Okkupantene kom og gikk i Libanon gjennom første halvdel av 1900-tallet: Tyrkere, franskmenn og briter. Først i 1946 ble Libanon selvstendig.
Fem hovedprovinser har vært dominert av ulike etniske grupper med utstrakt selvstyre helt opp til vår tid: Drusere, maronitter, sjiaer, sunnier og de ulike militsgruppene sprunget ut av disse igjen.
Deling av makt
Fra første dag som selvstendig stat var maktfordelingen mellom de etniske gruppene satt ned på papiret, med utgangspunkt i en folketelling i 1932.
De kristne var da i flertall, og skulle være representert i forholdet 6:5 i forhold til muslimene. I tillegg var det definert hvor mange representanter de ulike religiøse gruppene skulle ha.
Men med ett bein i den arabiske verden og det andre i Vesten, var det vanskelig å holde balansen i lengden. Pro-vestlige kristne og pro-arabiske muslimer havnet stadig i konflikt, Suez-krisen og krigene mot Israel gjorde sitt til å spisse motsetningene.
Innblanding fra USA, FN-observatører, kuppforsøk, strømmer av palestinske flyktninger gjorde livet vanskelig.
Alle mot alle
Rundt 1970 var det sammenstøt mellom palestinsk gerilja, den kristne falangist-militsen, Libanons hær, ispedd israelske angrep over grensa i sør og rene invasjoner fra samme kant.
I 1975 brøt borgerkrigen ut. De maronittiske militsene utgjorde Den libanesiske front, og palestinske grupperinger dannet Den nasjonale bevegelse sammen med det drusiske sosialistpartiet og andre libanesiske venstregrupperinger.
Da den kristne falangist-militsen beileiret palestinske flyktningleirer i 1976, gikk PLO aktivt inn i krigen. I januar samme år sendte Syria en syrisk-palestinsk styrke inn i Libanon, og i april 1976 var det de kristne maronittene som bad om hjelp fra Syria.
Samme høst stod en fredsstyrke på 30.000 mann i Libanon, og krigen ble erklært over.
Syriske soldater
Fredsstyrken var i teorien en pan-arabisk fredsstyrke sendt av Den arabiske liga, men i realiteten var det den samme syriske styrken som hadde gått inn nesten et år tidligere. Og den samme styrken som fikk marsjordre av FN og den libanesiske opposisjonen etter attentatet mot eks-statsminister al-Hariri i januar 2005.
Kampene i Libanon blusset opp igjen i 1977, da druser-lederen Kamal Jumblatt ble myrdet og druserne hevnet drapet med massakre i kristne landsbyer.
Urolighetene fortsatte, til tross for at FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978.
Fire år senere marsjerte israelske styrker tvers igjennom FN-styrkene og stanset ikke før de nådde Beirut. Målet var å bombe PLO ut av Libanon.
Maronittene sluttet seg til de israelske soldatene, mens sunni-militsen Mourabitoun og sjia-militsen Amal kjempet mot dem sammen med PLO. Etter to måneder trakk PLO seg ut og flyttet hovedkvarteret til Tunis. Da var 18.000 menneske drept og 30.000 såret – 90 prosent av ofrene var sivile.
Falangist-lederen Bashir Gemayel ble valgt til president, men ble drept av en bombe før han ble tatt i ed.
Sabra og Shatila
Dagen etter, 15. september 1982 gikk israelske styrker inn i Vest-Beirut, og 16. september sjokkerte kristne falangistsoldater en hel verden ved å massakrere innbyggerne i flyktningleirene Sabra og Shatila.
Undersøkelser etterpå viste at israelerne, som hadde kontroll over hele området, var klar over hva som skjedde.
Gemayels bror Amin ble valgt til president, men kampene fortsatte – nå mellom milits for og imot de syriske styrkene, og mellom falngister og drusere.
Den multinasjonale styrken i Beirut ble trukket inn i kampene og amerikanske og franske soldater i hundretall ble drept. I 1984 pakket fredsstyrken sammen og dro.
Samme år besluttet president Gemayel å opprette en nasjonal samlingsregjering der kristne og muslimer skulle få lik representasjon. Israel og Syria trakk ut noen tusen soldater hver, men langt fra alle.
Lysning i nord
Og kampene fortsatte – nå også mellom den israelsk-støttede SLA-militsen (Den sørlibanesiske hær) og Iran-støttede Hizbollah (Guds parti) i sør.
Men i nord klarte samlingsregjeringen med god hjelp fra Den arabiske liga å avvæpne militsgrupper og stanse borgerkrigen.
I 1989 ble Taif-avtalen vedtatt av det som var igjen av nasjonalforsamlingen. Den endret grunnloven og ble en basis for fredsprosessen, og den gjelder fortsatt i dag.
Den viktigste endringen var fordelingen av makten mellom de ulike trosgruppene.
Taif-avtalen slår fast at kristne og muslimer skal ha lik representasjon i nasjonalforsamlingen – og i regjeringen - noe som økte muslimenes innflytelse, selv om de kristne fortsatt er overrepresentert i forhold til befolkningen også i dag.
Landets hær skulle også styrkes, i håp om å få kontroll over militsgruppene.
Nytt politisk drap
Men igjen ble politikeren som skulle sette i verk fredsplanen, drept før han fikk startet. René Mouawad var bare president i 17 dager før han ble myrdet i et attentat.
Elias Hrawi overtok, men arbeidet ble stanset av hærsjefen, general Michel Aoun, som mente at Taif-avtalen var et diktat fra Syria. Aoun var en av de sentrale aktørene i søndagens valg, og gjorde en overraskende god figur.
Men i 1989 førte Aouns avvisning av Taif-avtalen til at borgerkrigen ble forlenget. Kampene startet igjen, denne gangen mellom Aouns styrker og syriske soldater. Samtidig kjempet kristne militsgrupper seg imellom i Beirut.
Aoun måtte dra i eksil i Frankrike, og avtalen og avvæpningen ble sakte, men sikkert gjennomført utover 90-tallet i hovedstaden og utover i landet.
Syrerne ble tilbake
Kampene i Sør-Libanon tok slutt da Israel trakk seg helt ut i 2000. Men Syria trosset FN og behold sine 35.000 soldater i landet, og sin utstrakte innflytelse over den politiske utviklingen. I praksis ble det ikke truffet noen viktige beslutninger i Libanon uten at Syria hadde godkjent dem.
I februar 2005 ble Rafiq al-Hariri, som hadde vært statsminister i landet fem ganger, drept i et voldsomt attentat i Beirut sammen med en rekke av sine medarbeidere. Attentatet førte til økt internasjonalt press mot Syria til å trekke styrkene ut.
I slutten av april samme år trakk Syria motvillig ut sine siste soldater. Samtidig vendte Aoun hjem fra eksil.
Anti-syrisk valgseier
Den anti-syriske opposisjsonen ledet av al-Hariris sønn Saad al-Hariri vant valget på nasjonalforsamling i juni 2005, etter flere måneders politsik krise utløst av drapet på faren. Han lovet administrative og økonomiske reformer, anti-korrupsjonsprogrammer og sosiale prosjekter.
Fuad Siniora ble statsminister for en koalisjonsregjering, der også Hizbollah deltar.
Men mens landet fortsatt strevde for å stabilisere sitt ferske demokrati, smalt det på ny. Onsdag 12. juli 2006 angrep Hizbollah en israelsk grensepost mellom Israel og Sør-Libanon, drepte sju soldater og tok to til fange i de hardeste kampene.
To uker tidligere tok militante palestinske grupper på Gazastripen en israelsk soldat til fange og krevde palestinere i isrelske fengsler løslatt i bytte. Det samme krevde Hizbollah.
Israel valgte våpenmakt framfor diplomati og forhandlinger. Og et vaklende Libanon med en turistnæring på full fart oppover og en gjenoppbygd infrastruktur etter mange lange krigsår, blir bombet tilbake til forrige århundre.
Litt over et år senere var det igjen interne kamper i Libanon. En konflikt mellom regjeringen og opposisjonen førte til at Hizbollah og Amal-militsen inntok Vest-Beirut i de verste interne sammenstøtene siden borgerkrigen sluttet i 1990.
Al-Hariri ved roret igjen
Etter at Den arabiske liga gikk inn og meklet, undertegnet partene Doha-avtalen som stanset kampene. En nasjonal enhetsregjering ble dannet, og opposisjonen ble gitt vetorett. Avtalen ses som en seier for Hizbollah.
I juni 2009 ble Saad al-Hariri bedt om å danne regjering etter at hans pro-vestlige parti, 14. mars-alliansen, slo den Hizbollah-ledede alliansen ved valget.
Til tross for ustabile politiske forhold og væpnede militsgrupper har den økonomiske veksten de siste årene vært hele 9 prosent. På grunn av en stramt regulert økonomisektor, har landet og dets banker i stor grad unngått å bli rammet av finanskrisen.
Også turistindustrien kan vise til sterk øking.
