer» i stillehavsregionen.

Den er laget for å kunne senke et, presumptivt amerikansk, hangarskip med ett treff, og siden Kina foreløpig bare har ett eget hangarskip og ett under bygging regnes evnen til å slå ut motstanderens ekstra viktig.

Stirrekongene

Jeg så etter en annen kjendis der blant soldatene, men fikk selvsagt ikke øye på ham.

I kinesiske aviser er han døpt «stirrekongen», og hans evner til å ikke blunke har gjort ham berømt her de siste ukene.

Det hele begynte med at en ung marinetekniker i folkets frigjøringshær pådro seg øyekatarr rundt årsskiftet.

Ett av kravene til soldater som ville marsjere i paraden var å kunne stirre uten å blunke i 40 sekunder. Med øyekatarren så det altså lenge mørkt ut.

Men den unge soldaten øvde og øvde. Han oppsøkte vindfulle steder, og stirret og stirret.

Til slutt vippet han verdensrekordholderen av pinnen ved å stirre sammenhengende i 57 minutter og 24 sekunder.

Helt uberørt av alt annet holdt han stødig på med sitt.

Kineserne er gode til det.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt