NRK Meny
Normal

Luksushotellet i Aleppo som ble flyktningmottak

ALEPPO (NRK): Før strømmet kjendiser som T.E Lawrence, Charles Linberg og Agatha Christie her, nå er det blitt en flyktningmottak.

Gå til forsiden

Hotel Baron

Hotel Baron i Aleppo

Hotel Baron

10 bilder

    Ukens korrespondentbrev er postlagt i det borgerkrigsherjede Aleppo i Syria.

    Det ligger der fortsatt, Baron Hotel i Aleppo. Det ligger der, like ved museet, like ved Gamlebyen, like ved frontlinjen i krigen som har splittet byen i to og som har ødelagt store deler av den.

    Flyktninger

    På trappa i vintersola sitter eieren, en snart tannløs armener ved navn Armen Mazloumian. Han kan snakke fransk eller engelsk, det er opp til meg, eller egentlig ikke, for han velger seg engelsk, selv om han egentlig ikke har så lyst til å prate, det er bare elendighet å prate om. Det er verre enn døden, dette her.

    – Gjester? Om vi har gjester? Vi har mennesker som bor her, mennesker, men ikke gjester, bare flyktninger som har søkt tilflukt her. De betaler 100 dollar i måneden for et rom, sier han.

    Kona hans er en velstelt eldre kvinne med halvlangt hår og rouge i kinnene som bærer på et voldsomt sinne.

    – Det er forferdelig her, vi har folk som spiser hjerter og hjerner. Vi skal ta å sende dem tilbake til der de kom fra, til dere i Europa, dere som har sendt dem. Pakke dem pent inn og sende dem tilbake, sier hun.

    Jeg tenker at det vel ikke var i Europa dette startet og sier at det vel ikke gå an å skylde på enkeltmennesker for storpolitikkens gang.

    – Folk og regjeringen er det samme. Det er dere som har valgt dem? Er det ikke?, svarer hun retorisk.

    Ordene hennes klinger av sinne, men også av frykt.

    FN-utsending til Syria, Staffan de Mistura, forsøker å få til en våpenhvile i Syrias nest største by, Aleppo. Men i Aleppo er det lite som tyder på noen snarlig løsning på borgerkrigen. NRK har besøkt byen hvor barn leker i krigsruinene.

    Video: Ødeleggelsene i Aleppo er enorme etter flere års borgerkrig.

    Stadig nye farer

    Det er 100 år siden tyrkernes folkemord på armenerne i år, et folkemord som gjorde de overlevende landflyktig og spredt over hele Midtøsten. Nå truer en ny fare, en fare med forskjellige navn; Den islamske staten, Nusrafronten, Den islamske hæren og så videre, forskjellige navn på samme trussel. Det er ikke abstrakte størrelser. Det er væpnete grupper som holder til noen kvartal bortenfor hotellet, på den andre siden av frontlinjen som går gjennom Gamlebyen.

    Det er der jeg kommer fra. Jeg har blitt ledet gjennom byens smug og kontrollposter av Haider, en regjeringssoldat og nå veteran i denne borgerkrigen. Såret fem ganger, men ikke sliten, ikke han, selv om det bleke ansiktet og de sorte ringene under øynene forteller enn annen historie.

    Her inne i Gamlebyen er hver lille butikk ødelagt, knust eller brent ned.

    Soldatene forteller at det var opprørerne som gjorde det før de trakk seg tilbake, men hvem vet vel egentlig hva som har foregått her, i krigens hete. Området stod på Verdensarvlisten, akkurat som Omajade-moskeen like bortenfor, uten at det gjorde noe fra eller til da krigen kom.

    Rama Hindi leker midt i skuddlinjen i Aleppo

    Midt i siktlinjen til snikskytterne leker barn, og Rama Hindi har opplevd at lekekamerater har mistet livet.

    Foto: NRK

    Snikskytere

    Haider beveger seg fort og smidig. Han kjenner dette området, og roper når det skal dukkes og løpes fort. Det er stort sett hver gang vi er i åpent lende; dette er snikskytterområde nå. De ødelagte leiligheten, husene og bygårdene, det mangler ikke på steder å gjemme å seg og siden frontlinjene her ikke lenger beveger seg, terroriserer de hverandre med drepe i smug.

    – Her så jeg to menn bli drept, sier han og drar meg inntil i veggen for at jeg ikke skal havne i siktlinjen. Kanskje, eller kanskje ikke, ligger noen med et kikkertsikte og en langtrekkende rifle på den andre siden og venter på et lite steg, bare et lite steg til.

    Det går en stund før jeg skjønner hva som er så underlig der inne, bortsett fra at jeg beveger meg fra ruinhaug til ruinhaug i det som en gang var et levende område med handel og turister, men med ett slår det meg.

    Det er stillheten. Det er ikke en lyd å høre der. Bare våre skritt og våre stemmer, og ett og annet skudd, noen langt bort, andre mye nærmere.

    – Sadiq, sier Haider, «venn». Det er hans soldater som skyter. Ikke noe å bekymre seg over med andre ord. Ikke for oss i hvert fall.

    Aleppo

    Før borgerkrigen var Aleppo finanssentrum i Syria, nå er deler av byen lagt i ruiner.

    Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

    Skrekkbilder

    Det er en grunn til Armen og kona er fortvilet og sinte. Ryker denne forsvarslinja, vil byen bli overrent av opprørsstyrker og ingen vet lenger helt hvem de er, og ikke hva de vil gjøre.

    Skrekkbilder på Youtube som opprørslederen som spiste et menneskehjerte sammen med fantasien og alle historiene som fortelles, gjør at myndigheten får frie hender til å slå tilbake. Her er det som om tønnebombene regimet slipper over deres gamle naboer i øst ikke finnes. Kanskje visker de noe om dette til hverandre på kveldstid, men ingen snakker til meg om den siden av konflikten.

    – Vi måtte dra fra landsbyen vår da IS kom. En av brødrene mine er i hæren. Vi måtte dra, sier Malek, en tenåring med forsiktig hårvekst på overleppa.

    Han har bodd på Baron Hotel i sju måneder nå, på ett rom sammen med moren og faren. Moren stikker hodet ut når vi prater sammen for å forsikre seg om at jeg ikke tar bilde av sønnen.

    – Dette var jo en gang et berømt hotell og mange berømte folk bodde her, men ingen av dem bryr seg lenger med dette hotellet eller hva som skjer her, sier han.

    På naborommet bor en kvinne som flyktet fra en flyktningleir med barna sine og ved flere av rommene står billige plastsandaler i alle størrelser og farger. Innenfra lyder barnestemmer og babyskrik. Vi banker på og åpner en dør, der sitter tre små jenter alene. Moren er på handletur.

    – Du er svensk, ikke sant? Vi hadde kong Gustav Adolph på besøk her, da han var kronprins og nesten alle Syrias presidenter har bodd her, sier Armen.

    Imperialismens minne

    Jeg spurte ham om han kunne fortelle litt om hotellets historie, en historie jeg selv kjenner ganske godt for å dette besøket på Baron Hotel er også et møte meg selv, et møte med en 28 år gammel frilansjournalist som like etter at amerikanerne hadde invadert Irak begynte å utforske Midtøsten, først Iran, så Syria og noen uker etter det dro jeg til Bagdad, som om jeg måtte jeg sakte søke meg rundt før jeg kunne dra inn i det som da var stridens kjerne. Nå har krigen kommet hit også, delvis som en konsekvens av krigen som brakte meg til Midtøsten i første omgang.

    Det var ikke tilfeldig at jeg endte opp her, på Baron Hotel. Jeg hadde ikke råd til å bo der, men dro dit fordi det var et vestlig holdepunkt, et imperialismens minne og dermed også en del av min arv, riktignok en veldig fjern del.

    Kanskje jeg ventet meg at hotellet skulle fortelle meg noe, åpne opp et rom i min forståelse av meg selv og området jeg reiste i. Plakatene på veggene er i dag enda mer falmet enn den gang. Reklame for hurtigtog fra London til Bagdad. En for flyselskapet KLM, en annen på fransk der det står at hotellet er «l`unique hotell de la premiere classe à Alep» og ikke nok med det, de har sentralfyring.

    Sentralvarme! Som jeg lengter etter sentralvarme og det etter bare to dager i byen hundre år etter at disse plakatene ble trykket første gang.

    Bor på balkongen

    Jeg sitter på et moderne hotell litt lenger opp i byen, Hotel Pullmann, og skriver dette, men fingrene er stive av kulde der de prøver å treffe riktig bokstav på tastaturet og jeg blåser frostrøyk til frokost.

    Om natten sover jeg med ullgenser og stillongs. Det koster like mye å bo en natt her som for en hel familie en måned på Baron Hotel, men strøm til å varme opp rommene har de like lite her som i resten av byen og for mange har denne vinteren blitt en kamp for å overleve, for å holde kulda på avstand. Aller mest gjelder det for de internt fordrevne, de som har blitt flyktninger i eget land. Det er over sju millioner av dem. Minst elleve mennesker har frosset i hjel så langt.

    Baren i Baropn hotel i Aleppo

    Kanskje satt T.E Lawrence, Charles Linberg eller Agatha Christie i denne baren en gang.

    Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

    Da jeg besøkte en studentboligblokk som var blitt hjem for tusenvis av flyktninger grep en mann fatt i ermet mitt og ville vise meg hvor han bodde. Jeg syntes han gikk litt stivt, litt robotaktig. Det var fuktig i gangene, badene luktet og tøy ble tørket overalt. Murene var svartflekkete av mugg. Dette er ikke et sted for en familie, men de har i det minste tak over hode, eller i hvert fall nesten, tenkte jeg.

    – Jeg har bare en balkong. Jeg bor på en balkong, sa han.

    En smal balkong hvor det akkurat var plass til to køyesenger. De hadde hengt opp en plastpressing som vegg, men det snødde inn da snøstormen kommer her tidlige i januar og her bodde han sammen med kone og to barn.

    Kona gråt da hun prøvde å fortelle hvordan hun hadde det. Ikke med en gang, men etter at vi hadde stått og pratet i noen minutter. Tårene trillet nedover og hun tok av seg brillen for å tørke de bort.

    – Jeg var en rik mann. Jeg hadde to fabrikker i landsbyen, forklarte han. Nå hadde han ingenting igjen og ved inngangen til balkongen lå et par sorte høyhælte sko, som en vond påminnelse om hva slags liv de en gang hadde hatt. Da jeg skulle gå begynte han å kle av seg og jeg fryktet han skulle vise fram et sår eller noe, men det var ikke det, han skulle vise hvor mange plagg han hadde under skjorta for å holde varmen. Man blir stiv i bevegelsen av slikt.

    Det er roligere i Damaskus, sammenliknet med før. Men krigen herjer fremdeles i Syria.

    Video: Selv om krigen fortsatt er til stede for fullt i Syria, er det roligere i hovedstaden Damaskus. Se NRKs reportasje fra byen.

    A-kjendisene

    Fukt og mugg er det også i gangene på Baron Hotel. Mange av rommene står tomme, og jeg blir vist rundt i rommene til den ene A-kjendisen fra Mellomkrigstiden etter den andre, T.E Lawrence, Charles Linberg, Agatha Christie.

    Etter dagens standard er rommene små, men det er ikke det som er det mest slående der jeg står og ser på det som kanskje var Agatha Christies skrivebord.

    Det er fraværet av en aura, som om det ikke betyr noe at disse menneskene en gang bodde der. Jeg pleier vanligvis å være følsom for slike ting. Det var jo derfor jeg hadde kommet hit første gang, trodde jeg i hvert fall, men akkurat nå betyr noe ikke noe og det er en lettelse, som en slags frigjøring jeg helt ikke klarer definere omfanget eller verdien av.

    Jeg tror ikke som Armen og kona at det er Vesten som er ansvarlig for all elendigheten i Syria, men samtidig kan jeg ikke klandre dem for deres fortvilelse og sinne der de sitter, som eiere av en av kolonitidens ubrukelige juveler hvor de som trakk Midtøstens politiske grenser en gang bodde, og som nå opplever at Vestens våpen brukes på den andre siden av frontlinjen, kanskje også en gang mot dem.

    Jeg tar avskjed med Armen og kona ned på terrassen.

    – Hva tenker du det som en løsning på dette? spør jeg, ganske dumt, som om noen enkeltmenneske skal ha noe svar.

    På den ene siden står et regimet som har klart å komme på militært på offensiven i flere av byene, men det har kostet og landet de en gang regjerte er ødelagt, i stor grad av deres bomber. På den andre siden er det en politisk opposisjon som ikke lenger har noen innflytelse, men som fortsatt har Vestens stormakter i ryggen mens de islamistiske gruppene vokser seg sterke her inne i Syria. Og begge sider føler de kjemper en eksistensiell og ofte religiøs krig.

    – Løsning….? Nei …, sier han og lar ordene henge i lufta og jeg sier adjø idet hans gigant av en raggete sibirsk terrier kommer hoppende opp på trappa.

    Laster innhold, vennligst vent..
    Laster innhold, vennligst vent..

    SISTE NYTT

    Siste nytt