Eks-president Carlos Menem og kona Cecilia Bolocco vinker til tilhengere under et valgarrangement på en fotballstadion i La Matanza, nær Buenos Aires 14. september 2002. (Foto: AP/Daniel Luna)
"Por primera vez....", møtelederen er entusiastisk. For første gang skal den smellvakre chilenske eks-journalisten Cecilia Bolocco stå frem ved sin manns side i politisk sammenheng.
Tankene går til Eva og Juan Peron, ikke så vanskelig siden ekteparet Menem står på en scene pyntet med flagg
og bilder av det legendariske presidentparet.
Cecilia Bolocco holder sin første tale:
"Det er et arabisk ordtak", sier hun. "Det som har skjedd en gang behøver ikke skje igjen, men det som har skjedd to ganger vil alltid gjenta seg en tredje gang".
Carlos Menem har røtter i Syria og har vært Argentinas president to ganger. Hun forsikrer at med velgernes hjelp vil Carlos Menem komme tilbake. Hun takker for seg og det er klart for Gudfaren i argentinsk politikk.
Cecilia Bolocco virker dobbelt så høy og er halvparten så gammel som sin mann. I 1987 ble hun kåret som universets vakreste kvinne, Miss Universe.
Hennes oppgave er ikke å ta glansen fra sin mann, snarere å kaste glans over kandidaten. Det lykkes sånn passe.
Storavisen Clarin spurte forleden sine lesere: Har ditt bilde av Carlos Menem endret seg siden han fikk Bolocco ved sin side. Nærmere 20.000 lesere tok seg bryet med å svare. En snau tredel sa det ikke hadde noen innvirkning, bare 11 prosent sa det var blitt mer positivt, mens hele 57 prosent sa at bildet av eks-presidenten var blitt enda verre.
Mer Reagan enn Evita
Flere tusen demonstranter samlet seg utenfor kongressen i Buenos Aires 30. august for å kreve at flere politikere og dommere måtte gå av. (Foto: Reuters/Enrique Marcarian)
Cecilia Bolocco vil aldri bli noen Evita. Hun er snarere en Nancy Reagan, som oppgav sin egen karriere, og lojalt, selvutslettende står ved sin manns side og rekker ham et glas vann når den aldrende strupen blir tørr.
Men om Menem kan virke litt puslete rent fysisk, så fyller han rommet. Han sies å ha en helt enestående utstråling. Han er folketaleren som har de fremmøtte i sin hule hånd. Han lover mye, men det viktigste for ham er å minne om hvordan det var da han var president.
I dag er det 21 prosent arbeidsledighet, over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og nasjonen er bekymret for den fremtidige generasjon og konkurranseevne - 4 millioner barn er underernært i Argentina i dag.
Var det sånn da Menem var president? Og alle ran og mord, alle bortføringer og kidnappinger, mangel på trygghet og sikkerhet?
Hvordan var det i mine ti år?, spør eks-president Carlos Menem.
Han lover å bli de kriminelles fiende nummer 1, han lover mat på alle bord, jobb til alle og penger til hygge og
trivsel. Argentina skal gjenreises, Argentinas stolthet skal gjenopprettes, Argentina skal bli en av verdens ledende nasjoner. Ikke en gang underforstått: Som
det var da Carlos Menem var president.
Frafalt tiltale
Flere tusen argentinere protesterte 6. september 2002 mot voldsbølgen som rammer det kriserammede landet. (Foto: Reuters/Rickey Rogers)
Han er en bemerkelsesverdig politiker. I forrige uke frafalt myndighetene en tiltale mot ham. Ikke fordi han ble renvasket, men på grunn av bevisets stilling.
Han var beskyldt for å ha vært delaktig i illegalt våpensalg til Ecuador og Kroatia i en periode da Argentina i henhold til internasjonale avtaler var forhindret fra å levere militært utstyr til de to land.
Samtidig fortsetter etterforskningen av de hemmelige konti han nå har innrømmet å ha i Sveits. En iransk agent hevdet for en tid tilbake at Menem hadde mottatt 10 millioner dollar av den iranske regjering for å sørge for at terroraksjonen mot det jødiske senteret i Buenos Aires den
18. juli 1994, der 85 mennesker ble drept, ikke skulle bli oppklart.
Menem avviser og benekter at han har hatt noe som helst med dette å gjøre, men har innrømmet å ha konti i Sveits som argentinske skattemyndigheter - og velgere - ikke kjente til.
Kvinner og gaver
Hundrevis av arbeidsløse stanset trafikken for å kreve arbeidsledighetstrygd og nye jobber 26. august 2002. (Foto: Reuters/Enrique Marcarian)
Det er mange historier og rykter om Carlos Menem. Det gjelder kvinner og penger, gaver og private prosjekter. Noen av dem er en del av den
mytebygging som høver seg en latinsk macho-mann; andre er såpass snuskete at han ville vært politisk død i de fleste land. Og tilstrekkelig mange av dem er så sanne at de sår tvil om mannens integritet.
Men mange peronister synes å huske at det var bedre under Menem, at da hadde de mat og arbeid, og penger til overs for kafebesøk og tangokvelder.
De verken spør eller husker hvorfor. Men vil ha det sånn igjen. Da er det meste annet detaljer. Og det kan bli Menems triumf.
Folk har glemt at regjeringen solgte unna statseiendom, privatiserte jernbanene som bygget landet og åpnet grensene for utenlandske produkter. De vil ikke huske at korrupte politikere forsynte seg grovt og sølte bort resten.
Argentina levde på lån og skjøv problemene foran seg. I dag betaler de prisen. Men å se at dagens uføre kan ha sammenheng med gårsdagens vanstyre er ikke lett, verken for analytikere eller kommentatorer, økonomer eller velgere. For alt var påviselig bedre før.
Peronist
Carlos Menem er peronist og det er fem-seks andre som ønsker å bli peronistenes kandidat ved presidentvalget.
For det synes klart at i mars er det peronistenes kandidat, fra Justisialist-partiet som det offisielt heter, som vil vinne. Derfor er nominasjonsprosessen viktigere enn valgkampen, og de aktuelle peronistkandidatene posisjonerer seg kraftig om dagen. Og motarbeider hverandre.
Menem er en slags outsider i sitt eget parti, og kan
på ingen måte være sikker på at han blir kandidat for det partiet der han formelt sett er formann. Det er mange om beinet, han har hatt sine sjanser - og er etter hvert en offentlig fiende av den sittende president - Eduardo Duhalde - som i en periode for ti år siden var Menems
vise-president.
Gamle menn eller fornyelse
I en tid da Argentina mer enn kanskje noe land i verden hadde trengt fornyelse, står de gamle menn frem på rekke og rad og søker makt.
De færreste kan sies å være angrepet av nytenkning. Argumentasjonen er velkjent. Metodene er utprøvde og har ført landet dit det er i dag.
De kaller seg peronister, og hevder alle å føre arven fra Juan og Eva Peron videre - uansett hvor langt de står fra hverandre og peron-paret politisk.
De snakker om arbeidsplasser og kriminalitet, om mangel på mat og midler, om nasjonal ydmykelse og Det internasjonale pengefondet IMFs rolle og ansvar.
Men det er bare Carlos Menem som har "levert". Med ham vet velgeren hva de går til, er budskapet. Og kanskje er det sånn. At velgerne har glemt demonstrasjonene og problemene på 1990-tallet.
Pensjonistenes desperate kamp for å bevare den pensjonen de gjennom et langt liv hadde betalt inn til og trodde de hadde krav på, eller arbeidsledigheten da argentinske produkter ikke lenger var beskyttet av importmurer, eller de mange konkurser som også den gang skapte uro og overskrifter?
Men sluttpoenget er at det var den gang og nå er nå. Og folk flest har det verre nå. Derfor denne nostalgiske begeistringen for kandidaten som holdes oppe av ansiktsløftninger og viagra, om man skal tro de ondsinnede vitsene i Buenos Aires.
Og kanskje er det godt nok. Hans hovedutfordrere og konkurrenter klarer ikke å skape mye entusiasme og de kan heller ikke vise til en rolle som internasjonal statsmann gjennom ti år.
Carlos Menem ønsker å fremstå som Frelseren, og kanskje kjøper velgerne Menem som det merkenavnet han en gang
var - om da ikke en chilensk presidentfrue blir for mye å svelge for en nasjon som har lidd mer enn nok allerede.
(NRK)
Tilrettelagt av Wilhelm Andreas Eilertsen