Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Hvordan overleve i et land som kollapser?

I Norge har høye strømpriser satt mange i økonomisk knipe. I Libanon finnes det knapt strøm. Inntekter har falt med 90 prosent, og matprisene er seksdoblet på to år. Hvordan takler folk den tøffe hverdagen?

Kvinnelig demonstrant i Beirut

STATSKOLLAPS: En kvinnelig demonstrant i Beirut veiver med det libanesiske flagget under demonstrasjon mot myndighetene i 2020.

Foto: ANWAR AMRO / AFP

Etter en intens jobbuke prøver jeg å booke bord på en populær restaurant i Beirut. Bebabel er kjent for å servere deilig libanesisk mat med en moderne vri.

– Kan jeg få et bord for to til i kveld?

– Beklager sir, vi er fullbooket sier den hyggelige damestemmen over telefon.

– Hva med i morgen?

– Vi er fullbooket ut måneden.

– Så du har ingen ledige bord før om tre uker, spør jeg lettere sjokkert.

– Det stemmer, sier damen som tilbyr å sette meg på en venteliste.

Fester seg gjennom krisene

Jeg står over. Isteden tar jeg med kona på middagsdate ut av byen til en restaurant som har plass til oss. Det blir meksikansk denne kvelden. La Mezcaleria ligger i Jal el Dib, et området med mange spisesteder, barer og nattklubber, ett kvarters kjøring nord for Beirut sentrum. Koronapass blir sjekket, og vi blir ført til bordet vårt. Det står midt i lokalet, men på trygg avstand til de øvrige gjestene.

Vi er omringet av unge libanesere som ser ut til å kose seg. Røyken fra vannpipene ligger som en tjukt lokk over oss. Vi føler oss ekstremt privilegerte som kan spise på restaurant. Det er nemlig en luksus få libanesere kan ta seg råd til nå.

Libanon var kjent over hele Midtøsten for sitt yrende og pulserende uteliv. Det er fortsatt overraskende livlig her, alle problemene tatt i betraktning. Du må vente lenge på ledige bord ved byens restauranter og nattklubber. Men det er en ingenting i forhold til storhetstiden for bare fem-seks år siden da rike arabere strømmet hit for å feste fra seg.

Festende libanesiske kvinner

FESTKULTUR: Libanesere elsker å feste. Det er slik mange prøver å komme seg gjennom alle krisene landet deres herjes av. Her fra en nattklubb i Beirut i fjor sommer.

Foto: Hassan Ammar / AP

Klokken nærmer seg ti på kvelden. Plutselig dukker det opp en DJ bak bardisken. Han begynner å mikse heftige latinorytmer med arabiske popsanger. En etter en tar gjestene av. Før vi vet ordet av det føles restauranten som en nattklubb. Mens vi står i det som er blitt et dansegulv, er det vanskelig å skjønne at vi befinner oss i et land som er på kanten av stupet. Jeg sender en videosnutt av dansingen til en venn hjemme i Norge.

– Hæ? Jeg trodde Libanon var i ferd med å kollapse, svarer han.

Han undres over hvordan folk kan feste så bekymringsløst når alt rundt dem rakner. Det gjør vi også. Svaret kommer jeg tilbake til.

Fattigdom sprer seg

Fatima åpner kjøleskapet for å vise meg hva hun har av mat. Kjøleskapet fungerer kun som et skap. Hun har strøm i bare fire timer hver dag.

– Her har vi smøreost, noen brødpakker, egg og noen hermetikkbokser.

– Vi spiser ost og brød til frokost, lunsj og middag. Barna mine er ganske lei den osten. Denne uken har vi heldigvis fått noen egg, så jeg kan variere kostholdet litt, sier fembarnsmoren.

Fattige Fatima viser frem kjøleskapet

FATTIG: Fatima viser frem en smøreost som er frokost, lunsj og middag for familien hennes. 7 av 10 libanesere lever nå i fattigdom.

– Men når sønnen min får jobbet litt overtid drar vi ned til den lokale shawarma-sjappa og bestiller noen ruller på deling, smiler Fatima.

Osten og brødet får Fatima fra den lokale moskeen hver uke. I likhet med mange libanesere har hun mistet jobben, og må klare seg med én inntekt. Sønnen tjener akkurat nok til å dekke husleien. Matutdelingen fra moskeer, kirker og veldedige organisasjoner er det eneste som holder liv i familier som hennes.

– Vi har alltid vært fattige, men jeg hadde aldri i mine villeste drømmer trodd vi skulle oppleve sult, sier Fatima.

På matjakt i søpla

Den følelsen er det millioner av libanesere som har fått kjenne på de siste årene. Før så man sjelden folk som lette etter mat i søppeldunker. Nå er det et helt vanlig syn i Beiruts gatebilde. I rikere nabolag pleier enkelte å kaste mat i plastposer som de knyter igjen godt, før de hiver dem i søpla. Det gjør det lettere for de som går gjennom søpla å finne et måltid eller to.

Folk som 26 år gamle Ziad. Han er en av de over én million syriske flyktningene i Libanon. Han bruker store deler av dagene til å saumfare søppeldunker i Beiruts gater. Jeg snakket med ham på vei til barnehagen til datteren min.

Barn går gjennom søppel i Beirut

MATJAKT: Stadig flere fattige i Beirut leter etter mat i søpla.

Foto: Hussein Malla / AP

– Kan jeg spørre hva du leter etter?

– Alt jeg kan få solgt. Plast, papir, metall, glass. Av og til finner jeg litt mat, sier den unge mannen, i det han strekker seg etter en hermetikkboks nederst i søppeldunken.

– Klarer du å leve av å selge søppel?

– På en god dag kan jeg tjene 60.000 lira, sier Ziad. Det tilsvarer omtrent 20 kroner.

Verdens verste kollaps

Korrupsjon og politisk vanstyre har kjørt Libanon rett utfor stupet. Politikerne har så langt ikke vist evne til å reformere et system som libanesere mener er satt opp for å tjene makthavernes interesser. Nå er over 70 prosent av landets befolkning kastet ut i fattigdom, ifølge FN.

Libanon beskrives som en av de verste økonomiske kollapsene i verden på over 100 år. Et skrekkeksempel på hvordan man ikke skal lede et land. Valutaen har mistet 90 prosent av verdien. Prisene på for eksempel matvarer er seksdoblet på to år. Drivstoff, som brukes til å drive alle aggregatene som gir strøm, er mer enn firedoblet i pris. Da jeg flyttet til Libanon høsten 2020 fylte jeg tanken for 90 kroner – i dag koster det nesten 500 kroner.

Kø utenfor en bank i Beirut

ØKONOMISK MARERITT: Libanesere står i kø utenfor en bank i Beirut for å ta ut det de kan av sparepengene sine.

Foto: Hassan Ammar / AP

Både rike og fattige merker krisene på kroppen. Ingen slipper unna. Jeg møtte Costa Constantin, en suksessrik ingeniør, for ett år siden. Han er medeier i et stort aircondition-selskap. Før krisene levde han et liv i sus og dus. Han tjente nesten 100.000 kroner i måneden inkludert bonusene han fikk. Firebarnsfaren og familien reiste verden rundt på ferier. Nå har inntekten rast ned til knappe 7000 kroner. Hvordan i all verden klarer man å overleve et slikt inntektstap, spør jeg.

– Du blir nødt til å gjøre beinharde prioriteringer. Alt av luksus er borte, og vi lever fra hånd til munn, sier Costa.

Libanesisk par

MIMRER: Costa og kona mimrer tilbake til tiden da de hadde råd til å reise verden rundt med barna. Nå må de klare seg med 7000 kroner i måneden.

Han hadde spart 100.000 dollar til barnas utdanning, men når han ringer banken får han beskjed om at hyperinflasjonen gjør at pengene nå er verdt 10.000 dollar. Han har mistet flere dyktige ingeniør-kolleger som har forlatt Libanon til fordel for godt betalte jobber i de rike golflandene. Businessen hans er hardt rammet. Omsetningen har sunket med 80 prosent. Likevel priser Costa seg lykkelig.

– Vi har det heldigvis mye bedre enn de fleste andre. Jeg har en nedbetalt bolig og bil. Jeg har en inntekt som gjør at jeg, i det minste, kan sende barna mine på skole og gi dem mat på bordet. Jeg takker gud for det, sier den dypt religiøse katolikken.

Hvordan takler barna dine den tøffe overgangen fra et liv i overflod til nøkternhet?

– Det har gått overraskende bra. Kanskje fordi vi gjør alt vi kan for å skjerme dem for krisene. Jeg har for eksempel installert et avansert solcelle-system i huset som gir oss elektrisitet og internett-tilgang selv når strømmen går. Vi prøver også å gi dem små gleder i hverdagen, som å ta en tur til et lekeland, eller å dra på restaurant en gang iblant.

Motstandsdyktig folk

Det er nettopp dét som kjennetegner libanesere så godt. De har en unik evne til å finne løsninger, og tilpasse seg helt ekstreme situasjoner. Jeg har aldri opplevd slik tilpasningsdyktighet. Libanesere virker uknekkelig. De er et livsglad folk som vil prøve å nyte de små gledene i hverdagen – selv når livet ser bekmørkt ut. Fra fattige Fatima som tar med barna på Shawarma-sjappa, til ingeniøren Costa som drar med familien på lekeland.

Når vi har det tøft i Norge får vi beskjed om at vi må ta det med ro og trekke oss litt tilbake. I Libanon går de som har råd til det ofte ut for å takle stresset i hverdagen.

Uttrykket 'å leve i nuet' må ha sitt opphav i Libanon, tenker jeg. For her tar folk dette bokstavelig. De gjør det beste ut av øyeblikket de står i. De som festet rundt oss på den meksikanske restauranten, som om det ikke var en morgendag, gjør det fordi de virkelig ikke aner hva slags problemer de vil våkne til dagen etter. Vil vi ha en jobb å gå til? Hvor mye dyrere blir bensinen? Vil vi ha råd til å sende barna på skole?

Demonstrasjon i Beirut mot myndighetene.

DEMONSTRASJONER: Tusenvis av mennesker i Beirut demonstrerer mot myndighetene på martyrplassen, utenfor den største moskeen i byen.

Foto: AFP

Men jeg opplever at denne særegne overlevelsesmekanismen har blitt som en slags forbannelse. Det er vel og bra at libaneserne gang på gang viser at de tilpasser seg, og at de klarer å manøvrere seg gjennom de politikerskapte krisene, noenlunde helskinnet. Men kan tilpasningsdyktigheten deres ha blitt en sovepute for lederne deres? Kanskje gjør den makthaverne mindre villig til å forandre et system som ser ut til å berike dem, og skvise livet ut av vanlige folk.

SISTE NYTT

Siste nytt