London-sjåfører må ha hele kartboka i hodet

Nåløyet for å få lov til å sitte bak rattet i de legendariske sorte London-drosjene er trangt. Kjentmannsprøven «The Knowledge» regnes som verdens tøffeste kjøreopplæring.

– Jeg kommer meg ut så ofte jeg kan, som regel fire-fem dager i uken, sier Steve Burton, der han sitter på mopeden utenfor «Knowledge Point», den største av Londons fire skoler for dem som vil bli offisielle drosjesjåfører i øyrikets hovedstad.

Les også: London i oppstuss over Stoltenbergs taxi-stunt

Årelang opplæring

Til nå har han kjørt rundt i 19 måneder på moped for å lære seg de 25.000 gatene og veiene – i tillegg til rundt 50.000 steder som hoteller, politistasjoner, parker og museer – han må kunne for å få det ettertraktede sjåførbeviset.

I tillegg må han med jevne mellomrom vise hva han kan på selve skolen.

– Jeg håper at jeg er ferdig i andre halvdel av, eller trolig mot slutten av, 2015, sier Burton.

Består han da eksamen, har han klart det på under fire året år, noe langt fra alle klarer. Flertallet gir opp.

– Jeg er redd dere bruker for liten tid på kartene! glefser en dresskledd lærer i klasserommet i tredje etasje på «Knowledge Point». Han har akkurat hørt en av elevene muntlig foran resten av klassen. En stakkar har nettopp svettet seg gjennom noen forslag til kjørevei, men uten å imponere læreren selv som bet ham av da han kom på ville veier.

Rekrutterer fra alle samfunnslag

Læreren heter Derek O’Reilly, og selv om han kan fremstår som streng, er veien kort til et bredt glis.

– Vi blir veldig godt kjent med elvene, de går ut og inn her i årevis, sier O’Reilly.

– Byen er delt opp i 320 ruter, eller som biter i et puslespill. De lærer seg en bit av gangen, så må de lære seg hvordan bitene står i forhold til hverandre, og så må de lære seg områdene utenfor der igjen.

Ifølge ham har de elever fra alle samfunnslag: alt fra tidligere profesjonelle fotballspillere og skuespillere, til meglere, brannmenn, politifolk og bussjåfører.

De vet at dersom de kommer seg gjennom eksamen, er de sikret inntekt for resten av livet.

– De raskeste jeg har hatt, har klart det på to år. Den som brukte lengst tid, holdt på i 17, sier O’Reilly.

De fleste kommer seg gjennom alle gatene og stedene på rundt fire år.

London er en stor by, gatene er mange, og det holder ikke å vite hva veiene eller gatene heter, du må også kunne navigere deg på best mulig måte mellom dem.

– Utrolig mange faller fra. Statistikken viser at 7 av 10 som starter på dette kurset ikke fullfører det, sier læreren som har lært opp nye sjåfører gjennom 20 år, og selv fortsatt kjører drosje ved siden av undervisningen.

Navigasjonsutstyr er fy-fy

I et avlangt rom i første etasje sitter menn – og enkelte kvinner – på rekke og rad med forstørrelsesglass, snor og tusj.

De er lent over store laminerte kart over metropolens vei- og gatesystemer. De måler, tegner linjer og visker ut igjen, time etter time. Hva er den beste veien? Hva er den korteste veien? Hva svarer du idet kunden setter seg inn i bilen? Det er mye å tenke over.

Det store spørsmålet vi har er likevel: Må de virkelig lære seg alt dette?

Hovedkonkurrentene deres, private drosjer som kalles «mini cabs», bruker GPS og kjørecomputere, og får deg som regel frem til en lavere pris.

De trenger ikke å gå gjennom den samme beinharde treningen – men får også kun kjøre vanlige personbiler, ikke de sorte offisielle London-drosjene (som for øvrig ikke lenger bare er sorte).

– Det er det eldgamle spørsmålet, ler Derek O’Reilly, og fortsetter:

– Når noen stanser en drosje, forventer de en umiddelbar respons. En GPS gir deg sjelden dét. I tillegg vil ikke ruten som utstyret gir deg, særlig ikke i et urbant område som London, være så nøyaktig som det en drosjesjåfør kan gi deg. Veier kan være stengt, det kan være ting som gjør at sjåføren må reagere umiddelbart, renovasjonsbiler som stenger, utrykninger, alt du kan tenke deg, som gjør at sjåføren må reagere på et øyeblikk. Elektronisk utstyr kan ikke gjøre det.

O'Reilly innrømmer likevel at de gjerne bruker teknologien noen ganger.

– Du vil se mange drosjesjåfører som har et elektronisk kart, for selv om de kan gater, veier og viktige steder, kan de ikke husnummer utenat. Det kan de bruke navigasjonsutstyret til, men veien dit, finner de selv.

Les også: Kjører London-taxi i Trondheim

Ruter som ikke finnes på noen kart

Vi bestemmer oss for å teste det ut, og tar drosje fra læringsstedet. Det ligger i Islington, rett nord for sentrum. Vi vil derfra og til Savoy Hotel, som ligger midt i sentrum, ved Themsen.

Et legendarisk hotell, Storbritannias første luksushotell, hvor Winston Churchill ofte tok med seg regjeringen på lunsj da han var statsminister.

Vi plotter inn adressen i vårt eget kart på mobiltelefonen. Den foreslår en rute som kalkulerer at de knappe seks kilometerne skal ta 16 minutter.

Drosjesjåføren spør hvilken rute den har foreslått og gliser, utstyret har valgt en rute som vil bety stillestående trafikk nesten hele veien, og som iallfall ikke tar 16 minutter.

Vi lar likevel kartet være aktivt mens vi kjører, og registrerer raskt at den blå prikken på kartet som viser hvor vi kjører, er på vei helt andre steder enn hva vår karttjeneste foreslo. Noen ganger er vi innom parallellgater, og registrerer nettopp stillestående trafikk.

Sjåføren, Terence McCauley, er i midten av 40-årene og har forsøkt seg som mye i yrkeslivet: torghandler, bygningsarbeider og, rett før finanskrisen, journalist.

Han drar frem drosjebeviset han har hengende rundt halsen og sier:

– På den siste dagen, da jeg besto kjentmannsprøven for London, tok jeg frem dette beviset og sa til representanten fra transportmyndighetene, «Sir, jeg har ventet hele livet på å si dette – jeg kommer aldri til å bli fattig igjen». Jeg kommer aldri til å bli rik, men takket være dette kommer jeg aldri til å gå sulten heller.

I det vi kan se på kartet at vi nærmer oss sier han:

– Nå skal dere få se noe, det er en slags hemmelig vei i London.

Han svinger inn i en trang sidegate, og setter på blinklyset mot venstre. Deretter er vi på vei bratt ned i et stummende mørke.

– Det er ikke noe skilt hit, det er ingen som vet om den, det er kun drosjesjåfører, gliser han fornøyd og kjører på.

Og vips, så er vi ute i dagslys igjen, Themsen ligger foran oss. Sjåføren svinger igjen til venstre og noen sekunder senere er vi fremme.

Underveis har vi fått historier om fengsler og gamle horestrøk, om hvor Charlie Chaplin gikk av toget da han kom tilbake til London, og hvor Londons eldste paraplybutikk ligger. Blant annet.

Og en versjon av A-has «Take On Me» på skikkelig London-aksent.

Kåret til verdens beste – igjen

Denne uken kåret brukeren av den internasjonale nettportalen Hotels.com Londons drosjer til verdens beste – for tredje året på rad.

De velkjente sorte drosjene fikk nesten dobbelt så stor oppslutning som nummer to på listen, de gule fetterne i New York. Det er tredje år på rad at portalen kårer London-drosjene til verdens beste – og dyreste.

Tilbake på drosjeskolen forklarer lærer Derek O’Reilly:

– For å lykkes på kurset og senere, så tror jeg du må elske byen. Folk er veldig avhengig av deg, og du vil ikke tro hvor ofte en passasjer vil ha en anbefaling på en restaurant eller et hotell. Så du må ha en hengivenhet og kjærlighet til byen. Nå er du jo ikke sikkert du har spist på restauranten eller bodd på hotellet, men du må vite hva de kan forvente seg der.

Det er mest turistene som vet å sette pris på de sorte drosjene, eller Londonere som har reist i utlandet.

– Da skjønner de hva slags service vi egentlig tilbyr, da forstår de hva det de tar for gitt i det daglige faktisk betyr, sier O’Reilly.

Ifølge vår drosjesjåfør er de beste dagene når det øser ned.

– Favorittkunden er en som er ferdig etter en lang og hard dag, og enda bedre hvis det øser ned, sier McCauley ivrig.

– Da er de glad for å se drosjen, de kommer ikke til å lage noe trøbbel, kommer ikke til å klage på prisen, de kommer kun til å sette seg inn i baksetet og være fornøyde.

– Beste dagen i mitt liv

I et trangt møterom på andre siden av elven, noen minutters gange fra Waterloo-stasjon, sitter åtte striglede og dresskledde menn.

Foran dem sitter en annen dresskledd mann. Han tilhører Transport Of London, og skal tildele det endelige beviset på at de er godkjente til å kjøre drosje, ekte London-drosje.

De åtte får noen siste velmenende råd på veien, og kan få svar på de aller siste tingene de måtte lure på, men fra i dag av er det helt på egen hånd.

Da det ikke er flere spørsmål, deles diplomene ut, applausen runger, og åtte brede glis symboliserer at verdens hardeste kjøreskole er avsluttet.

– Dette er den beste dagen i mitt liv, 100 prosent, utbryter Martin J. Stanley til NRK.

– Fire beinharde år er over, det har vært tårer, det har vært latter, jeg har møtt noen fantastiske folk på veien. Jeg er euforisk akkurat nå!

Ved siden av ham står Neil J. Holden og gliser. Han jobber til vanlig med eiendom i en bank, men vil kjøre drosje. Hans to brødre er drosjesjåfører, og han vil gjøre det samme.

– Det er en stor dag, sier han.

– Det er friheten ved det hele, være din egen sjef, velge når du vil jobbe. Det er det jeg gikk for.

Han innrømmer at han gruer seg litt for den første turen som sjåfør.

– Det er nok litt nerver. Vet jeg hvor de mener, kan jeg den raskeste veien dit, og om jeg vet om hotellet de spør om? Forhåpentligvis roer nervene seg etter noen turer, gliser Holden.

Nå kan han og de andre kvitte seg med mopedene de har rast rundt på i måneder og år, og i stedet se seg om etter førstemann som roper «taxi» på et gatehjørne. Blodslitet er over.