Hopp til innhold

The Queen and I på hagefest

Hva gjør man når man er invitert på hagefest til selveste Dronningen? På Buckingham? Panikken er stor og gode råd dyre.

Dronning Elizabeth

Hvert år inviterer Dronningen folket - og andre - til hagefester. De britiske festkodene er ikke bare bare for en utsendt nordmann. Spesielt ikke hvis en er ute i siste liten...

Foto: POOL / Reuters

London: Gry Blekastad Almås
Foto: NRK

Denne historien begynte egentlig i mai. Da brevet fra dronning Elizabeth II kom, med invitasjon til fest 29. juni.

Jeg takket ja, vi har tross alt hatt mye med hverandre å gjøre det siste halvåret. Eller rettere sagt, jeg har hatt mye med henne å gjøre.

Men så gjorde jeg som man gjerne gjør, jeg la invitasjonen vekk. Og så begynte uke 26 2011.

Hør brevet i lyd:

Mandag:

Oj. Kom plutselig på at jeg skal på fest på onsdag. Sjekket invitasjonen. Den er av tykk papp, med dronningens segl i gull.

Og det står at «Hennes Kongelige Høyhet, Dronning Elizabeth, kommanderte Lord Chamberlain til å invitere meg og min bedre halvdel til hagefest i Buckingham Palace».

Fest med kleskode, og det gjør meg litt svett. Jeg må velge «Day Dress» med hatt, eller uniform. Og så står det til slutt: «Nasjonaldrakt kan brukes».

Kan?? Hva betyr det? At hun helst vil se meg i bunad eller egentlig helst ikke? Og «Day Dress» - hva er egentlig det?

Jeg fant en forklaring på Internett:

«En Day Dress er simpelthen en kjole man har på seg om dagen. Men den må ikke forveksles med en cocktailkjole eller en aftenkjole. Lengden er en viktig indikasjon. Den bør være til kneet. Men den kan også være lenger. Eller kortere.»

Å, så klok jeg ble!

(Nå er det sikkert mange som syns jeg er utrolig egoistisk og ikke ofrer gubbens klesdrakt en tanke. Han kan velge mellom «Morning Coat», «Lounge Suit» eller «uniform uten medaljer». Og også han kan ha bunad.

Så i og med at han ikke har noen sjakett, og det bare er to travle dager igjen til festen, står valget mellom dress og bunad. Han vurderte Heimevern-uniformen sin også, men kom til at den muligens ikke kvalifiserer helt.)

Snuppete kjole eller traust bunad? Her er rådene jeg fikk:

Venninner: Kjole. Hallo! God anledning til å få kjøpt seg en ny.

Familie: Hva skal gubben ha? Han er jo så fin i bunad, da må du ha bunad òg.

Kolleger i London: Bunad. Fordi du er for sent ute til noe annet. Det er tomt for hatter i butikkene.

Gry Blekastad Almås
Foto: Gry Blekastad Almås
Gry Blekastad Almås
Foto: Gry Blekastad Almås
Gry Blekastad Almås
Foto: Gry Blekastad Almås
Gry Blekastad Almås
Foto: Gry Blekastad Almås
Gry Blekastad Almås
Foto: Gry Blekastad Almås
Gry Blekastad Almås

Hatteprøving: - Felles for dem alle, var at de var veldig dyre og ikke særlige kledelige.

Foto: Gry Blekastad Almås

Stylister i NRK: Åh, jeg ser deg for meg i en lys knelang drakt med hårbøylekladdeis på hodet.

Tirsdag:

Shopping.

Jeg valgte et kjøpesenter på størrelse med 30 fotballbaner, ett av Storbritannias aller største, og gikk for hattene først.

Hatt: Føler at jeg er av den moderate typen. Så jeg gikk etter hårbøyle-variantene. Fikk litt hetta etter de første 10 butikkene, for det var ikke en hårbøyle å se. I hvert fall ikke med kladdeis på. Men så fant jeg dem, i de litt mer eksklusive sjappene. Og for noen kladdeiser! Noen dekket nærmest hele hodet, som om de var ordentlige hatter. Det var fjær som spriket i alle retninger. Felles for dem alle, var at de var veldig dyre og ikke særlige kledelige.

Sko: Det er lett å finne «killer shoes» i England, men det er et problem. Jeg forstår ikke hvordan de klarer å gå i dem. 17 cm høye hæler er minst 10 for mye for meg. Av frykt for 1) å brekke anklene og 2) å bli sittende fast i plenen på Buckingham Palace skrinla jeg stilett-looken. Men jeg fikk meg et par billige joggesko, til andre anledninger.

Veske: Tre pund på Marks & Spencer, skikkelig røverkjøp.

Og med det var min tilmålte shoppingtid over. Og fortsatt uten å ha bestemt meg for om det blir bunad eller kjole.

Onsdag formiddag:

Au! Jeg kan nesten ikke gå.

Jeg har øvd så mye på den kongelig knekken at lårene svikter. Men jeg er fortsatt usikker på om jeg skal gå for «Your Majesty» eller «Your Royal Highness» når jeg hilser. Eller «Ma'am» som i «ham»/skinke eller «jam»/syltetøy. (Å nei! Nå kommer jeg til å gå i surr og kalle dronningen «Din Kongelige Skinke».)

Forresten er det nye takter på gang i det britiske kongehus. I forbindelse med prins William og prinsesse Catherines pågående besøk i Canada, har det vært avisoppslag om hvordan paret ønsker å bli møtt. Og de bryter med gjeldende kongelig etikette.

Ifølge en kilde i det britiske kongehuset, skal canadierne ikke behøve å kalle dem «Deres Kongelige Høyhet» eller «Hertugen og Hertuginnen av Cambridge», men de kan rett og slett - og dette er nokså sjokkerende - få lov til å kalle dem William og Catherine, eller til og med Wills and Kate. Har du hørt!

Jeg har altså ikke hilst på dronning Elizabeth før. Men jeg opplever å ha kommet nærmere den 85 år gamle monarken den siste tiden. Og jeg er ikke alene om å føle det.

Først var det bryllupet mellom hverdagsjenta Kate Middleton og barnebarnet hennes, som folk gjerne heller omtaler som «sønnen til prinsesse Diana». Det at hun godtok Kate og hennes helt vanlige millionærfamilie, sier jo noe. Hun skjønner at tidene forandrer seg.

Og så dro hun til Irland. Som første britiske monark noensinne dro hun til Den irske republikk. Men det gikk bra, til tross for at noen påpekte mangel på nærhet til det irske folk. Besøket var symbolsk banebrytende, en seier for det britiske monarki og for forholdet mellom de to land, ifølge kommentatorer.

Så kom Obama, og dronningen innkasserte årets tredje store opinionseier.

I boka «The Queen and I» av Sue Townsend (hun med den kvisete 13-åringen Adrian Mole, 13 og tre kvart) blir dronningen avsatt og fratatt alle sine privilegier. Hun flytter til en kommunal leilighet og må smøre matpakka si sjøl, for å si det sånn. Hun kommer tett inn på folk og deres helt vanlige britiske liv. Hun må stå i sykehuskø, ta T-banen og alle de andre helt normale tingene vi andre driver med.

Men det er altså fiksjon, bare på liksom. I virkeligheten møter dronning Elizabeth helt vanlige folk på hagefestene sine. Mennesker hun inviterer fordi de har utmerket seg gjennom sin innsats for fellesskapet. (Ikke spør meg om min innsats, er du snill. Den kan vi komme tilbake til litt senere.) I dag er det min tur.

Onsdag kveld:

Yes! Vi valgte riktig.

Allerede på vei opp «The Mall» ble vi stanset.

- Er dere norske? Den distingverte, vakre engelskmannen i 60-årene hadde en far som var stasjonert i Norge under andre verdenskrig. Ergo spottet han bunadene våre på lang avstand.

Tamtaratam: Klesvalget falt på bunad.

Korrespondent Gry Blekastad Almås

Så ble det bunad. Uten hårbøyle med fjær. Passer dårlig til rondastakk.

Foto: Håvard Blekastad Almås

Jeg skal ikke påstå at jeg følte meg veldig lekker. Det er noe med sånne side sakker i tung ull med forkle på som gjør at man virker litt «kjærring», særlig sammenlignet med nette damer i snertne kjoler trippende rundt i gresset på Buckingham Palace.

Men jeg følte meg interessant.

Vi trengte ikke ta ett initiativ til å snakke med noen, alle kom til oss. De lurte på hvor vi var fra og gjettet Nederland, Østerrike, Sveits, den nærmeste nevnte usikkert Sverige. Ingen andre enn den distingverte fra utsiden traff blink, her er det en markedsføringsjobb for norske myndigheter. De var for øvrig også representert på hagefesten, norske myndigheter altså, men kledd i dress.

Men vi kom i prat via bunadene. Den portugisiske konsulen traff vi nesten med en gang. Han hadde en kone og en sønn som bor i Oslo, så han er ofte der. Skovveien, Josefines gate, Fredriksten festning, bare spør, han kan Norge. Men han hadde sklidd på isen og slått seg kraftig i vinter.

Et engelsk middelaldrende ektepar hadde bodd tre år i Holmenkollen. Han arbeidet for NATO på Kolsås. I vinter ferierte de på Geilo - og vet du hva som er den beste internasjonale flyplassen i verden? Fagernes! Hvorfor, lurer du kanskje på. Jo, på grunn av «honesty-shop'en» der - ærlighetsbutikken. Forsyn deg med en kaffe og legg fra deg penger i en kopp. Sånt går ikke mange steder.

Dronning Elizabeths hageselskap

Det mangler ikke på gjester når Slottet inviterer til fest.

Foto: MATT DUNHAM / Afp

Dronning Elizabeths hagefest

Dronningen hilser på sitt folk.

Foto: Matt Dunham / Ap
Dronning Elizabeths hagefest

Kleskoden er det ikke noe å si på når det gjelder britiske hagefester.

Foto: Matt Dunham / Ap
Dronning Elizabeths hagefest

To av gjestene fikk en privat prat med monarken.

Foto: STEFAN ROUSSEAU / Afp
Dronningens hagefester foregår slik:
Først kommer de 8000 gjestene, så klokken 16 presis kommer de kongelige, som denne uka var dronningen og prins Phillip.

Nasjonalsangen spilles. Gjestene klapper. De kongelige går hver sin sti gjennom hagen, der gjestene danner stiens grenser. De hilser på gjester underveis.

Dette tar en time. Deretter går majestetene inn i det kongelige teltet, der de møter rundt regnet 50 utvalgte inviterte. Vi var ikke blant dem.

Men vi var også utvalgte, for vi fikk være i det diplomatiske teltet, sammen med noen hundre andre.

Der traff vi også damen som ble min helt; hun mente jeg så «chick» ut i bunaden!

Men vi kom aldri på nært hold av damen som neste år feirer sine 60 år på den britiske tronen. Støle lår til ingen nytte...

Så hvorfor var jeg invitert? Svaret er dessverre flaks. Jeg vant trekningen blant mange hundre utenlandske journalister. Jeg var der fordi jeg trakk det lengste strået.

Ikke fordi jeg bruker all min fritid på å hjelpe vanskeligstilte barn. Eller fordi jeg har sloss heltemodig i Afghanistan. Ikke har jeg reddet noen fra en tragisk skjebne eller inspirert særlig mange heller. Jeg hadde bare flaks.

Etter to timer vender vi Buckingham Palace ryggen og går ut den samme porten vi kom inn. Begge veier gikk min bedre halvdel med bunadkniven hengende ved hofta.

Vi vurderte å lage en sak om sikkerhetssvikt og skandale ved slottet, det er jo ikke så lenge siden prins Charles skapte overskrifter da han ble angrepet av demonstranter. Men vi lot det ligge.

I stedet avsluttet vi vår kongelige opptreden i ettermiddagsrushet på Londons dypeste T-banelinje i en overopphetet og overfull vogn. I bunad.

SISTE NYTT

Siste nytt