Designmunnbind er som høyhælte sko – fine å se på, men upraktiske

For en som bor i Istanbul er det underlig å følge munnbind-kampen i USA, men også debatten i Norge.

Her går vi alle med munnbind når vi er utendørs, i butikker, på kino og hos frisøren. Det er påbudt, vi vet hvorfor og vi har vendt oss til det.

Tyrkia er også inne i sin andre koronabølge. Alle beskytter seg selv og bidrar for å begrense spredningen.

På hyllen i entreen min ligger nøkler, solbriller og munnbind i alle varianter. De første 25 munnbindene kjøpte jeg på apoteket. De var av den lyseblå sorten. Men for en som er opptatt av fargeharmoni, passet ikke denne sterke lyseblå fargen til klærne.

Når vi først må bruke munnbind, er det bare å gjøre det beste ut av det.

Kreative munnbind

Da folk begynte å bruke munnbind i Istanbul i sommer, så jeg stadig flere med kreative varianter. Ting de hadde kjøpt på nettet.

Jeg gikk også online og fant noen flotte munnbind, blomstrete, regnbuefargede og ensfargede, røde og kremfarget. Etter to uker kom bestillingen endelig i posten. De var flotte å se på, men det var verre å bruke dem.

I 30 varmegrader ble det tungt å puste med disse doble stoffmaskene, til tross for flott design med røde blomster. Jeg fikk gnagsår bak øra, de strammet og laget spor på kinnene.

Men slik er det jo med høyhælte sko også, tenkte jeg. Håpløse å gå med, men det ser jo fint ut da! Sannsynligvis hadde jeg bestilt for små størrelser.

Hvem er du?

På solskinnsdager, når folk går med både munnbind og solbriller, blir vi ugjenkjennelige for hverandre.

Da president Erdoğan bestemte seg for å seg for å konvertere Hagia Sofia til moske igjen, skjedde det på en solfylt dag i juli. Det summet av pressefolk utenfor det historiske kirkebygget da vi kom dit.

Jeg så frem til å treffe kolleger og høre hva de mente om saken. Men hvem var hvem?

Jeg så en kvinne med grønn kjole, solbriller og hvitt munnbind som satt og noterte i en notisblokk. Var ikke det Ayla fra finsk TV?

– Er det deg, Ayla? spurte jeg.

– Ja? sa hun med et spørrende blikk som sa: hvem spør?

– Det er meg, Sidsel, sa jeg og trakk ned munnbindet og løftet opp solbrillene for å identifisere meg.

Sånn er det blitt

Nå går jeg forbi folk på gaten jeg ellers hadde hilst på. Sist uke så jeg en mann komme mot meg på fortauet. Var det ikke noe kjent med de grønne øynene?

Siden jeg ikke så annet enn øyne over en hvit maske, forsøkte jeg å lese blikket mens han hastet forbi. Da han hadde passert kom jeg på at det var den hyggelige bankmannen som hjelper meg når jeg trenger mye kontanter.

Som gullfisk i en bolle beveger vi oss i stillhet forbi hverandre. Vi lever bak maskene våre.

Øyne som ser

Vi har bare øynene våre nå, når vi er ute blant folk. Vi leter etter andres sinnstilstand ved å studere blikk.

Har den gamle mannen som selger blomster utenfor vinbutikken triste øyne i dag? Ser jeg et smil i øynene til kvinnen bak ostedisken? Har politimannen som stanser oss mens vi filmer, sinte eller granskende øyne?

Vi er blitt som kvinner i nikab. Vi må uttrykke oss gjennom øynene.

Og nå kan vi stirre uhemmet på andre uten at de merker det. Som kvinner med ansiktsslør må vi også trekke munnbindet opp eller ned når vi skal drikke vann ute.

Folk uttrykker seg også gjennom munnbindet. Noen med logoer, andre med politiske budskap. Her om dagen gikk jeg bak en biker på fortauet. Hells Angels sto det på den svarte lærvesten. Han hadde boots og militærgrønn skjorte. Hva slags munnbind bruker Hells Angels, tenkte jeg, i det han snudde seg.

Svart, selvsagt. Men ikke av lær. Han kunne jo hatt et munnbind påtrykket skjelettsmil. Men dette var nok en mer moderat helvetesengel.

I en hotellobby så jeg en brud, i påkostet kjole med broderier over brusende hvitt tyll. Håret var pyntet med små hvite blomster. Over nesen og munnen bar hun et dekorert hvitt munnbind.

Det er bare å gjøre det beste ut av dette pandemiåret.

Pussigere var det da jeg sto i kø utenfor Western Union da en mann stilte seg ved siden av meg i køen. Han hadde på seg et munnbind designet som en hundesnute. Han så ut som halvt bokserhund. Ville han si "voff voff" om jeg spurte om klokken?

Noen koronatiltak gjør livet lettere.

I min region finnes det for eksempel mange konservative og religiøse menn som ikke håndhilser på kvinner. De som bruker slips vil vanligvis håndhilse, men etter et par ydmykende episoder frykter jeg å strekke ut en hånd uten at gesten gjengjeldes.

Det letteste er å bare la være å håndhilse.

Men det kan også bli galt, for dem som vil håndhilse kan bli fornærmet eller mene at jeg er uhøflig.

Men nå har denne bekymringen forsvunnet. I februar, da koronaen brøt ut i Iran mens jeg var på reportasjereise der, var ikke dette noe mer å tenke på. Her i Istanbul har folk sluttet å hilse slik tyrkere hilser med et kyss på hvert kinn. Det synes jeg også er helt greit.

For hvem skulle en mer reservert skandinav som meg egentlig kysse på begge kinn og hvem ikke? Jeg kysset venner. Men skulle jeg også kysse fotografer og fiksere jeg jobber med innimellom?

Flere syntes sikkert jeg var kjølig som foretrakk å strekke frem en hånd heller enn å kysse. Men nå kan jeg bare si "Hei" og det er helt utmerket.

Naken uten munnbind

Torsdag gikk jeg hjemmefra i dype tanker. Jeg funderte sikkert på hvordan Donald Trump ville reagere om han tapte valget, til jeg stusset på blikkene fra folk.

Til min forferdelse oppdaget jeg at jeg hadde glemt munnbindet hjemme. Med ett følte jeg meg like naken som da sjalet blåste av håret mitt midt i en folksom gate i Teheran.

Det har vært overraskende lett å venne seg til munnbind. Bare på kafeer slipper folk å dekke seg til. Og når jeg går fordi der folk sitter med bare og åpne ansikter, er det som om de er nakne. Det er som om de tilhører en annen tid.

Kommer vi tilbake til der vi var?

Eller har vi vent oss til å krype inn i våre egne skall, som snegler? Hva med tyrkerne som er så vant til å klemme og kysse? Hvordan takler de den sosiale distanseringen?

– Vi vet at dette varer så lenge koronaen varer, og så skal vi tilbake til kyssingen igjen, sa en tyrkisk kollega.

Like lett som det var å venne seg til munnbind, blir det å slutte med dem.

Men alt tar sin tid.