En vanskelig sak med lykkelig slutt?

For et snaut år siden grep barnevernet i Stavanger inn mot et indisk foreldrepar i byen og plasserte de to barna deres, på ett og tre år, i fosterhjem.

I januar i år ble saken førstesidestoff i indiske medier, og det fortvilede foreldreparet deltok på Skype i indiske nyhetssendinger.

Norge i alminnelighet og det norske barnevernet i særdeleshet fikk hard medfart.

Saken ble ikke nødvendigvis feilaktig fremstilt, men den baserte seg på foreldrenes versjon.

Det uskyldige paret opplevde det norske marerittet eller «The Norwegian Nightmare», som det ble betegnet som i indisk media.

• Les også: - Statleg kidnapping, seier indiske styresmakter

Ikke engang OL-gull hjelper

Indiske medier er gjennomgående av høy kvalitet, men de hadde liten forståelse for at det norske barnevernet har taushetsplikt. Dermed ble kildebruken ensidig og uten faktabaserte korrektiver.

Å ta barna fra foreldrene ble sett på – og presentert – som et angrep på indisk kultur og barneoppdragelse.

Å plassere søsknene i norske fosterhjem var et overgrep.

Å umyndiggjøre foreldrene var jevngodt med brudd på menneskerettighetene.

I denne sammenheng føyer utfallene mot Norge seg inn i en større sammenheng. Indiske medier og politikere reagerer ofte på prinsipielt, men nasjonalt grunnlag, når indere – etter deres mening – lider overlast eller blir forskjellsbehandlet i fremmede land.

Men i denne sammenheng kunne de «bevise» at det var Norge som var vanskelig, ved å tørke støv av Khalid Skah-saken fra juli 2009.

Den gang spilte norske myndigheter en passiv, men sentral, rolle da langdistanseløperens barn ble hentet ut av Marokko. Underforstått: norske myndigheter viker med andre ord ikke tilbake for noe.

Selv olympiske gullmedaljører har lidd nederlag mot det norske barnevernet, var det noe tilsløret budskapet.

Kulturelle forskjeller

I sine intervjuer fortalte det indiske paret at de oppdro barna på tradisjonelt indisk vis. Kortversjonen deres er at dét aksepterte ikke barnevernet i Stavanger.

De lokale myndighetene skulle ha reagert på at foreldre og barn sov i samme seng, at de satt på gulvet og ga barna mat uten skje og gaffel og så videre.

Indiske medier hadde lite til overs for den angivelige norske arrogansen.

Breivik-saken dannet et dystert bakteppe når barns stilling i Norge ble omtalt i lederartikler og webkommentarer. En komplisert surrogatisak fra 2010, der en norsk kvinne via dokumentfalsk «jukset» til seg et indisk tvillingpar, gjorde heller ikke saken bedre.

Nordmenns forhold til barn ble fremstilt i et særdeles lite flatterende lys.

Det gjaldt «å redde» de to indiske barna fra en skjebne verre en døden – å vokse opp i et norsk fosterhjem.

På høyeste hold

På nyåret var ikke dette lenger en barnevernsak i Rogaland. Det dreide seg om forholdet mellom de to land.

Det var demonstrasjonstog i familiens hjemby Kolkata og protester utenfor den norske ambassaden i New Delhi. Barnas besteforeldre fikk audiens hos Indias president, landets utenriksminister SM Krishna innkalte Norges ambassadør på det berømte teppet, og statsminister Manmohan Singh tok opp barnevernsaken med statsminister Jens Stoltenberg da de to møttes på en internasjonal konferanse.

Da barna ankom New Delhi i morges, var statssekretæren i det indiske utenriksdepartementet til stede og utenriksministeren takket sin norske kollega for hans «konstruktive tilnærming for å finne en løsning på denne humanitære utfordringen».

• Les: India-saken løst

– Når enden er god er allting godt, sa SM Krishna.

Mørke skyer i horisonten

Barnevernet i Stavanger har fått mye kritikk i indiske medier, etter alt å dømme på sviktende grunnlag.

For da saken for lengst hadde kjørt seg fast og blitt storpolitikk, innrømmet faren at alt ikke hadde vært helt som det skulle. Barnas mor hadde gått fysisk til angrep på ham, slik han fremstiller det.

Ekteskapet var i ferd med å rakne og dermed valgte han å fortelle om morens depresjon i fjor, og hvilke problemer det førte med seg i forholdet til barna og barneoppdragelsen.

Det var altså en grunn til at barnevernet ble koblet inn.

Men utad hadde greide de to å stå sammen, og de holdt fast ved sin versjon, som var et rent partsinnlegg.

Det var kanskje kynisk, og må ha vært bevisst, men det er vanskelig å felle en dom over deres metoder: De var fortvilede og hjelpeløse i et fremmed land med
andre lover og koder. De spilte på indisk familiestolthet og nasjonens skepsis mot ytre belæring etter hundrevis av år med britiske koloniherrer som alltid «visste best».

Men det er fristende å antyde at indiske medier har latt seg bruke. Kildekritikken har sviktet, og i ettertid fremstår som nyttige idioter.

Fremover

Da barna i dag ankom India var de i følge med en onkel. Han har fått foreldreansvaret for sin nevø og sin niese. Dermed vil de vokse opp blant sine egne i Kolkata og uten tvil ha kontakt med sine foreldre – en løsning alle parter til slutt kunne enes om.

Barnas mor er allerede i India, mens faren, som er IT-ingeniør, blir igjen i Stavanger.

Det indiske engasjementet for to små barn har vært prisverdig og imponerende, men også en smule forvirrende.

Det er ikke alle lidende barn i India som får samme omsorg og oppmerksomhet i mediene.

Nærmere halvparten av alle barn i verdens største demokrati er feil- eller underernærte. Tusen barn under fem år dør hver dag av diaré. Mer enn to millioner barn under fem år dør hvert eneste år av sykdommer som det er mulig å gjøre noe med.

I et slikt perspektiv er det positivt at noen bryr seg når indiske barn har det vanskelig – uansett årsak.

De to, som nå er i Kolkata, er heldige som har kommer fra en ressurssterk familie med sterk vilje og gode kontakter.