NRK Meny
Normal

Makedonia i faresonen

Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia er under sterkt press etter at de ledende vestlige land anerkjente Kosovo og NATO støttet Hellas i navnestriden.

Feirer valgseier i Makedonia
Foto: Ognen Teofilovski / Scanpix/Reuters

Kommentar: Jahn Otto Johansen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

For europeere flest kan navnestriden fortone seg som en farse.

Da makedonerne fikk sin selvstendighet etter oppløsningen av Jugoslavia tok de navnet Makedonia, som var rimelig siden de på Titos tid ble kalt Den sosialistiske republikk Makedonia.

Men Hellas protesterte heftig og hevdet at det lille nabolandet i nord ville annektere gresk territorium.

Denne påstand fantes det aldri noe belegg for. Det fattige landet hadde mer enn nok med seg selv og gjorde ikke krav på noen annens territorium.

Fyordet "FYROM"

For å etterkomme grekernes krav skulle Makedonia av internasjonale organisasjoner som FN, EU og NATO midlertidig omtales som FYROM.

Forkortelsen står for Former Yugoslav Republic of Macedonia. Det er et fy-ord for makedonerne selv og et språklig misfoster for det internasjonale samfunn.

Men slik er det blitt på grunn av de nasjonalistiske grekere som er redde for at Makedonia skal gjøre krav på at Aleksander den store var makedoner, hvilket han faktiske var.

For sikkerhets skyld gjennomførte Hellas en streng økonomisk boikott frem til 1996. Det ga en av de fattigste jugoslaviske republikker en særdeles dårlig start.

Manipulert historie

Men det brydde ikke grekerne seg om, for de leste altså historien på sin måte.

Som mange andre europeere etter den kalde krigen har grekerne rett og slett manipulert historien. Og i deres historiebok har det aldri eksisterte noe makedonsk folk eller makedonsk stat. De var alle grekere.

Dette området var i århundrer omstridt og det ble utkjempet blodige kriger - mellom grekere og tyrkere, mellom serbere og tyrkere og mellom bulgarere og tyrkere og mellom bulgarere og serbere.

Alle har så å si slåss mot alle. Etter de balkanske kriger var det historiske Makedonia delt mellom Hellas, Serbia og Bulgaria. Men makedonere fantes altså ikke ifølge grekerne.

Latterlige reaksjoner

Det kan virke latterlig når offisielle greske representanter skriker opp hver gang noen for enkelthets skyld bruker Makedonia i stedet for FYROM.

Det skjedde nylig på Nobelinstituttet da en høytstående foredragsholder i forbifarten brukte betegnelsen Makedonia. Da spratt den greske ambassadør opp og protesterte heftig.

For oss som kjente ambassadøren som en meget intelligent og hyggelig mann, virket det noe underlig. Men det var jo hans jobb som gresk diplomat. Hadde han ikke gjort det, ville Athen ha hjemkalt ham.

NATOS generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer

NATOS generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer tråkket i salaten.

Foto: FAISAL MAHMOOD / REUTERS

Tråkker i salaten

Nå har NATOs generalsekretær tråkket i sataten.

Under et besøk i Athen nylig sa Jaap de Hoop Scheffer at makedonerne måtte finne en løsning på navnestriden, og det burde skje på grekernes premisser. Hvis ikke kunne de glemme medlemskap i NATO. Det var underforstått at da ville de heller ikke komme inn i EU.

I begge organisasjoner har grekerne vetorett og kan blokkere makedonsk medlemskap. Dermed er makedonerne dømt til å forbli ute i kulda dersom de ikke ydmyker seg.

At dette vil virke ytterligere destabliserende på det fra før så urolige Balkan burde man ha tenkt på i Brüssel.

Oberstens Hellas

For sikkerhets skyld sa generalsekretæren at Hellas er "et trofast medlem av NATO, mens de som aspirerer til medlemskap ikke er det".

Her bygger han på en gammel NATO-tradisjon. I Oberstenes Hellas ble det gjort brudd på nesten alle tenkelig menneskerettigheter, men hverken NATO eller USA la noe press på dem.

Hellas ble betraktet som så strategisk viktig at man ikke skulle kritisere det til en hver tid sittende regime i Athen, uansett hvor lite demokratisk det var.

Utenriksminister John Lyng og parhestene Jens Evensen-Arne Treholt var blant de få i vest som reagerte den gang.

Tyrkiske overgrep

NATO har dessuten unnlatt å kritisere tyrkerne, som jo også ble betraktet som en strategisk meget viktig alliert under den kalde krigen.

Overgrep mot kurdere, armenere og kristne ble bare glattet over.

Nå er NATOs ledere tause til tross for at tyrkerne har innvadert et naboland ved å gå inn i Irak.

I de gresk-tyrkiske stridigheter oppstod det et uløselig dilemma for NATO, men det ble løst med talende taushet.

Feiring abv Kosovos uavhengighet, med Kosovos nye flagg i bakgrunnen.

Kosovo feiret uavhengigheten med nytt flagg.

Foto: VALDRIN XHEMAJ / EPA

NATOs dobbeltstandard

Helt siden NATO uten FN-mandat og i strid med folkeretten innvaderte Jugoslavia, har organisasjonen på Balkan praktisert det som i finere ordbruk heter "dobbeltstandard", på godt norsk dobbeltmoral.

Dette gjentok seg da Kosovo løsrev seg fra Serbia og provinsen ble anerkjent som selvstendig stat av de ledende NATO-land, til tross for at dette var folkerettslig meget omstridt og kunne friste til lignende løsrivelser andre steder.

Makedonia spesielt utsatt

Igjen ser vi hvordan Makedonia er spesielt utsatt uten at det har skapt noen særlig forståelse i NATO og EU for dets situasjon.

Den albanske minoritet, som utgjør en fjerdel av befolkningen, gjorde i 2001 opprør med støtte fra albanerne i Kosovo og muligens også Albania.

I slike etniske konflikter er det alltid to sider. Det er ikke svart-hvitt.

Albanernes situasjon var og er dårlig, men deres misnøye ble utnyttet av aktivister som drømte om løsrivelse og eventuelt sammenslåing med Kosovo. Våpen ble smuglet inn utenfra. Noen gikk også med drømmen om et Stor-Albania, selv om de var forsiktige med å snakke for høyt om dette.

Her burde de slaviske makedonere og grekerne ha felles interesser.

De fleste anerkjenner Kosovo

Konflikten ble avsluttet med en internasjonal avtale (Framework Agreement) som gjorde slutt på fiendtlighetene og garanterte minoritetene visse rettigheter.

Men det ulmet fortsatt, og albanske aktivister har påny vært aktive etter at Kosovo løsrev seg.

Det er uforståelig at NATO og EU ikke har vist større forståelser for de problemer som man måtte vite at en godkjennelse av Kosovo ville medføre.

Det store flertall av FNs medlemsland har vist at de skjønner dette og har derfor latt være. I øyeblikket er det langt under 30 stater som har anerkjent Kosovo.

Jonas Gahr Støre

Jonas Gahr Støre og Norge har vært 'flinkest i klassen'.

Foto: Kristiansen, Lars Harald J. / SCANPIX

Norge flinkest i klassen

Men Norge skulle likevel være en av de aller første, til og med foran Sverige.

Jeg har ikke sett noen overbevisende begrunnelse for at Norge skulle være "flinkest i klassen".

Kan det skyldes at embetsverket i UD ikke har noen imponerende Balkan-kunnskap etter at en innsiktsfull og kunnskapsrik diplomat som Kai Eide måtte prioritere Afghanistan? Eller var det fordi norsk presse opptrådte så ensidig og kritiserte regjeringen for at den nølte?

Norske medier er så antiserbiske at de ikke engang fulgte opp NRKs oppsiktsvekkende reportasje fra Bosnia om en bosnjak som nå er norsk statsborger og kan ble anklaget for grove krigsforbyrtelser.

Heller ikke har jeg sett referater av den kloke og balanserte Knut Vollebæk som idag står i spissen for minoritetskontoret til OSSE (Organisjonen for Samarbeid og Sikkerhet i Europa). Vollebæk sa at det var blitt begått grove overgrep på begge sider i Kosovo-konflikten, altså ikke bare av serberne, selv om de serbiske overgrep var tallmessig størst.

Sådde vind og høster storm

NATO og EU har i Kosovo sådd vind og kan høste storm.

Ledende amerikanske diplomater som slett ikke kan beskyldes for å være pro-serbiske som Egleburger og Holbrooke, har kritisert NATO og EU for å være for raske på labben. Annerkjennelsesprosessen var skandaløst dårlig forberedt, mener de.

De vestlige land burde ha tatt seg bedre tid og lyttet mer til dem som pekte på faren for at utbrytergrupper andre stedet skulle følge kosovoalbanernes eksempel.

Derfor vil ikke Nigeria annerkjenne Kosovo, heller ikke Spania, Kypros, Romania, Bulgaria og Slovakia, som alle er medemmer av EU.

Jeg reiste i denne spalte spørsmålet om hvorfor ikke kurderne skulle ha like stort krav på å bli anerkjent som selvstendige som kosovoalbanerne. Det utløste reaksjoner, blant annet fra tamiler som mener at nå er det deres tur. Hvorfor skal kosovoalbanerne ha krav på selvstendighet og ikke vi tamiler, spør de. Et godt spørsmål.

FN-bygningen

FN-hovedkvarrteret i New York har ikke kunnet gi klare instrukser.

Foto: Scanpix

Unmik og Eulex

Hvor dårlig de vestlige land hadde forberedt seg på Kosovos løsrivelse viser situasjonen til FN-misjonen (UNMIK).

Siden FN ikke anerkjenner Kosovo som selvstendig stat har hovedkvarteret i New York ikke kunnet gi medarbeiderne der ute klare instrukser om hva de skal foreta seg.

Nå er det EU som overtar ansvaret, og i praksis blir det også NATO som har soldater på stedet. EU bestemte seg for å sende en overvåkingsstyrke på 18 000 mann, men det tar tid før de er på plass. Uansett er det alt for få.

Usikkerheten omkring FN-misjonen kan skape logistiske problemer for EU-misjonen som har fått forkortelsen EULEX.

Pressetalskvinnen for EUs planleggingsteam, Karin Limdal, er riktig nok optimist, som hun må være. Men så lenge det ikke foreligger noe FN-vedtak, og det vil Russland og Kina blokkere i Sikkerhetsrådet, kan UNMIK ikke være til særlig hjelp for EULEX.

Fare for blodbad

Det er ikke bare de stadig flere internasjonale forkortelser som jeg med mitt korthukommelsesproblem ikke klarer å holde oversikt over lenger (det er et problem som kommer med alderen!).

Situasjonen på bakken i Kosovo er ytterste forvirrende. Sjefen for EULEX, Peter Feith, er noe mer realistisk enn sin pressetalskvinne når han sier at i det nordlige Kosovo er det allerede inntrådt en de facto deling mellom albanske og serbiske områder. Det kan føre til en reell splittelse.

Skal EULEX med NATOs støtte da sette inn stridsvogner og soldater mot serberne og forårsake et blodbad? Skal Kosovos enhet opprettholdes med alliert våpenbruk?

Det fredelige Sentral-Europa

Hverken i NATO eller i EU har de studert historien særlig nøye. Hadde de gjort det, ville de ha innsett et det er store forskjeller mellom de to områder av Europa som sa farvel til kommunismen etter den kalde krigens slutt.

I Tsjekkoslovakia skilte tsjekkere og slovaker lag uten at et eneste menneske ble drepet, men riktig nok uten at slovaken Meciar og tsjekkeren Klaus gadd å spørre sine folk om hva de mente.

Romania var det eneste kommunistland der der kom til gatekamper da diktaturet ble styrtet, men motsetningene mellom rumenerne og det store ungarske mindretall har senere ikke resultert i blodsutgydelser.

Det har det heller ikke vært i Slovakia mellom det ungarske mindretall der og slovakene, selv om populister i Romania, Slovakia og Ungarn forsøker å utnytte disse motsetninger.

Leste de ikke historie i NATO OG EU?

På Balkan gikk det som kjent annerledeles. Der ble det en rekke blodige kriger etter at den jugoslaviske hær gikk til angrep på Slovenia og Kroatia.

Senere fulgte borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina, der særlig serberne, men også kroatene og bosnjakene begikk grove krigsforbyteløser.

Videoopptak fra Srebrenica-massakren

Ikke siden den annen verdenskrig og Holocaust har vi sett noe slikt i Europa som massakrene i Srebrenica.

Foto: AP

Ikke siden den annen verdenskrig og Holocaust har vi sett noe slikt i Europa som massakrene i Srebrenica.

Disse farer burde de kloke hoder i NATO og EU ha innsett dersom de hadde lest historie.

I Sentral-Europa og i det hele tatt i de områder som tilhørte haburgmonarkiet er det gått bra, for der har det tross alt vært et gjennombrudd for modernismen (demokrati og markedsøkonomi) slik det ble i Vest-Tyskland etter 1945 og i Øst-Tyskland etter 1990.

I dag er Tyskland en demokratisk og desentralisert stat, som kan tjene som et forbilde for andre.

De blodige fotspor

På Balkan vandrer folkene fortsatt i blodige fotspor fra en tid da det ottomanske styre hindret den modernisme som det protestantiske og katolske Europa fikk oppleve.

Er det så merkelig at utviklingen på Balkan måtte bli annerledes?

Det merkelige er at EU og NATO ventet så lenge med å reagere på de blodige ettervirkninger av oppløsningen av Titos rike.

Det merkelige er at de i Brüssel og i de fremste vestlige hovedsteder ikke trakk lærdom av Balkans kompliserte og blodige historie da de gikk til angrep på Rest-Jugoslavia og nå anerkjente Kosovo i all hast.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt