NRK Meny
Normal

– Det er mye vi trenger å lære

– Vi kan ingenting om frihet. Vi kan ingenting om demokrati. Vi må lære alt, sier libyeren Mohammed Ramthan. Men han frykter at den geografiske maktkampen kan sprenge det nye Libya.

Libya

Få trodde opprørerne skulle seire, da opprøret startet i februar. Nå er den militære fasen over og den vanskelige sivile oppbyggingen står for tur.

Foto: JOSEPH EID / Afp

Sigurd Falkenberg Mikkelsen i Libya
Foto: Hallvard Sandberg / NRK

Libya har ingen erfaring med moderne demokrati og etter 42 år med diktatur, er det med sivile samfunn lite utviklet.

Den prøver aktivisten Mohammed Ramthan å gjøre noe med, men han frykter maktkamp mellom de forskjellige delene av landet nå som den felles fienden er borte.

Seiersfilmen

Vi er i et bygg i hvitt murbygg i den delen av Tripoli som ble bygget under den italienske kolonitiden.

I ett rom kikker en gruppe soldater på videobildene av Muammar al-Gaddafis siste minutter enda en gang. En blodig og forvirret eks-diktator blir arrestert av opprørssoldater. Like etterpå blir han drept.

Soldatene ser på en seiersfilm.

– Det var bra, jeg er fornøyd. Han fikk som han fortjente, det var bedre at han ble drept enn at han skulle bli stilt for retten her i landet eller i utlandet, sier en av dem.

Soldatene kommer fra Benghazi, øst i landet, der hvor revolusjonen begynte. De sier de ser fram til å reise tilbake til hjembyen og gjenoppta sine vanlige jobber.

«Alle» vil styre

Mohammed Ramthan

Mohammed Ramthan håper hjemlandet raskt 'kan finne seg selv' og klare den vanskelige overgangen fra diktatur til demokrati.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

På kontoret innenfor, sitter Mohammed Ramthan. Han jobber i organisasjonen som løselig oversatt til engelsk heter National Organisation for Libyan Youth.

Han frykter maktkamp mellom de forskjellige delene av Libya, nå som revolusjonen har vunnet fram.

– Jeg er så redd for dette, det finnes tanker som ikke er så bra.

– Libya er veldig stort, i den østlige sonen sier de «vi begynte denne revolusjonen, vi fortjener mest makt». I Misrata sier de at« vi led så mye og vi hindret Gaddafi i å splitte landet i to», og særlig etter at de tok Gaddafi, krever de innflytelse. Og i den vestlige sonen er det mye av det samme, forklarer Mohammed Ramthan.

Mustafa Abdel Jalil sammen med militære grupper

Libyas fungerende leder Mustafa Abdel Jalil sammen med militære opprørsledere fra ulike steder i landet. Nå starter kampen om makten innad.

Foto: ABDULLAH DOMA / Afp

Frihet ukjent

I motsetning til mange andre lider han ingen kvaler fordi han ikke grep til våpen og deltok i kampene. Han føler at det er nå han kan yte sitt beste.

Han er agronom og underviser på universitetet i Tripoli, og han har reist mye i utlandet i egenskap av å lede det libyske vektløfterforbundet.

– Vi må jobbe med å forbedre det sivile samfunnet: demokrati, frihet, hvordan vi skal gå til valg, hva er de positive trekkene i samfunnet, hva er de negative, sier han.

42 år med diktatur gjør at den jevne libyer er helt uvant med virkeligheten som nå venter.

– Vi vet ikke så mye om frihet. Alle jubler over at 42 år er over, men i disse årene var det bare Gaddafi og hans folk som har bestemt, selv biler kunne ikke importeres uten at Gaddafi var involvert, sier han.

Muammar al-Gaddafi hadde ingen tro på organiserte institusjoner, i tråd med sin egenutviklede politiske filosofi «Den tredje vei». Faste institusjoner ville ødelegge revolusjonsånden, det samme med politiske partier.

I prinsippet skulle folkekomiteer, revolusjonsråd og folkekongresser styre landet, men i praksis var all utøvende makt samlet hos Gaddafi selv og hans nærmeste krets.

For å klare å holde på makten brukte Gaddafi sitt hemmelige politi, «moukhabrat». De hadde ett av sine kontor i bygget som nå er tatt over av Ramtahan og Benghazi-soldatene.

Tortur på libysk

Ramthan tar meg med ned i kjelleren. Det lukter innestengt. Det ene vinduet er murt igjen. Og det er bare en inngang.

– Det var fengsel og torturkammer, du kan se denne her, sier Ramthan og og peker på en krok som henger i taket.

– Det var en kjent måte å torturere på. Folk ble bundet med føttene og bena sammen og hengt opp til veggen, «faroush» kaller vi det i Libya, sier han.

Kritisk tid

I stedet for fengsel brukes kjelleren nå til lagringsplass, men selv om Gaddafi og hans folk er borte, er det mange hinder igjen. Hvordan skal krigsoppgjøret foregå?

Folk har allerede begynt å ta loven i egne hender i krangler om hus og leiligheter Gaddafi-regimet delte ut til offentlig ansatte, og mange av de væpnede gruppene er motvillige til å levere inn våpnene sine.

I tillegg skal de bli enig om islams plass i det nye styret av landet, og altså fordele makt mellom seierherrene.

Ramathan understreker at ukene og månedene som nå kommer, er kritiske for å lykkes med overgang fra diktator til demokrati. De trenger rett mennesker på rett sted til rett tid.

– Det viktigste som nå ligger foran oss de neste åtte månedene, er hvordan vi klarer denne overgangen.

Den jobben har han tenkt å være med på å gjøre, og særlig er han opptatt av å skaffe seg kunnskap om hvordan ekte demokrati kan feste seg og bli en naturlig del av landet, ikke noe som kommer utenfra.

Han bruker en bilmetafor: For ham er det forskjellen mellom kunne fritt importere biler og bygge fabrikker til å lage de her i Libya.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt