NRK Meny
Normal

Slik endte «Valgets kval»

Mange lesere og lyttere har etter et korrespondentbrev i fjor, «Valgets kval på podens vegne», lurt på hvilken skole vi endte med å velge for vår håpefulle.

Engelske eliteskoler

London har et vell av ulike skoler, med svært varierende status, fagtilbud og læringskvalitet.

Foto: Illustrasjon

Korrespondentbrevet er postlagt i London.

London: Gry Blekastad Almås
Foto: NRK

– De er ikke SÅ smarte, da!

Det er tre dager inn i et nytt skoleår på en ny skole, og 11-åringen puster lettet ut.

Han fryktet at alle i den nye klassen skulle være supergenier, men så viser det seg heldigvis at han fortsatt hevder seg godt.

Men overgangen fra barneskole til ungdomskole har likevel vært nokså tøff. Den har også vært en overgang fra offentlig skole til en privat engelsk prestisjeskole.

Erklært for dårlig

Skoledebatten raser heftig videre blant britiske politikere og rektorer. Og blant frustrerte foreldre og skolebarn.

Èn sannhet synes man enige om, den offentlige britiske skolen er for dårlig. For mange elever går ut etter endt obligatorisk skoletid uten nødvendig elementær kunnskap.

Her er noen overskrifter i avisene den siste tiden:

  • – Sterk økning i matteelever som ikke har peiling.
  • – Stadig flere foreldre hyrer privatlærere til barna sine.
  • – De fleste 11-åringer fra de fattigste familiene kan verken lese eller skrive.

La oss se på det siste først. Ny forskning viser at forskjellene i kunnskapsnivå mellom fattige barn og andre barn øker i Storbritannia. De fattigste mestrer ikke grunnleggende lesing, skriving eller matematikk når de går ut av grunnskolen. De med minst penger går på offentlige skoler.

– Dette er en skandale, sier utdanningsministeren.

Men det stopper jo ikke med grunnskolen, barna skal videre til ungdomskolen, der forskjellene øker enda mer.

Hør brevet i lyd:

Kan ikke legge sammen eller stave

Da det enorme kjøpesenteret Westfield nylig åpnet i OL-bydelen Newham på Londons østkant, måtte senterledelsen sende nyansatte butikkdamer og butikkmenn på skolebenken. De best kvalifiserte blant tusenvis av søkere kunne ikke skrive og regne.

Noe statistikken også bekrefter. Antallet 14-åringer som ikke har peiling på matte øker. Det er snakk om en dobling de siste 30 årene, ifølge Durham University og King's College London .

Dermed ser stadig flere foreldre seg nødt til å betale for privatlærere til barna sine. Ett av fire barn fra britiske middelklassefamilier tar ekstraundervisning, rapporterer den veldedige organisasjonen The Sutton Trust . 23 prosent i år mot 18 prosent i 2005.

Hva er suksess og hva er lykke?

Jeg har spurt meg om dette også har med holdninger å gjøre.

Hva er det som gjør at det er viktig for foreldre at barna kommer inn på de «riktige» skolene og universitetene? Har det bare med kunnskapsnivå å gjøre? Har det noe å si hvordan man måler suksess? Hva man mener er lykken i livet?

Det er ikke uvanlig å måle en utdanningsinstitusjons vellykkethet etter hvor mye penger tidligere elever tjener etter noen år i arbeidslivet. Altså er skolen vellykket hvis de som går ut derfra blir rike senere i livet.

Disse undersøkelsene tar ikke høyde for at andre verdier i livet kan være vel så viktige på suksess-skalaen som økonomisk rikdom.

Og kan det også være et misforhold mellom foreldres ambisjoner på barnas vegne og barnas egne behov? Nå er jeg over i avdelingen for personlig synsing, men jeg opplever at det er en kultur for å presse barna hardt fra veldig ung alder.

Den er nok ikke særbritisk, den er nok mer utbredt i karrierebyen London enn andre steder i landet, og den fins nok også i betydelig grad i Norge og mange andre steder.

En slik kultur har sikkert positive konsekvenser der barna også har et gen for konkurranse og prestasjoner. Særlig hvis presset treffer med barnas interesser.

Men hva med de barna som ikke deler foreldrenes ambisjoner, i hvert fall ikke så tidlig i livet?

Press og mas - og bekymring

Jeg ble sittende å prate med Jane om dette. Hun har ett barn, god økonomi og ønsker, som de fleste, at sønnen skal få de beste muligheter i livet. Hun og mannen sendte ham derfor på privatskole da gutten var fire år.

Men han trivdes dårlig.

Jane hadde mange, lange og vanskelige stunder med sønnen hver ettermiddag for å få ham til å gjøre lekser. Lekser som var mer ambisiøse enn lekser er på offentlige skoler.

Det resulterte i mye krangel, mye mas og et negativt forhold mellom mor og sønn. De bestemte seg for å bytte skole.

I tredje klasse begynte han derfor på nabolagets statlige skole, med mindre lekser og mindre press. Ifølge moren trives han veldig mye bedre og forholdet mellom de to er langt hyggeligere.

Men nå er hun bekymret for neste skritt, for ungdomsskolen om to år. Hva gjør de da? Tør de å fortsette med den offentlige skolen, eller vil det ødelegge hans fremtidsmuligheter?

Veldig mange deler den bekymringen, bare noen ganske få har økonomi til å kunne velge.

Ikke supersmarte, men motiverte

Tilbake til vår personlige erfaring med en av Englands ambisiøse private skoler.

Etter å ha bestått fire skriftlige eksamener og ett intervju, ble vår 11-åring funnet verdig en av de etterspurte plassene.

Han fikk selv velge om han ville gå der eller på den lokale offentlige ungdomskolen.

Vel vitende om mye lekser og lange dager, valgte han den private løsningen. Nye touch-screen PC'er i biblioteket og en forskningslab med utrolige muligheter, ble veldig fristende. Og lange ferier ble avgjørende.

Men så erfarer han altså etter tre dager at de andre elevene ikke nødvendigvis er så mye flinkere, i hvert fall ikke så supergode som han kanskje hadde fryktet i sitt stille sinn.

Men de er nok mer motiverte enn gjennomsnittet. Og det må de vel også, med den mengden lekser de skal gjennom etter endt skoledag. Hver dag, også i helgen. Hvis ikke risikerer de å måtte sitte igjen etter skolen. Gjør de leksene bra, blir det stjerne i margen.

Jeg lurer på om min håpefulle ville vært like motivert hvis medelevene hans ikke var det.

Det er forresten masse gøy på timeplanen hans.

Morsomme kjemieksperimenter, bordtennis og frisbee. Rugby er en ny favoritt. Og han kunne ha valgt valgfag som spenner fra debatt-teknikk til å bygge togsett, fra kinesisk språk til vinsmaking, det siste bare for de eldste elevene på 17 år.

La meg sitere fra brosjyren om vinforeningens formål:

«Å drikke og sette pris på god vin samt å lære om vinproduksjon og vinens skikk og bruk. Å gjøre vin til noe alle kan sette pris på å ha det gøy med. Det blir vinsmakingsturer og kunnskapsgivende tilstelninger og mye mer».

«Robin Hood iPad»

Og så skal smågutta se ut som små voksne. I dress hver dag. Og her er det strenge regler. Skjorte og slips, skjorta må være godt stappet ned i buska, buksa må ha press.

Da vi skulle kjøpe uniformen, ble vi utsatt for et betydelig kjøpepress fra matronen i skolens uniformbutikk.

Det er nemlig tilrettelagt slik at barna må ha utstyr med skolens stempel, det være seg badehette eller kjemiforkle. Og de har selvsagt gjort det slik at fotballshortsen er svart mens rugbyshortsen er mørkeblå, for øvrig er de helt like, men de må ha begge. Så tusenlappene forsvinner fort.

Ikke bare på klær, men også på årlige skoleturer, seil- og surferturer til Spania, Frankrike, Brussel eller Irland. Og på arrangementer til inntekt for skolen.

Vi foreldre ble nylig spurt om vi kunne bidra med noen premier til loddsalget på julemarkedet. I fjor hadde foreldrene stilt med iPad'er, iPod'er og personlige trenere. Det ble samlet inn over 60.000 kroner.

Så de lurte på om ikke vi kunne være så vennlige å bidra litt? Kanskje vi kunne klare å stille med en iPad 2 i år?

Inntektene fra julemarkedet og andre slike tilstelninger går til de av privatskolens elever som ikke har så mye penger.

Det er nemlig regler for at også slike skoler skal ta opp talentfulle elever som ikke har råd til å betale de rundt 120.000 kronene det koster pr. år. Loddsalget hjelper disse elevene med å betale for skoleturer og andre aktiviteter som koster ekstra.

God eller dårlig?

De politiske partiene har nylig gjort seg ferdig med sine høstkonferanser. I år som i fjor var skolepolitikken et hett tema.

Særlig gjorde rektor Yvonne Sharples inntrykk. Hun leder en offentlig skole som ble stemplet som Storbritannias dårligste. Den er truet med nedleggelse. Det er ikke nok elever som når karaktermålene.

Riktignok har antallet som når målene doblet seg det siste året, og gått fra 1 prosent til 29 prosent siden 2007. Men målet er 35 prosent, og dermed stemples skolen som dårlig.

Yvonne Sharples har gjort en kjempejobb med de elevene hun har på skolen sin, men blir likevel stemplet som udugelig. Min sønns skole oppnår toppresultater på slike målinger.

Men hva forteller det oss? At skolen er god? Eller at den er priviligert, som kan velge og vrake mellom hundrevis av skolemotiverte, kunnskapshungrige og ressurssterke barn. Barn som kunne dratt snittet opp på skoler som Yvonne Sharples sin, hvis foreldrene deres hadde turt å sende dem dit.

Jeg vet ikke. Det britiske skolesystemet består av et virvar av ulike løsninger. Det er ikke bare et valg mellom offentlig og privat. Det er også et spørsmål om eliteskoler, religiøse skoler og kostskoler.

Mulighetene er mange for de som kan velge. Og det er ikke bare økonomi som gir valgmuligheter, det gjør også tro og bosted. Men hvem velger i et slikt system?

Jeg kjenner mange som skulle ønske de slapp dette valget.


Abonnér på Korrespondentbrevet

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt