Maskefall for Shetlandsgenseren

De vet et og annet om vind, de mange sauene som klamrer seg til de værharde skråningene på Shetlandsøyene. De små og helt spesielle sauene som er en slags miks av skandinaviske sauer brakt hit av vikingene, og sauer som fantes her fra før.

«Genseys»

Sauene er spredt ut over de om lag hundre øyene som befinner seg langt ute i havet, vest for Bergen og nord for Skottland. Og nettopp det værharde klimaet gjør at ullen blir til en helt spesiell og svært myk ull. Ull som har holdt shetlendere, og etter hvert også mange andre folkeslag, varme i hundrevis av år.

I generasjoner har øyboerne produsert de velkjente Shetlandsgenserne, og andre ullplagg med sine karakteristiske farger og mønstre. Mens det på fastlandet gjerne snakkes om «sweaters», heter det for øvrig «genseys» her oppe.

Den skandinaviske innflytelsen fra mange hundre år tilbake lever fortsatt i beste velgående. Nå brenner det imidlertid et blått lyst for de tradisjonelle plaggene. Tidligere var strikking et obligatorisk fag i skolen, men på grunn av innsparinger forsvant det ut.

– Gjorde det fordi vi måtte

Inne i butikken «Anderson & co.» trasker Evelyn Leask rundt mellom raker av gensere, pledd, skjerf og mere til, laget av shetlandsull. Selv har hun strikket utallige plagg gjennom sitt lange liv. Men håndverket dør mer og mer ut sammen med de eldre generasjonene.

– Min generasjon gjorde det fordi vi trengte pengene. Den yngre generasjonen trenger ikke pengene, det er flere jobber, og mer kreditt å få antar jeg. De er ikke bekymret, mens vi betalte for ting etter hvert som vi kjøpte dem, sier hun og sukker.

• LES OGSÅ: Nå kan Shetland bli en del av Norge
• LES OGSÅ: Åpner for selvstyre på Shetland

Hun blir nesten fjern i blikket når hun snakker om både sauer, plagg og håndverket. Kanskje en generasjon til kan holde tradisjonen i hevd. Så tror hun det er slutt.

– 20 år, kanskje 25, kanskje litt færre, og så vil det ikke være noen som kan det lenger.

I motsetning til skottene på fastlandet har ikke shetlenderne tartaner, altså mønstre som viser familie- eller stedstilhørighet. Derimot har de strikketeknikken Fair Isle, som også er navnet på en av Shetlandsøyene.

Fair Isle-teknikken blandet som regel om lag fem forskjellige farger til et mønster, men bare to farger per rad.

Ville strikket om de visste hvordan

Et av de siste stedene hvor hemmeligheten læres bort, om enn til svært få, er på Shetland College, del av Skottlands nyeste universitet, University of the Higlands and Islands. Lokalene ligger rett i utkanten av sentrum i den lille hovedstaden Lerwick, og huser også et eget tekstil-studie.

En av dem som går der er Anne Eunson. Hun er en velkjent strikkeentusiast på Shetland, og har blant annet strikket et eget hagegjerde rundt huset sitt. Når NRK møter henne, sitter hun og sammenligner gamle klassiske Shetlands-mønstre med de mer moderne.

– Noe av det aller tristeste er at de sluttet med håndstrikking på skolene i Shetland, for da lærte barna det grunnleggende. Hvordan lage en maske, det er egentlig alt de trenger å lære, hvordan du lager en maske.

Ved lunsjtid samler skoleelevene seg rundt bordene i kantinen, og gafler i seg chips eller medbrakt mat. Rundt et bord sitter tre venninner i 16–17-årsalderen som alle er opptatt av håndverket, men ingen av dem kan det.

– Jeg har en genser selv. Jeg tror alle har det. Bestemoren min laget den. Det er den eldre generasjonen som lager dem. Hvis de oppmuntret mer til det på skolen ville jeg gjort det, sier Holly Leask

– Jeg tror alle er triste over å miste grepet på det, det er en annen ferdighet som forsvinner, skyter venninnen Rhea Kay inn.

– Jeg synes det er skammelig. Det er noe så tradisjonelt her, og det skulle blitt holdt i hevd, mener tredjemann ved bordet, Helen Laurenson.

De har valgt å ta utdanning innenfor andre fag enn tekstil. I mange tiår har tekstilindustrien vært en svært viktig næring for shetlenderne, på grunn av den helt spesielle ullen.

I tillegg til en stor fiskeindustri, har olje- og gassindustrien tilført øysamfunnet store skatteinntekter i over tretti år, noe som også har hatt en påvirkning på yrkesvalgene til de nyere generasjonene.

Forsøker å rekruttere

I et stort rom i kjelleren summer det i maskiner, mens trådsneller med forskjellig farget garn snurrer rundt. Det er strikkemaskiner som lager plagg i de kjente shetlandske mønstrene.

Det er Alisdair Stuart som holder styr på dem. Han har jobbet i tekstilindustrien siden 60-tallet, men er noe mer optimistisk med tanke på fremtiden til plaggene.

– Det innenfor strikkeplagg går i sykluser. Vårt Fair Isle (de tradisjonelle mønstrene journ.anm.) vil være å finne i blader som Vogue gjennom mange år, for så å gå av moten en stund, men likevel selge bra, sier Stuart

Og legger til:

– Det er stor etterspørsel over hele verden for de håndstrikkede plaggene, men det vi legger mest til rette for er mellommarkedet, med en mer industriell produksjon.

Noen av studentene vi har er virkelig inne i tradisjonelle strikketeknikker. De har den historien med denne teknikken og de vil ha den med videre.

Men det er altså stadig på maskiner plaggene lages, de færreste lager dem for hånd. Selv om etterspørselen gjør at prisene holdes relativt høye, tar produksjonen svært lang tid, og det er selvsagt vanskelig å holde volumene oppe.

Økt popularitet hjemme

Tilbake i Anderson & co. er det et jevnt sig av kunder. Et skip har lagt til nede i havnen, og folk har penger de vil bruke. Shetlandsgensere er en populær vare, men også øyboerne handler. Evelyn Leask henter ned en fra veggen for å vise oss.

– Siden dere er fra Norge, får jeg ta en som er rød, sier hun og skratter på vei tilbake til disken.

• LES OGSÅ: Shetlands generasjoner splittet i valget om et selvstendig Skottland
  
• LES OGSÅ: Vil ha egen folkeavstemning på Shetland

Mens hun peker, forklarer hun hvordan genseren er strikket hele veien rundt og er sømløse på sidene. Denne genseren er maskinlaget, men butikken har også fortsatt mange plagg som er laget for hånd.

– Dette mønstret kaller for ild, forklarer hun og drar fingeren over mønstret laget av røde, oransje, gule og sorte farger på en genser som er håndlaget fra start til slutt.

Den koster 234 pund, eller nærmere 2.500 norske kroner, men de er svært populære, forsikrer Evelyn.

– Vi selger også over postordre, så mesteparten av det vi har forsvinner nok ut fra øyene, men det er også mange lokale som er på jakt etter dem. Før ble mer eller mindre alt sammen eksportert. Dette identifiserer Shetland, sier hun og blunker lurt.

Men det betyr også at en svært viktig del av denne identiteten rakner opp, i takt med at færre og færre kan håndverket. De maskinproduserte genserne vil nok holde de gamle mønstrene i hevd i mange år fortsatt, mens noe så eksklusivt som en håndstrikket vil bli en sjeldenhet.