Mammon den nye russiske avguden

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Moskva.

Myntfoten rubel var et vektmål for sølv. Akkurat som den polske mynten zloty betyr gull. Eller pundet, for ikke å snakke om fortidens tyske mark.

På 50-tallet i Bergen kjøpte min mor alltid en mark kaffe i Mollekleivs kolonial i Marken, Bergens svar på Grünerløkka.

Ordet rubel er en avledning av det russiske verbet «å hugge – rubit». På 1200-tallet i byen Novgorod oppsto rubelbegrepet. For sølvvekten av 200 gram sølv het grivna der, og er fortsatt myntfot i Ukraina.

Hadde 150 rubler i måneden

Men i Novogord «hugget» russerne 200 gram sølv i to og dermed ble 100 gram sølv til en rubel. Siden har rubelen blitt hugget i to mange ganger.

Så liten rubelen enn er blitt, danser russerne rundt den, til konsternering for overhodet av den russisk-ortodokse kirken, Patriark Kirill den andre.

Da jeg kom som hovedfagsstudent i historie hit til Moskva i 1975, var stipendet på 150 rubler i måneden.

Da var jeg rik! En god ingeniørlønn i Sovjetunionen lød på 120 rubler den gangen. Men fordi landets økonomi gikk på dunken, oppsto varemangel, men penger hadde folk. Slik oppsto svartebørsen.

Mot slutten av sovjettiden opphørte rubelen å være et rasjonelt byttemiddel. En 10 tonns lastebil kostet 2000 rubler mens en steppekanin av en «Lada» kostet menigmann fem ganger mer.

Rubelverdien raste sammen med Sovjetunionen. Vi intervjuet en gruvearbeider tre måneder etter Sovjetunionens sammenbrudd i april 1992. Ved årsskiftet hadde han 20.000 rubler på bok etter et livs sparing. Det var det sammen som 10 årslønner.

Et kvartal senere var pengene fordampet.

Villmannsnasjonalister

«Fascisme er småborgerskap som går amok etter at hyperinflasjonen har fratatt folk sparepengene», sa Lev Trotskij på bakgrunn av Weimar-republikkens tragedie for 90 år siden.

Russerne kunne gått samme veien, for i desember 1993 stemte 25 prosent av dem på villmannsnasjonalisten Vladimir Sjirinovskij, i dag like gal som den gang.

Nylig la han ansvaret for et meteorittnedslag i Ural på amerikanerne. Det er godt å ha noen å skylde på, men rubelens skjebne må nok russerne svare for selv.

Bak på en kopi av Norges første riksdaler fra 1695, har jeg klistret en postsovjetisk pengeseddel pålydende 10 000 rubler. Den er datert 28. november 1993, og ble signert med penn og blekk av min venn Leonid Gurevitsj.

Han ledet den gang Russlands statskomite for platina- gull- & diamantindustrien.

«Måtte rubelen bli konvertibel før dette blekket blekner», sa Gurjevitsj for 20 år siden.

Utenlandslykke

Fortsatt er ikke rubelen konvertibel. I fjor høst gjorde russisk TV et stort nummer av at butikkene i Helsingfors nå tillater betaling i rubler.

Visa-kortene har jo sikret russerne en snarvei til konvertibel lykke i utlandet, selv om bankkontiene hjemme er i rubler. For som verdens største oljeprodusent, erfarer mange stater i Europa nå styrken i den russiske «petro-rubelen».

I dag koster en T-banebillett i Moskva 25 rubler. For 30 år siden utgjorde de samme 25 rublene 1/4 av en månedslønn. Seddelen var dypt fiolett og hadde kjælenavnet «baklasjàn» eller aubergine etter fargen.

Så det har gått nedover med rubelens nominelle kjøpekraft. I dag er en gjennomsnittlig månedslønn i Moskva 30.000 rubler eller 5500 kroner. Ifølge president Putin er landsgjennomsnittet bare på 13.000 rubler eller 2500 kroner.

Men ser man på prisnivået i kjøpesentrene her i Russland, forstår man hvorfor vanlige folk kaller dem for «kommersielle museer – se men ikke røre».

Likevel går omsetningen i megasentrene så det suser. For den russiske middelklassen begynner å kare seg opp til 20 prosent av befolkningen, og det blir straks 30 millioner mennesker. Så får det heller være at de russiske sosialdemokratene hevder 40 prosent lever under den offisielle fattiggrensen.

«For makroøkonomisk er Russland i god stand», sa president Vladimir Putin i sin tale om rikets tilstand 12.12.2012 klokken 12 i Kreml. Er så samfunnsmoralen i like god stand?

Mammon

Nylig tordnet den russiske patriark, som er Russlands svar på Paven, under høymesse i Vår Frelsers-katedralen her i Moskva at penger er gjenstand for avgudsdyrkelsen i russernes mentalitet.

«Det bygges alter rundt Mammon og der legges ofrene» – messet overhodet for den russisk-ortodokse kirken.

Da tenkte han også på en skrumpende, russisk befolkning som nå minsker med 700.000 årlig. Derfor mener president Putin at han har snudd trenden i den demografiske krisen for på 1990-tallet tapte det russiske folk 1 million i demografisk vekst årlig.

Putin er klar over problemet. Men forplantningen i Russland hemmes av at vanlig ungdom ikke har en sjanse til å skaffe seg egen bolig før de er middelaldrende.

«Gjør vi ikke noe for de unge nå, kan Russland som stat falle fra hverandre om 30 år», sa president Putin i sin siste tale om rikets tilstand i fjor.

Så unge på vanlig lønn shopper vilt det som heter halvvarige forbruksvarer i Moskvas kjøpesentra. For utsiktene til eget husvære er for fjernt, og Russland har ingen sparetradisjoner.

Fordi bankene ikke finansierer boliglån til vanlige lønnstakere, er også volumet på bankenes virksomhet minimal i forhold til vesten.

«Gratis ost fins bare i musefellen»

Men russerne har tradisjon for å ta opp klattegjeld. Og et meget kjent ordtak går nettopp på det: «Har du ikke hundre rubler, så har du hundre venner».

Men ingenting er gratis, og som et annet, russisk ordtak så treffende karakteriserer røverkapitalismen her til lands: «Gratis ost fins bare i musefellen». Og den bør man som kjent unngå, hvis man er en mus i økonomisk forstand. Og det er de fleste russere.

For de få styrtrike i Russland forstår ikke at moderne kapitalisme er økonomisk fordelingspolitikk, og sier stadig at samfunnet streber etter den økonomiske eliten som ideal, ikke etter verdiene til de intellektuelle, som Russland også har mange av.

Her ligger kimen til den dansen rundt gullkalven, som kirkens overhode i dette landet er så bekymret over. For «cash is king» – mer og mer også i Russland, selv om vekten av de hundre gram sølv som rubelen opprinnelig fikk sitt navn fra, har slanket sin kjøpekraft betydelig for folk flest fra sovjettiden i innenriksmarkedet.